web analytics
Warning: count(): Parameter must be an array or an object that implements Countable in /customers/8/a/2/hjorthen.org/httpd.www/wp-includes/post-template.php on line 284

Hjorthens julekalender: Luke 3 – Alone in the Universe

Vi har bare åpnet to luker så langt i julekalenderen, men vi ser jo allerede retningen her. Det blir hestepop og kumøkk som slentrer av gårde mot jul. Steelguitar og cowboyhatter. Hjerte, smerte, og tårer i ølen. Jada, det er jo det jeg stort sett hører på, så det er ingen vei utenom, men noen avstikkere må vi prøve å finne plass til. I luke 3 finner vi årets 22 beste plate. Alone in the Universe.

elo

Ja, det er Jeff Lynne på bildet. I år har han pusset støv av det gode gamle Electric Light Orchestra-varemerket, for første gang siden 2001. Riktignok kaller han det nå Jeff Lynne’s Electric Light Orchestra, men han kan forsåvidt kalle det hva han vil. Dette er uansett ikke et ELO-album. Ingen av de andre som var med i ELO er med. Det er villedende markedsføring. Dette er et Jeff Lynne soloalbum.

Ikke at det gjør noe da. ELO var jo i all hovedsak Jeff Lynne uansett.

Electric Light Orchestra way back when var et band, et prosjekt, som satte seg fore å lage popmusikk med klassiske overtoner. Eller undertoner? Klassisk tilsnitt? De brukte fioliner og celloer og ble i USA gjerne omtalt som The English guys with the big fiddles. Bandet utviklet seg til en enorm hitmaskin, men kritikerne var vel ikke helt overbevist i bandets storhetstid. I hvert fall var det mange som hevet både ett og to øyenbryn når de så en skjeggete Jeff Lynne ved siden av Bob Dylan, George Harrison, Roy Orbison og Tom Petty i supergruppa The Travelling Wilburys. Vel er Last Train to London og Don’t Bring Me Down storslagen popmusikk, men likevel. Lynne var vel ikke på DET nivået?!?

Men Lynne gjorde seg ikke på noen måte bort i det selskapet, og han ER for all del en popsnekker av dimensjoner. Ingen kan ta fra ham det. Faktum er at klassisk ELO fortsatt låter like friskt i dag. Spørsmålet man stilte seg når nyheten om en ny plate sprakk, var om dagens ELO kunne matche fortiden.

Og det kan de vel strengt tatt ikke, men herregud. Ingenting kan vel egentlig matche fortiden. Men det er godt nok. Faktisk er det mer enn godt nok. Lynne kan fortsatt poppe poppen ut av de aller fleste popmusikere der ute. Kanskje savner vi litt av bravadoen som gjorde ELO så forbasket morsomme før 1980. De klassiske referansene. Dette er mye mer straight pop. Var det Lennon, eller var det McCartney som en gang erklærte at ELO for å være The Sons of The Beatles? Det er fortsatt tydelige ekko fra The Beatles her. Den står seg fint mot mesteparten av det som kom etter 1980. Kanskje er det bare nostalgien som gjør at vi ikke verdsetter den enda høyere? Følelsen av at alt var bedre før? Erkjennelsen av at ingenting lenger kan frembringe den følelsen Discovery ga? In those beautiful days when there was no money, som Lynne synger i singelen When I Was a Boy?

Alone in the Universe er kanskje bare en skygge av gammel storhet, men for en vakker skygge det er. Det har blitt en mye bedre plate enn vi hadde lov til å forvente fra den gamle ringreven Jeff Lynne. Den fortjener absolutt en plass i julekalenderen! Godt levert!

Leave a Reply

%d bloggers like this: