web analytics

Dirty Harry is a Rotten Pig i filmklubben

dirty harry photo
Photo by joxin

Clint Eastwood trenger kanskje ikke noen nærmere introduksjon, men jeg har tenkt å gi ham en likevel. I hvert fall en liten en. Han er kanskje det største amerikanske Hollywood-ikonet de siste femti år, mest som skuespiller så klart, men også som regissør. Selv om han forsåvidt har sine begrensninger på begge områder. Det er selvfølgelig diskutabelt hva som er han virkelige mesterverk, men siden det passer med det narrativet jeg tegner opp her i dag, vil jeg hevde at det er The Unforgiven, fra 1992. Nådeløse menn het den på norsk. Her har Eastwood både hovedrolle og regi, og det er en fin film som vi på et eller annet tidspunkt absolutt burde vurdere å vise i filmklubben. På det aller siste bildet i The Unforgiven. Etter rulletekstene, kommer teksten. Dedisert til Sergio og Don. Hans to store mentorer. Sergio er selvfølgelig Sergio Leone. Mannen som hentet Clint Eastwod over til Italia, og gjorde ham til superstjerne gjennom den såkalte Dollar-trilogien. Men hvem var Don?

Don, eller Donald, het Siegel til etternavn. Født i 1912, død i 1991, etter en lang karriere i Hollywood. Han fikk seg jobb på biblioteket hos Warner Brothers, fordi han kjente produsenten Hal Wallis, og derfra jobbet han seg opp til sjef for montasjeavdelingen. Her var han regissør for et ukjent antall montasjer, blant annet var det han som lagde åpningssekvensen i Casablanca, som vi jo viste for ikke så lenge siden. Men han ville opp og fram, han regisserte et par kortfilmer som han vant Oscar for, og etter det var det ikke mangel på jobb. Han viste seg å være en dyktig regissør. Han fikk ting gjort. Han holdt budsjettene. Han fikk mye ut av lite. Han regisserte den første og originale Invasion of the Body Snatchers. Han regisserte Elvis i Flaming Star, som er en av de få Elvis-filmene som har litt kvalitet over seg. Han jobbet med Steve McQueen i Hell is for Heroes, og med Lee Marvin i den veldig fine The Killers. Og så, mellom 1968 og 1979 samarbeidet han med Clint Eastwood i fem filmer. Fem filmer som skulle sette sitt preg på Eastwood som skuespiller, som macho-ikon også utenfor westernsjangeren, og ikke minst som regissør.  En av dem var Dirty Harry.

Dirty Harry er basert på et manuskript som egentlig het Dead Right. Det hadde befunnet seg i det som man gjerne kaller for post-production-helvete en god stund, uten at man fikk realisert det. Opprinnelig hadde man tenkt seg John Wayne i hovedrollen, men han syntes den ble for voldelig og han likte ikke moralen i den. En stund var Frank Sinatra bekreftet i hovedrollen, men han trakk seg ut før filmingen begynte, og prosjektet falt i fisk. Etterhvert ble vel omtrent alle mannlige skuespillere med et vist machopreg tilbudt rollen. Steve McQueen takket nei, for han hadde gjort Bullit noen år før, og var lei av å spille politimann. Robert Mitchum ville ikke. Paul Newman takket nei fordi han ikke likte politikken filmen sto for, men han mente produsentene burde spørre Clint Eastwood. Det gjorde de, og han takket ja men kun på betingelse av at Don Siegel fikk jobben med å regissere. Det fikk han, og resten er vel i grunnen historie.

Til tross for en lang og suksessrik karriere har aldri Don Siegel oppnådd status som en stor regissør. Han er ikke der oppe med John Ford, Howard Hawks, eller for den saks skyld Martin Scorsese. Synet på Siegel er delt. Enten ser man på ham som en håndverker, riktignok en dyktig håndverker, men likevel en regissør uten de visjonene og ideene som kunne løftet ham opp blant de største. Han er ingen auteur, for å si det slik. Eller så ser man på ham som en høyrevridd halvfascist som lagde en håndfull filmer fulle av rasisme og kvinnehat. Hvis det er den oppfatningen man har av ham, så er det i stor grad på grunn av nettopp Dirty Harry. Den traff publikum, men kritikerne var langt vanskeligere å vinne over. Både Pauline Kael og Roger Ebert, de mest toneangivende kritikerne i USA, stemplet filmen som fascistisk. Og i The Harvard Crimson skrev Garrett Epps om denne nye bølgen med ny-fascistiske filmer som overfalt kinoene. Han nevnte tre eksempler, The French Connection, Straw Dogs, og Dirty Harry, og dette var forferdelige greier. Dirty Harry var den verste av dem. Det var en film uten nåde. Volden var den verste han hadde sett. Budskapet var et frontalangrep på selve konseptet lov. Samfunnet har ikke noe annet valg enn å gi sine beste menn, som Dirty Harry Callahan, frie tøyler til å handle slik de finner det best, i krigen mellom godt og ondt. Er det for mye å be om, spør han i sin konklusjon, at disse filmene ikke blir laget? Vi trenger ikke flere lover som styrer hva som kan, og kan bli vist, men vi kan alle legge press på produsenter og distributører slik at de slutter å tilby oss fascistisk propaganda og sado-masochistiske våte drømmer. Hvis vi ikke gjør det vil vi snart finne våre skjermer komplett fylt opp med skrikende ansikter, knuste tenner, og elver av rødt rødt blod.

Så Dirty Harry var kontroversiell. Den gjorde mange veldig sinte. Feminister protesterte med plakater med påskriften Dirty Harry is a rotten pig. I dag er det kanskje vanskelig å se hvorfor? Vi har sett varianter av dette så mange ganger. Jeg holder på å se andre sesong av Daredevil for tiden, og i går tok jeg meg selv i å tenke at Epps faktisk fikk rett i sin alarm. Skjermene våre ER fylt av skrikende ansikter, brukne armer og ben, og elver av seigt rødt blod. I dag er det ingen som reagerer på volden i Dirty Harry. Vi ser verre ting på mainstream TV hver dag.

Jeg tenker at hvis man skal spissformulere litt, så kan man si at Don Siegel med Dirty Harry ga oss en forsmak på Donald Trump. Kanskje var det her Trump egentlig begynte? Det er en film som på mesterlig vis kobler seg på den frykten mange går og kjenner på. Frykten for endringer. Frykten for innvandrere. Frykten for normoppløsninger. For hippier, for seksualitet som skiller seg fra flertallet. Aller mest er det en film som kobler seg på forakten for systemet. For the establishment. For snørrhovne intellektuelle. For virkelighetsfjerne byråkrater. For sosiologer og krimologer som er mer opptatt av kriminelles rettigheter, enn ofrenes lidelser. Litt avhengig av hvor i det politiske landskapet man befinner seg er det en høyrevridd våt drøm, eller et høyrevridd mareritt av en film. Og den kom i en brytningstid i Amerika. I et samfunn preget av borgerrettighetskamper i sør. Av ungdomsopprør. Av fri sex. Av vietnamkrigen Den treffer en nerve, og det er gjort så dyktig at vi sitter og heier på Dirty Harry, selv om han kanskje er en fæl fyr som gjør foraktelige ting, om vi tar oss tid til å stoppe opp og tenke.

Ellers er filmen tydelig på sin arv til westernsjangeren. Egentlig er Dirty Harry bare Eastwoods karakter fra Dollar-trilogien eksportert til litt mer moderne tid. Eller kanskje er han egentlig John Waynes karakter fra The Searchers, som vi jo viste for en stund siden. Ethan Edwards, den rasistiske revolvermannen besatt av mordlyst og hevn? Eastwood repeterer i hvert fall Waynes klassiske That’ll be the day-replikk fra nettopp The Searchers her i Dirty Harry, og Edwards og Callahan har noen likhetstrekk.

Nå hørtes det kanskje ut som om jeg ikke liker filmen, men det gjør jeg altså, og i ettertid har den da også fått atskillig mer anerkjennelse enn den opprinnelig mottok. Man kan velge å problematisere den, men å kalle den fascistisk er å dra den for langt. Eastwood selv mener at Dirty Harry er en demokrat og en liberaler med et blødende hjerte innenfor sitt steinharde ytre. Men man kan også velge å bare lene seg tilbake og la seg underholde. Jeg tror egentlig det har mest for seg. God fornøyelse!

Leave a Reply

%d bloggers like this: