web analytics
Warning: count(): Parameter must be an array or an object that implements Countable in /customers/8/a/2/hjorthen.org/httpd.www/wp-includes/post-template.php on line 284

Hjorthens julekalender: Luke 14 – The Rose of Roscrae

Denne plata har bare rast nedover lista mens jeg har holdt på med denne julekalenderen, og egentlig burde den nok vært en luke eller to lenger ned, men nå må vi bare få den ut før det er for sent. I luke 14, og rett under topp 10, finner vi den gamle ringreven, forfatteren, historiefortelleren, kriminologen, maleren, norgesvennen som ser ut som det her:

russellpic

The Pugilist at 59 der kanskje, men det er litt vanskelig å vite når den godeste Tom Russell er født, for her samsvarer ikke norsk og engelsk Wikipedia, og engelsk Wikipedia har likegodt to år å velge mellom. Russell er født i 1947, 1948, eller eventuelt 1950, avhengig av hvem du spør. Men engelsk Wikipedia er nok mest rett, siden herren selv i intervjuet jeg har rappa bildet fra sier han er født i Los Angeles, sent på førtitallet. Men om det er 47 eller 48 som er rett får andre rydde opp i.

Russell har ellers levd et omflakkende liv. Etter å ha fått seg en master i kriminologi valgte han bort det akademiske livet. It was in Africa that I decided that spending the rest of my life around white academic people would be a really big drag. Those boring, back biting phonies, publish or perish and all that shit. I wanted to work with street problems and these people never went out of their offices, except to screw each other’s wives. There was no soul or passion to the academic life. People were hiding behind the University walls out of fear. Han valgte gitaren i stedet, ga ut sin første plate i 1976, og sin foreløpig siste i år. The Rose of Roscrae. Det er bra saker.

The  Rose of Roscrae er siste akt i det som kan beskrives som en løs trilogi. The Man From God Knows Where og Hotwalker er de to andre aktene. Plater som blander sammen gjesteartister, gamle opptak, nyskrevne låter og gamle folksanger, for å fortelle en historie om hvordan USA har blitt det det en gang var. Eller noe sånt. Det høres relativt ambisiøst ut i utgangspunktet, og The Rose of Roscrae tar det virkelig helt til toppen, og kanskje litt over toppen også om man skal være ærlig. Det er en to og en halv times folk-opera. 52 spor. Rundt halvparten av dem originale Russell-sanger skrevet for anledningen. Resten er gamle lydopptak, nye gjesteartister i hopetall, bra folk som Joe Ely, David Olney, Gretchen Peters, Guy Clark og jeg gidder ikke holde på lenger, men det ER fler. Gamle standardlåter og ny folk-country i en fin blanding. Og alt sammen for å gjøre en kort historie lang. Historien om hvordan en ung irsk gutt møter kjærligheten, mister den, finner den igjen, roter den bort, og kanskje finner den igjen. Eller noe sånt. Egentlig er det historien om hvordan USA ble snekra sammen av irske fylliker, eks-slaver og meksikanere. Eller som Green on Red sang det en gang. That’s how the west was really won. Plenty of cheap labour, and a mighty gun.

The Rose of Roscrae får full pott for ambisjoner. Russell er en historieforteller av rang. Dette er som en John Ford-western. Mer Morgan Kane enn Cormac McCarthy kanskje. Her er det plass for romantikk og vemod. Han var ikke så verst når han var edru. Musikalsk kan han bli litt traust og tung på labben av og til, men her går det stort sett bra altså. Det kan godt hende det er karrierehøydepunktet og hans beste plate. Det må bli nesten full pott for utførelsen også. Det eneste problemet er at dette er så alt for mye på en gang. Man orker rett og slett ikke høre på denne fra start til mål veldig ofte.

Men man angrer ikke når man gjør det!

Leave a Reply

%d bloggers like this: