web analytics

Hjorthen ser film: Sympati for herr Hevn, ingen nåde for Pirater

sympati.jpg

En av fordelene med å bo i Høljebyen er at hvis Kim Jong Il skulle finne på å sprenge hele jordkloden i luften med sine nypussede atomvåpen i morgen tidlig, så ville allikevel livet gått omtrent som vanlig her i byen frem til ca 2012 før noen oppdaget det. Ulempen med å bo i Høljebyen er at man går glipp av sånne ting som at det lages gode filmer rundt omkring i verden, som f.eks hos naboen til Kim jong Il. Tidligere i år så jeg Chan-wook Parks fantastiske thriller Oldboy, en nydelig film full av brutal vold og og melankoli, rett og slett en thriller med noe på hjertet. Det er det ikke ofte man får fra Hollywood nå for tiden. Den hadde premiere i 2003, så jeg var jo bare tre år på etterskudd. Ikke så galt det.

Oldboy var imidlertid film to i en trilogi av tre frittstående filmer, og i dag har jeg sett den første filmen i serien som har tatt på seg oppgaven med å utforske hevnens mange irrganger, eller noe i den duren. Sympathy for Mr.Vengeance heter den, og den står ikke mye tilbake for Oldboy. Se dem begge hvis du ikke har gjort det allerede.

Et lite resyme kanskje? Ryu er stum og døv, hans søster er syk og trenger en nyretransplantasjon. Uheldigvis har Ryu en annen blodtype og kan ikke donere bort sin egen nyre, han forsøker å kjøpe en nyre på det illegale markedet men blir lurt og loppet for alle pengene sine. Han mister jobben fordi han har vært for mye borte for å ta seg av sin søster, og når sykehuset endelig finner en tilgjengelig nyre så har han ikke penger til å betale for operasjonen. Sammen med sin kjæreste, venstreaktivisten Cha Yeong-mi kidnapper han datteren til sin tidligere sjef for å skaffe penger til operasjonen, og dermed er spillet i gang.

Det er ingen mangel på blod, vold og gørr her heller, men akkurat som i Oldboy så er det en thriller med både hjerte, hjerne, og ikke minst en masse flotte bilder og kreativ kameraføring. Volden har en hensikt, og det handler om klasseskiller, klassekamp, og hvilke potensiale vi mennesker har for å utføre idiotiske, grusomme og håpløse handlinger under press. Vi sitter egentlig med sympati for alle karakterene her, og håper kidnappingen skal gå slik som planlagt. At de får pengene sine, at faren får tilbake datteren sin, og at søsteren til Ryu får den nyren hun trenger. Så heldige er de, eller vi, nok dessverre ikke uten at jeg skal røpe noe særlig mer av handlingen her.

Ryu er som sagt både stum og døv, og resultatet er at dialogen i filmen er sparsommelig og ofte fraværende. Det er i det hele tatt en nydelig film både visuelt og lydmessig dette, og jo mer jeg skriver nå, jo mer nærmer den seg Oldboy i min personlige anseelse…kanskje like greit jeg stopper her da?

Langt mindre fornøyd er jeg med andre installasjon i det som vel blir en trilogi av filmer om Pirates of the Carribean. Nå må det sies at jeg ikke var spesielt imponert over første piratfilm heller, som den eneste i hele verden får jeg av og til inntrykk av. Uansett, det er forsåvidt mye fint å si om Pirates of the Caribbean, Dead man’s chest. Den ser bra ut, Johnny Depp er fortsatt et strålende Jack Sparrow, og det er litt kult med kjempeblekksprut og flygende hollender. Summen blir allikevel at det er en alt for lang eventyrfilm med mye støy, ståk og unødvendige actionscener. Jeg hadde nok syntes den var rimelig kul som elleve-tolvåring, men som gammel grinebiter klarer jeg ikke å fremvise noe særlig entusiasme for dette. Dessverre. Og mer gidder jeg ikke si om den saken siden resten av verden så denne filmen for et halvt år siden og vet godt hva det dreier seg om.

Liten bonusrunde: Veronica Mars sesong 2 samt Little Britain.
Endelig har vi klart å komme oss igjennom sesong to av den høyt elskede serien om Veronica Mars og hennes mange prøvelser på Neptune High. Første sesong var glimrende på de fleste måter, andre sesong er fortsatt god TV, men jeg føler vel at plottet ikke ble konsentrert nok denne gangen. Det ble litt for mange spor, og ikke minst litt for mange sidespor, og siden det denne gangen ble en del avbrekk i tittingen så var det vanskelig å holde kontrollen på hvem som hadde gjort hva og hvorfor. Men det tok seg opp igjen mot slutten og rapporter tyder på at skaper av serien Rob Thomas har bestemt seg for å stramme opp dette i tredje sesong. Jeg tenker nok vi henger med på en runde til ja.

Alice Cooper anbefalte Little Britain i et intervju i et eller annet britisk blad for en tid tilbake, og kalte det for det morsomste fra Storbritannia siden Monthy Python. Dermed føk den rett opp på ønskelista. Siden har vel NRK vist serien, men regelmessige TV-tider funker ikke her i gården. Nå er imidlertid DVD’en i hus og på det nærmeste konsumert. Dommen? Helt i Python-ligaen er det ikke, men hva er nå egentlig det? Morsomt er det uansett, selv om sllitasjen på de mange gode karakterene fort viser seg når man har sett et par episoder på rappen. Anbefales allikvel gjerne til dem som liker britisk humor.

Sånn, da var jeg vel ajour på Film og TV-fronten helt til i morgen hvor det står to ferske (ihvertfall ferske i Høljebyen) filmer på kinoprogrammet.

%d bloggers like this: