web analytics

Hjorthens julekalender: Luke 9 – Modern Blues

Det måtte jo skje. Desember er alle butikkansattes mareritt, og kombinasjonen jobb og julebord ble for mye for meg denne gangen. Uke 9 kommer dessverre noen timer for sent. Men den kommer! Sent, men godt får vi tro. Jesus, jeg har drukket akkurat en Solsnu for mye til å blogge på natta. Oh Well. I luke ni finner vi denne gamle ringreven.

scott

Jeg tenker på Mike Scott da, og ikke den gamle Amazonen. Mike Scott og hans Waterboys var nemlig ute med sin plate nummer gud vet hva i år. Modern Blues. Scott har raska med seg sin gamle fiolin-kompis, Steve Wickham, og trommeslager Ralph Salmins, og dratt over dammen. Modern Blues er spilt inn i Nashville, med hjelp av amerikanske musikere, og låter som sådan helt annerledes enn forrige plate. Mesterverket An Appointment With Mr. Yeats. Den gangen overlot Scott tekstene til gamle gode William Butler Yeats, men denne gangen har han selv stått for både tekst og musikk.

Plata har satt en slags verdensrekord i lunkne og intetsigende anmeldelser.

Hvis jeg skal oppsummere mitt eget forhold til The Waterboys blir det omtrent slik. Først tok jeg opp Red Army Blues, et av høydepunktene fra A Pagan Place, fra radioen. Sånt drev man jo den gangen, og jeg elsket den sangen. Siden oppdaget jeg dem på en måte på nytt da jeg fikk låne This is the Sea fra gamle gode Habben, og det er en virkelig klassiker. Så kom Fishermans Blues, og aktelsen steg til nye høyder. Men så mistet jeg litt piffen etterhvert. Og kanskje mistet Mike Scott litt piff også. Jeg vet ikke. Jeg så dem live i ca år 2000, og det var bra det, men ikke fantastisk. Plata de turnerte med, A Rock and a Hard Place, var også bra men ikke fantatstisk. Og Mike Scott og hans Waterboys forsvant inn i skyggenes dal. De ble has-beens. Et band som en gang hadde sjansen, men kastet den bort. Et band det var lett å forholde seg likegyldig til.

Og sånn tror jeg det er for mange av musikkanmelderne også. Mike Scott, tenker de. The Waterboys? Det var de som hadde The Whole of the Moon det, den var jo kul, men hvem bryr seg i det nye århundret liksom. Tenker de. Og så hører de på den nye plata en gang, mens de skriver en lunken anmeldelse, uten egentlig å ha forsøkt å sette seg inn i prosjektet til Mike Scott.

Og det er helt greit å være likegyldig til Mike Scott’s Waterboys i 2015, men da kan man godt la være å skrive en anmeldelse også. I hvert fall hvis man ikke gir den en sjanse.

Som om jeg bør snakke. Dette er en lat anmeldelse, men jeg kan skylde på at jeg har vært på julebord, er litt full, og trenger å sove. Faktum er at Mike Scott aldri er kjedelig. Selv når han er på sitt mest bladiblaske er han verdt å høre på. Han har en stemme og en innlevelse som gjør at han kan synge hva som helst og få det til å låte meningsfullt. Modern Blues er ikke noe mesteverk. Sammenlignet med høydepunktene i karrieren blir det jo litt puslete, men det ER en fin plate. Mike Scott er en poet med ambisjoner. En musiker som VIL noe. Kanskje lykkes  han ikke alltid, men det gjør ikke noe. Det er aldri kjedelig. Det er alltid noe å henge seg opp i.

På Modern Blues er det kanskje November Tale, The Girl who slept for Scotland og Destinies Entwined som stikker seg mest ut, men som sagt. Det ER en fin plate. I min verden er den årets 16de beste plate, og i hvert fall er den verdt mye mer enn de lunkne anmeldelsene antyder. Gi den en sjanse!

Leave a Reply

%d bloggers like this: