web analytics

Hjorthens julekalender: Luke 8 – No One Knows That You’re Lost

Jeg trodde ærlig talt ikke at jeg skulle ha denne plata på lista. Som kontrær utsider på innsida er det ikke min plikt å heie fram folk med røtter i Florø. Tvert i mot har jeg gjerne tatt på meg oppgaven med av og til å pirke litt i de innfødtes noe oppblåste oppfatning av sin egen bys fortreffelighet. Og når plata kom var jeg egentlig bare sånn middels fornøyd etter første lytt. Joda, pent og pyntelig, men det er jo ikke noe her som fanger interessen?!?

Men så snek den seg innpå meg gitt. I luke 8 på kalenderen finner vi denne berta her

refsnes

Tina Refsnes der altså. Fra Florø. Gitt ut på Vestkyst Records. Nytes best med en flaske Kinn-øl. Plata altså. Ikke jenta. Herregud. Ro ned den der kofferttenkinga. Livet er ikke en Rod Stewart-ballade fra søttitallet. Jesus!

Dette er debutplata til Refsnes, men vi som er herfra vet jo at hun har holdt på med sitt lenge, blant annet i det en gang så lovende bandet Luxury of Feeling Fine. Loff for kort. Hun har dessuten vært i Liverpool og studert. Nå har hun imidlertid bosatt seg i Oslo, uten at det virker som om hun har glemt hvor hun kommer fra. Ja, og vi andre som kommer herfra har i hvert fall ikke glemt hvor hun kommer fra. Det sies at man sjelden blir profet i eget land, men det gjelder ikke for Florø altså. Her er det bare å reise ut og gjøre et eller annet, og neste gang du er hjemme på besøk så er du profet. Sånn er det bare. Lett som en plett!

Profeten Tina Refsnes har tatt med seg en venn og dratt til Canada for å spille inn plata med en produsent ignoranter som meg ikke har hørt om før. Dette fordi han tidligere har produsert artister som ignoranter som meg ikke har hørt om før, til strålende resultat. Hun har fått låne et par canadiske spelukanter som ignoranter som meg ikke har hørt om før, og resultatet har altså blitt en plate som hun har kalt for No One Knows That You’re Lost. Vår lokale plateanmelder er fra seg av lykke, og mindre uhildede anmeldere har også vært svært positive. Man nevner Joni Mitchell og Laurel Canyon. Neil Young og Laura Marling. Jaja. Noe skal man jo nevne.

Det som er brennsikkert er at det er en flott produksjon. Luftig og fin, der den rike og fine stemmen til Refsnes får god plass til å boltre seg. Fint instrumentert av både innleide og medbragt spelukant. Og sangene er fine de. I dagens samfunn, der vi ikke lenger orker å konsentrere oss om noe som ikke griper fatt i oss umiddelbart er det kanskje en svakhet at plata mangler et par-tre låter som hopper rett i hjernebarken. Det kan gjøre at det er fort gjort å avskrive den som enda en flinkis-plate som er velment og bra, men aldri mer enn helt grei. Men det vil være å gjøre den urett. Dette er en plate som vokser på gjenhør. Den sniker seg innpå deg, og plutselig sitter den der. I luka. Årets 18de beste plate. Sett det på reklameplakatene dere. Årets 18de beste plate. Kåret av en blogg ingen lenger husker navnet på!

Da tenker jeg salget fyker til vers jeg!

2 Comments

  • EarlGrey
    10 December, 2015 - 12:31 am | Permalink

    Heisan Hjorthen – takk for fin luke og flott musikktips! Da fyker salget i alle fall til værs med ett eksemplar. I vinylutførelse selvsagt, som det passer seg for pasjonerte platekjøpere i sin beste alder. ;o) (Og jeg husker fortsatt navnet på bloggen..)

  • Arne Hjorth Johansen
    10 December, 2015 - 2:21 am | Permalink

    Så bra! Unge Refsnes fortjener virkelig å selge en plate eller to!

  • Leave a Reply

    %d bloggers like this: