web analytics
Warning: count(): Parameter must be an array or an object that implements Countable in /customers/8/a/2/hjorthen.org/httpd.www/wp-includes/post-template.php on line 284

Hjorthen ser film: Say Anything…

sayanything
Ålreit, hvis du spiller den Peter Gabriel-låta EN GANG TIL, skal du få en penn i øyet!

 

Say Anything er forsåvidt en veldig typisk åttitalls romantisk komedie for High School-publikummet. Den sjangeren som John Hughes dominerte fullstendig på den tiden. Pretty in Pink, Some Kind of Wonderful. Og en hel haug med andre. Men Say Anything kom helt på tampen av perioden, og er ikke regissert av John Hughes. Det er debutfilmen til den nesten berømte Cameron Crowe. Og en riktig så fin film er det også.

Det er ingenting revolusjonerende eller spektakulært over plotet her. Lloyd er vår helt. Arbeiderklassefyr som slacker seg gjennom skolen. Mangler mål og mening. Har løse men urealistiske planer om å bli kickbokser. Han forelsker seg i den vakre jenta fra øvre middelklasse som er så målbevisst og skoleflink at hun har dratt i land et ekstremt attraktivt stipend og skal til England for å studere etter sommerferien. Vil disse to ungdommene overvinne alle problemer og få hverandre til slutt? I tillegg er det et underliggende plot her om ærlighet og tillit. Diane, som den vakre skoleflinke heter, bor sammen med sin far. De har et nært forhold, hun føler at hun kan si alt til ham, say anything, og hun tror at det er gjensidig. Faren, fint spilt av faren til Frasier Crane, har imidlertid en hemmelighet han ikke kan (eller vil) fortelle henne.

Jada, jeg ser at dette ikke nødvendigvis høres veldig spennende ut. Men det funker. Årsaken er at karakterene er gode. De fremstår som ordentlige mennesker. Det er et troverdig kjærlighetsforhold mellom to unge mennesker som finner sammen på et dypere plan. Favorittscenen er kanskje når Lloyd og Diane har debutert seksuelt i baksetet på bilen til Lloyd, og han sitter og skjelver. Det er så fint. Og man må lure på. Hvor ble det egentlig av disse ungdomsfilmene? Når så man sist en ny film som skildrer denne første unge kjærligheten på en realistisk måte? Er det virkelig ikke et marked for denne type filmer lenger? Må vi overlate alt til superheltene?

Det er rett og slett veldig hyggelig å tilbringe et par timer i selskap med Lloyd og Diane, og det handler ikke en gang om nostalgi, for jeg så den aldri den gang den var ny. Dette er rett og slett en fin liten film. I et eller annet kommentarfelt ble den omtalt som high school-filmenes Casablanca. Det er nok å overvurdere den en liten smule, men på en liste over de beste filmene fra denne sjangeren, i denne tidsperioden, bør den absolutt være på lista. Han ga henne sitt hjerte. Hun ga ham en penn. Hvilket i det minste er bedre enn en uleselig adresse og en button med trygg trafikk. Anbefales!

Leave a Reply

%d bloggers like this: