web analytics

Hjorthens julekalender: Luke 22 – Perpetual Motion People

Denne plata kom fra intet og tok meg med storm i år. Vel, intet og intet, mer informerte og oppegående folk enn meg har vel kjent til fyren en stund. For meg var han imidlertid et ubeskrevet blad. Hvem da? Mannen bak Perpetual Motion People vel. Sånn ser han ut.

furman

Så i år har vi altså en liste befolket med folk med hipsterskjegg. Folk som alltid går med poncho. Følsomme menn med følsomme stemmer, og nå altså en fyr med kjole og rød lebestift. Aldri noen sinne har det forekommet at en årsbesteliste har inneholdt så mange folk som man har lyst til å gi en på tygga bare ved å se på dem. Er dette en god ting, eller er det en dårlig ting? Det får være opp til hver enkelt å vurdere, men de lager jo fantastisk musikk. Jævlane! Damer trekker de sikkert også. Forbanna girlymen! Jeg kaster gitaren på sjøen og flytter til Thailand, der kvinnene fortsatt vet å sette pris på ekte menn. Helvete!

Nåvel. Mannen i den lille sorte der heter Ezra Furman. Han blir tredve år neste år. Han kommer fra Chicago. Han er visst gender-fluid sier Wikipedia, hvilket vel betyr at han snakker kjønn flytende? Han er en skikkelig rock’n roll-jøde. Religiøs, å jada. En outsider. Bifil og deprimert. Og villig til å snakke, eller i hvert fall synge, om alt sammen. Perpetual Motion People er hans andre plate med bandet The Boy-Friends. Jeg kan ikke si dere noe som helst om den første, men denne plata er en energibombe av hittil uante dimensjoner. Jeg har ikke blitt så gira på en plate siden Eivind Ratiti Løberg.

Hvordan skal vi beskrive dette da? Det høres litt ut som Ezra Furman and the E-Punk Band? Kan Violent Femmes være en markør? Nei, vi gidder ikke kjøre namedroppingøvelsen her. Det er uansett en energisk og ektefølt miks av en hel masse kule ting som du egentlig har hørt før, men som her låter usedvanlig friskt og fint. Furman skriver skarpe og selvreflekterende tekster, men det tar det litt tid før du egentlig får med deg, for du er alt for opptatt av å danse med. Eller i det minste nynne da. Vi som ikke er girlymen nøyer oss jo som regel med å nikke forsiktig med hodet og nynne med.

Det jeg liker aller best med plata er imidlertid hvordan den omfavner outsider-statusen som Furman naturlig nok inntar. We can’t fit in so we head for the fringes synger han på Lousy Connection. I en musikkverden der alt er strømlinjeformet og radiovennlig er Ezra Furman et glimt av hvordan det en gang var. Den gangen rock’n roll var veien ut for en stakkars tenåring som ikke føler seg hjemme noe sted. I dag er ikke rocken noe alternativ. Iggy Pop ville vel aldri begynt med musikk i dag? Og Ezra Furman inntar outsiderrollen med autoritet. Han ber ikke om unnskyldning for noe. Han hopper og spretter i alle retninger og ber om å bli sett for den han er.

Helt til han avslutter med hymnen One Day I Will Sin No More. Uten hint av ironi. Jeg håper den dagen er langt unna.

Leave a Reply

%d bloggers like this: