web analytics
Warning: count(): Parameter must be an array or an object that implements Countable in /customers/8/a/2/hjorthen.org/httpd.www/wp-includes/post-template.php on line 284

Hjorthens julekalender: Luke 5 – Jura

Da er det på tide med nok en luke i kalenderen. Den femte i rekka. Trodde aldri jeg skulle klare å holde på så lenge, men hittil har det jo gått overraskende greit det her. Det er den femte desember, det betyr at det er den femte luka, og da har vi kommet til årets 20 beste plate. Den er det stort sett denne gjengen her som har stått bak.

Plata heter Jura, men det er altså ikke den nye plata til Dolly Parton om noen skulle tro det. Den er sylfersk, den ble vel sluppet en av de siste dagene i november, og det må innrømmes. Det er mange grunner til at denne er på lista, og alle av dem handler ikke om musikken.

Jeg bør vel si hvem det er bilde av der oppe? Det er Sally Timms, Jon Langford og Rico Bell i forgrunnen. For anledningen kalt Mini-Mekons, siden de mangler noen medlemmer på å være et fulltallig Mekons. Bønnestengelen med caps og gitar som ser så såre fornøyd ut i bakgrunnen der er det onde country og bluegrass-geniet Robbie Fulks. Bildet er tatt i august 2014, under en konsert i Leeds.

Fulks og Mekons turnerte sammen i UK den høsten, og tidligere i år var det noen som kom på den strålende ideen at denne gjengen skulle samles på den lille øya ute i det skotske havgapet som går under navnet Jura. Whisky, sau, stein, jord, og en liten håndfull skotter. Her måtte det vel gå an å få laget en plate?

For noen år siden var undertegnede på ferie i Skottland. På en eller annen måte klarte vi å forville oss ut på en annen øy i havgapet. Riktignok er vel Arran en metropol sammenlignet med Jura, men likevel. Hvor stor forskjell kan det være på skotske øyer? En av kveldene vi var der skulle det være folkemusikk-kveld på den lokale puben. Det var BYOD – Bring Your Own Device – som det heter i min bransje. Ta med det du har for hånden. Gitar, tamburin, fløyte, sekkepipe, kubjelle, tuba, hammondorgel, eller i det minste en stemme å synge med. Møt opp, så tar vi det derfra. Det ble en ypperlig aften i selskap med øyas entusiastiske folkemusikkmiljø. Når jeg hørte om dette prosjektet til Mekons og Fulks ble jeg minnet om denne kvelden, og dermed umiddelbart optimistisk. Dette måtte jeg sjekke ut!

Plata finnes ikke på Spotify. Jeg måtte kjøpe og laste ned skiten, og det er jo en annen grunn til at den kommer opp i julekalenderen. Kred. Et kultband, og en kultartist slår seg sammen for å gjøre noe kult. Gjør det litt utilgjengelig. Let’s face it. De fleste av dere kommer ikke til å betale for å høre denne plata. Jeg kan hylle den for å være det største siden Beatles, og ingen kommer til å arrestere meg. Særinger som meg lever og ånder for ting som er SKIKKELIG bra, men som nesten ingen andre har, og så må vi vise det fram så klart. Sånt får oss til å føle oss bedre, og hevet over dere andre i bøgen. Jada, vi er fæle folk!

Så det er klart. Jura måtte opp på lista her, uansett om den egentlig var bra eller ikke. Heldigvis var den knall!

Nå skal jeg ikke påstå at noen har funnet opp kruttet på nytt i løpet av dette oppholdet på Jura. Det ville være å overdrive. Men det høres ut som om de har hatt det forbasket hyggelig.  Et sted står det at de var der i tre dager. Et annet sted hevder det var en måned. Uansett var det nok ikke tid nok til å smake på hele whiskyutvalget på den lokale puben, men mer enn nok tid til å harve ned elleve sanger som alle sammen kunne vært sunget og spilt på en folkemusikkaften på Arran. Det er musikk med saltvann i årene. Shantys og sjømannsviser. Sally Timms synger et par nydelige sørgesanger. Robbie Fulks tar vokalen og står bak tre av sangene, hvorav Refill, det andre sporet, er det eneste som skiller seg ut her. Ikke fordi det er svakt, men fordi det ikke lukter like sterkt av saltvann og røyka whisky som resten av plata.

Og hvis du fortsatt lurer litt på hvordan dette høres ut. Her er Robbie Fulks egne ord om opplevelsen:

Maybe you’ve heard the long joke with the cowboy and the lesbian at the bar, where the lesbian tells the cowboy in great detail what she does as a lesbian, and then asks the cowboy what he does. He replies uncertainly, “I thought I was a cowboy…” Well, I thought I was a drunk. Then I met the Mekons. Their drunkenness approached the heroic, the hard-to-believe, a drunkenness as sky-reaching as the drifts of snow in nineteenth-century snow disaster stories or green groaning piles of turtles in Dr. Seuss. No day trip was so tight that multiple pub stops, starting about noon, couldn’t be shoehorned in. No night ended without jugs of peaty brown swill upended, and no night ended as it decently should have. There was staggering, backslapping, laughing into tears, bobble-headed nods into unconsciousness, loss of motor function, and out-of-doors vomiting. But that was all me; the Mekons were so at one with liquor that, with a couple notable exceptions, no amount of it changed them.

Neida. Jura er kanskje ikke en banebrytende plate på noe vis, men den er gøyal. Kos fra start til mål. Av alle platene som har dukket opp, og kommer til å dukke opp i denne kalenderen, er dette en av de jeg er mest sikker på kommer til å overleve til langt ut på det nye året i mine spillelister.

Leave a Reply

%d bloggers like this: