web analytics

Hjorthen ser film: Children of the Porn

diablo
– Hva gjør vi egentlig i denne filmen? – Sssh….ikke tenk så mye. Bare nyt øyeblikket! – Men… – Sssshhhh!

 

Her kommer djevelen, eller Ahí va el diablo som den heter på originalspråket, begynner med litt heftig lesbisk sex. Pluss i margen der altså. At den ikke har noe som helst med resten av filmen å gjøre endrer ikke på det. Som tittelen antyder er det en horrorfilm, men sant og si er den bedre på sexscenene enn på de skumle scenene. Uansett er det for lite av begge til at dette er noe å kaste bort tid på.

Handlingen? En familie er på tur. Mor og far er trøtte, og sender barna ut av bilen for å rusle seg en tur. For det er det mest naturlige å gjøre når datteren akkurat har fått sin første menstruasjon. Når ungene er borte benytter foreldrene sjansen til litt seksuell aktivitet i bilen, hvilket åpner for all verdens skyldfølelse når det viser seg at barna ikke dukker opp igjen. De har gått seg bort i fjellet, og forvillet seg inn i en hule. Foreldrene får fnatt, men dagen etter kommer barna til rette igjen, og alt er flott og fint igjen.

Men så er det noe som er annerledes likevel…

Ganske snart begynner vi å lure på om ikke disse barna har blitt besatt av noe. En ond ånd. Satan selv. Det tar imidlertid litt lenger tid før foreldrene kommer inn på den tanken. Først lurer de på om en mystisk mann på bensinstasjonen der de sto parkert når kidsa forsvant kan ha hatt noe med ungenes forsvinning å gjøre. Skjedde det noe nasty? De må undersøke litt rundt dette, og jeg skal ikke røpe noe som helst, så bare slapp av.

Det er ikke helt håpløst. Slettes ikke. Filmen velter seg i estetikken fra god gammel syttitallshorror, det liker jeg jo, og i hvert fall i starten av filmen klarer regissør Bogliano å bygge opp en god og creepy stemning. Det er jo alltid litt morsomt når man kobler sammen sex, skyld, satan og vaginal symbolikk. Ikke minst fordi det gir meg anledning til å bruke det herrlige ordspillet i tittelen på denne omtalen. Men det blir for mye surr og vissvass til at jeg kan gi filmen en uforbeholden anbefaling. Jeg har gitt den fem stjerner på imdb, og da har jeg i hvert fall ikke vært for streng. Tror jeg da.

Et par kjappe omtaler om et par filmer jeg ikke gidder å skrive egen post om: Vi viste Hotaru no Haka, eller Grave of the Fireflies i filmklubben. Det tror jeg var suksess. Ikke et øye var tørt. Det var tredje gang jeg så den, og den blir gud hjelpe meg verre og verre for hver gang. Nå kan det godt gå noen år til neste gang føler jeg. Men alle som ikke har sett den bør jo se til å få gjort det så fort som mulig. Fantastisk film. Omtalt tidligere her.

Karsten og Petras vidunderlige jul var bedre enn jeg forventet, hvilket ikke nødvendigvis trenger bety noe. Litt forbauset over hvordan Løveungen og Frøken Kanin trosser fysikkens lover. Men morro for fireåringen var det i hvert fall. Godkjent.

 

Leave a Reply

%d bloggers like this: