web analytics

Hjorthens julekalender: Luke 24 – Complicated Game

Da er vi endelig i mål. Siste jule i lukekalenderen. Den hardeste pakken. Den dårligst skjulte hemmeligheten i desember. Årets beste plate er levert av en sur og gretten fyr fra Texas.

mcm

Sånn i slutten av november sa jeg et eller annet sted at årets beste plate var James McMurtrys Complicated Game, så var det tomt på andre, tredje og fjerdeplassen. Resten av årets plater fikk konkurrere om plassene fra fem og nedover. Jeg tar selvkritikk på den. Etter å ha jobbet med denne julekalenderen i 24 dager er det flere plater som har nærmet seg. Griffins Servant of Love er ikke langt bak. Men McMurtry holder stand. Complicated Game er en maktedemonstrasjon.

Det er sju år siden sist han ga ut plate. I følge ham selv er dette fordi plater ikke er det de en gang var. Før spilte man inn en plate, og dro ut på veien for å promotere den. Nå spiller man live hele tiden, og gir ut en plate bare når man trenger noe nytt materiale sånn at folk skal fortsette å komme. McMurtrys solide backkatalog har holdt ham på veien i sju år, men nå var det altså på tide å friske opp spillelista litt.

Etter alt å dømme går det rundt for McMurtry økonomisk, men steinrik blir han ikke. Å ta seg fri fra turnelivet for å spille inn en ny plate var det ikke rom for, så dette er en plate som er laget på sparebluss. C.C.Adcock ble hyret inn som produsent. Plata er spilt inn i New Orleans, der McMurtry stakk innom for å gjøre sine ting når han klarte å plotte inn noen fridager i programmet. Så styrte Adcock på mer eller mindre på egen hånd. Han trakk inn Heartbreaker Benmont Tench på tangenter. Allman-brutter Derek Trucks dukker opp med litt slidegitar. Banjomann Danny Barnes stakk innom, og en hel haug med andre New Orleans-musikere, inkludert sønnen til Aaron Neville, Ivan, som bidro med moog bass og vokal. Det mest revolusjonerende er kanskje likevel at Adcock henta inn en sangpedagog fra Long Island som lærte McMurtry noen triks. Og det høres. Han blir jo aldri noen Van Morrison, McMurtry, men her synger han bedre enn han har gjort noen gang før. Produksjonen låter bedre enn på lang tid også, dette er McMurtrys beste plate hittil.

Men det som løfter Complicated Game opp på årstoppen er ikke den smakfulle produksjonen, eller hovedpersonens vokalprestasjoner. Det er selvfølgelig tekstene. Her er McMurtry i en klasse for seg i dag. Det er noveller med komp. Fortellinger fra et arbeiderklasse-amerika som du skal leite lenge for å finne sidestykke til i dag. Sangene, tekstene, er befolket med mennesker som føles ekte. Folk som sliter, men kjemper på likevel. Og McMurtry har en egen evne til å skrive låter fra et perspektiv han ikke nødvendigvis deler. Som Carlisle’s Haul, der fiskere driver tjuvfiske for å få det til å gå rundt. McMurtry selv skjønner jo at fisket må reguleres av hensyn til bestanden, men har innsikt nok til å forstå at han kanskje hadde sett annerledes på det om fiske var det han levde av. Carlisle’s Haul er et av de mange høydepunktene forøvrig. Om livet på kanten. Hvordan det bare så vidt går rundt.

It’s hard not to cry and cuss
This old world is just bigger than us
And all we got is pride and trust in our kind

Staring down that long steep slope
We gather round and we hold out hope
‘Cause at the end of the rope there’s a little more rope
Most times

Det er skrevet drøssevis av anmeldelser av Complicated Game nå, og den har dukket opp på mange årslister. Svært mange som skriver om den må påpeke at McMurtry er undervurdert og en skjult perle. Han har sikkert vært det, men jeg tror faktisk Complicated Game har endret på det. Han blir aldri allemannseie denne karen, men jeg håper og tror at denne plata har åpnet dører. Gjort ham kjent også utenfor de smale kretsene som har satt ham høyt siden han debuterte med Too Long In The Wasteland en gang på åttitallet. Har du ikke hørt ham før, gi ham en sjanse du også. Kanskje vi slipper å vente sju år på neste plate?

Jeg håper det, men McMurtry selv synes i grunnen den der sangskrivegreia er litt slitsom, og vil nok helst bare slippe. Det blir nok lenge til neste gang uansett. Heldigvis er Complicated Game så bra at vi kan plukke den frem igjen i årevis uten at den blir utdatert. Kvalitet hele veien!

Og da endte vi opp med denne lista over årets 24 beste plater:

1: James McMurtry – Complicated Game
2: Patty Griffin: Servant of Love
3: Ezra Furman: Perpetual Motion People

4: Andrew Combs: All These Dreams
5: Josh Ritter: Sermon on the Rocks
6: Grimes: Art Angels

7: Brandi Carlile: The Firewatcher’s Daughter
8: Joe Ely: Panhandle Rambler
9: Jason Isbell: Something More Than Free

10: Torres – Sprinter
11: Tom Russell – The Rose of Roscrae
12: Natalie Prass – Natalie Prass

13: Dave Rawlings Machine – Nashville Obsolete
14: Chris Stapleton – Traveller
15: Aaron Lee Tajsan – In the Blazes

16: The Waterboys – Modern Blues
17: Tina Refsnes – No one knows that you’re lost
18: Bäddat för Trubbel – Två sjundedelar av ett liv

19: Dawes – All Your Favorite Bands
20: The Mekons og Robbie Fulks – Jura
21: Kacey Musgraves – Pageant Material

22: Jeff Lynne‘s ELO – Alone in the Universe
23: Great Peacock – Making Ghosts
24: Don Henley – Cass County

Men nå erre faen meg jul!

Leave a Reply

%d bloggers like this: