web analytics

Hjorthen ser film: Dredd

dredd
Ikke kil sier jeg. IKKE KIL!

Jeg så aldri Sylvester Stallones versjon av Judge Dredd. Basert på anmeldelser og IMDB-rating var det antagelig like greit. Når det plutselig dukket opp en ny Dredd-film for et par år siden var jeg ikke en gang måtelig interessert. Det var en liten tabbe. For nå har jeg sett den, og den viste seg å være en aldri så liten perle av en B-film.

Ålreit, det er kanskje ikke veldig originalt at det fremtidige USA er et dystopisk voldelig samfunn der de kriminelle kontrollerer gatene. De eneste som står i mot det kriminelle avskummet er noen få dommere. Ja, i fremtiden blir det altså så skralt med ressurser at man har sett seg nødt til å kutte de offentlige utgiftene. Dommerne er nå både politimenn, dommere, og bødler. Det forkorter unektelig den rettslige prosessen ganske mye. Vår helt er altså dommer Dredd, i Karl Urbans skikkelse. Han er en enmanns krigsmaskin som du helst ikke vil kødde med. I denne filmen får han med seg den ferske rekrutten Anderson, som egentlig ikke fyller kravene til å få bli med i dommerkorpset. Det er bare det at hun har sterke psykiske evner som gjør at de som bestemmer strekker seg langt for å skvise henne inn likevel. Det blir Dredd som får oppdraget med å ta henne med seg ut i det virkelige livet for å se om hun duger eller ei.

Det første oppdraget ser ut som et rutineoppdrag. Et dødsfall i en forslummet skyskraper på et par hundre etasjer. Selvfølgelig viser det seg å være seriøse greier. Skyskraperen styres med hård hånd av en tidligere prostituert, nå knallhard og småpsykotisk skurkedame. Ma-Ma, kaller hun seg, men her er det altså ingen kjære mor. Hun tar kontroll over skyskraperens teknologiske hjerte, lukker bygningen hermetisk, og plutselig er Dredd og Anderson i en fryktelig kattepine. Blod vil flyte

Det minner ikke så rent lite om The Raid fra året før, men med mindre kung fu fighting, og mer spesialeffekter. Begge to er fine filmer, men jeg tror jeg liker Dredd best. Dette har blitt en god gammeldags actionfilm, der det egentlig bare handler om at det skal skje et eller annet hele tiden. Her er ikke noen love story. Ikke noen helt med sjelekvaler. Ingen som skal finne seg selv. Ingen satire. Ikke noen forsøksvis raljering over vårt moderne samfunn. Ikke noe tull, bare gøy og nonstop action. Jeg liker den veldig godt.

Karl Urban spiller Dredd, og gjør en finfin innsats. Han tar aldri av seg hjelmen, så her er det ikke mye ansiktsmimikk ute å går, men han har en stemme full av grus, og en hake som stikker seg frem. Han får Batman til å fremstå som en lystig gladkristen. Anderson må ta av seg hjelmen for å bruke sine psykiske evner, så da får gutta noe pent å se på. Dessuten er Lena Headey formidabel som bandittdronning. Actionscenene føles stort sett freshe og kreative.

Dredd er kanskje ikke alles tekopp, men om du er ute etter et par timer med underholdende action der det ikke er nødvendig å tenke alt for mye, er den et svært så godt valg.

Leave a Reply

%d bloggers like this: