web analytics

The Road Warrior

I vår viste vi Mad Max: The Road Warrior i filmklubben, som et slags vorspiel til Fury Road som hadde premiere samme uka. Det var skikkelig gøy. Om jeg skulle lage en topp 5-liste over hvilke filmer det har vært morsomst å se igjen på stort lerret ville denne vært høyt oppe. Men jeg har visst glemt å publisere hva jeg sa i introduksjonen av den. Her er notatene mine for spesielt interesserte.

mad-max-2-poster-art-by-chris-weston

Velkommen til dette vorspielet. Selve festen blir jo på fredag når Mad Max: Fury Road har premiere, og de første anmeldelsene har vært veldig positive, så det blir gøy. Men jeg tror det blir litt fest, litt gøy, her i kveld også. En kompis av meg mener at denne filmen vi nå skal se, Mad Max 2 – The Road Warrior, på en måte er den perfekte actionfilm. Kanskje har han rett, filmen har i hvert fall en 100 prosent rating på Rotten Tomatoes, og 7,6 på IMDB.

Jeg skal ikke si noe om handlingen her. Den er uvesentlig. Dette handler bare om action, halsbrekkende stunts, og hvor mange måter det er mulig å kræsje en bil på. Det var i hvert fall der det startet, tilbake på syttitallet. Mad Max er skapt av George Miller, som har regissert alle filmene til nå, også den nye. Miller er utdannet lege, og praktiserte også, helt til han tok et filmkurs på Melbourne University og lagde en kortfilm som het Vold på kino, del 1. Etter det var det klart at det var film han ville drive med.

Miller har en gang sammenlignet australias bilkultur med amerikanernes våpenkultur, og som lege på et akuttmottak var det en stadig strøm av mer eller mindre bisarre skader fra folk som hadde vært i bilulykker. Mye av dette er inspirasjonen til den første Mad Max-filmen. Dessuten er den skrevet midt på syttitallet, mens verden befant seg i en oljekrise. Miller skrev manuset til den første Mad Max-filmen på syttitallet. Han finansierte den, i hvert fall delvis, med jobben sin på akuttmottaket, og han ofret bilen sin i et av filmens mange stunts. Det var selvsagt ikke penger til å hente inn noen skuespillerkanoner. Myten vil ha det til at en viss Mel Gibson en dag kjørte kompisen sin til en audition for en rolle i filmen. Gibson hadde vært på puben kvelden før, havna i slåsskamp, og det bar ansiktet tydelig preg av. Folka som hadde ansvaret for castingen ble nysgjerrige. Og så endte det med at han fikk hovedrollen da. Noen har senere sådd tvil om hvor sann denne historien egentlig er, kanskje er det Gibson som prøvde å bygge sin egen myte. Men vi sjekker aldri en god historie. Rollen fikk han i hvert fall, og en karriere var skapt.

Filmen er ellers laget nesten på dugnad. Denne første Mad Max-filmen kostet 375 000 dollar å lage, og en ikke uvesentlig del av det beløpet gikk nok til kasser med øl. De spilte inn filmen ute i den australske periferien, der de fikk lokalbefolkningen og en lokal underavdeling av Hells Angels til å stille opp når det var nødvendig. De fikk da betalt i øl. Men filmen ble en massiv suksess, stort sett overalt hvoir den ble vist. Ganske snart var Mad Max den filmen i historien som hadde spilt inn mest penger, sett i forhold til hva den kostet å lage. En rekord den skulle beholde helt til The Blair Witch Project skremte vannet av ungdommen rundt år 2000.

Mad Max er veldig fin. Jeg anbefaler den gjerne, men man ser jo at det er en billig produksjon. Kanskje har den ikke tålt tidens tann like godt som man kunne ønske? Vi har derfor i stedet valgt å vise den andre Mad Max-filmen. The Road Warrior, som hadde et helt annet budsjett. Mye høyere produksjonsverdi, og når jeg så den igjen nå for et par måneder siden syntes jeg fortsatt den satt som en kule. Vi får dessuten nok backstory til at man ikke trenger å ha sett den første filmen for å få fullt utbytte av den. Dette er en actionfest uten sidestykke. Og husk på at dette er laget før man begynte med dataanimasjon, CGI og den slags juks. Her er det virkelige mennesker, i virkelige biler, som kræsjer og flyr gjennom lufta. Stuntarbeidet i Mad Max The Road Warrior er så imponerende at det sies at amerikanerne ble så misunnelige at de satte ut rykter om at noen skulle ha dødd under innspillingen. Men det er altså ikke sant. Noen skader var det nok, blant annet fikk en av stuntmennene brukket en ankel, men det var på en dag han hadde fri, og han ble sparket av en kamel. Noe han syntes var så pinlig at han fortalte alle at han hadde gjort det i et bilstunt. En annen kar ble skadd under filmingen, det kan man se om man vet når det skjer, og har slow motion-knappen klar. Han faller av motorsykkel, og dunker beina borti en bil. Han hadde akkurat kommet seg etter en tidligere beinskade, og hadde en stålpinne i beinet. Denne ble bøyd to grader i feil retning under ulykken. Man kan se beinet har en unaturlig vinkel i filmen, om man er observant og ikke blunker.

Under filmens klimaks kommer filmens farligste stunt, der man skal rulle en tankbil. Stuntmannen som skulle utføre stuntet fikk da ikke lov til å spise noe dagen før stuntet skulle utføres. Dette da for å hindre potensielle komplikasjoner om det skulle gå galt og han måtte hasteopereres. De hadde ambulanse og helikopter stående klart, og flere av produksjonteamet nektet å se på stuntet. Som var et stunt denne stuntmannen aldri hadde utført før, og det er skutt i ett take, det var ikke rom for å gjøre feil. Heldigvis gikk det smertefritt.

Liten funfact til slutt: Bikkja til Max, som har det oppfinnsomme navnet “Dog”, ble plukket opp fra hundegården dagen før han skulle vært tatt livet av. De trengte en hund til filmen, og Miller dro til hundegården. Der plukket Dog opp en stein og la den ved føttene til Miller, og reddet dermed livet. Det var imidlertid et dårlig valg, for Dog var livredd for biler. De måtte stappe ørene hans fulle av bomull under de mest bråkete scenene.

Så hvis det er noen av dere som er redde for biler er dette et godt tidspunkt å stappe ørene fulle av bomull på. For dette BLIR bråkete. La oss fyre opp motoren!

Leave a Reply

%d bloggers like this: