web analytics

Hjorthen leser bok: Brannmann Sam og apokalypsen

joe-hill-fireman-photo

På lista over folk som fortjener takk i Joe Hills nyeste bok nevner han agenten som representerte ham i ti år uten å vite hva unge Hill egentlig het til etternavn. Dette tar vi til etteretning. Etter Hills etterhvert smått imponerende rekke med bøker som er godt over snittet verdt å lese, og særlig hans forrige bok, som er helt fantastisk på alle måter, er det ikke lenger noen grunn til å trekke inn hvem han er i slekt med. Hill står fint på egne ben han.

Hans forrige bok var NOS4A2, en helsikes kjøretur, nå er han her igjen med en ny murstein. The Fireman. 768 sider som brenner opp like fort som tørr ved i varm Jøtul-ovn. Gutten kan fortsatt skrive.

Det er verdens ende det handler om denne gangen. En epidemi som sprer seg verden rundt med stor fart. Draco incendia trychophyton. Dragonscale på folkemunne. De som rammes får merker på kroppen, vakre merker som minner om tatoveringer. Det er ikke så farlig. Verre er det at dette får dem til å selvantenne. Brenne opp innenfra. Først skjer det bare på TV, så i skolegården. Så brenner Space Needle opp, mens folk kaster seg fra vinduene som fra World Trade Center den ellevte september. Alt går til hundene. George Clooney brenner opp i et forsøk på å redde verden. Obama er aske. Google historie. Men Keith Richards er fortsatt i live. Tror man i hvert fall, men hvem kan være sikker.

Det er i denne verden vår hovedperson forsøker å manøvrere. Sykepleier Harper Grayson. Snill og god som dagen er lang, men med en noe usunn hang til å bryte ut i sanger fra Mary Poppins. Hun jobber først på en skole, men når alt bryter sammen melder hun seg til tjeneste ved et sykehus der hun og de andre som jobber der står på dag og natt for å hjelpe de smittede. Kledd i overlevelsesdrakter laget for å hanskes med ebola. Det er ikke stort de har å bidra med, annet enn å lindre smertene. Det finnes ingen kur, og selvsagt går det galt til slutt. Men ikke før Harper har møtt mannen som har gitt boka sitt navn. The Fireman. Han kommer til sykehuset med en gutt med magesmerter og forlanger å komme foran i køen. Det blir ampert, men Harper redder situasjonen. Og gutten. Som forsvinner like etterpå igjen, men vi skal selvfølgelig møte igjen både gutten og brannmannen igjen senere.

Dette er bare starten, jeg skal ikke røpe veldig mye mer, men det begynner altså som en apokalyptisk thriller der samfunnet vårt bryter sammen. Siden jeg har brukt sommeren så langt til å se meg ajour på The Walking Dead trekker jeg selvfølgelig paralleller den veien. De smittede blir selvfølgelig etterhvert ansett som livsfarlige, og ganske snart dukker det opp små militser, Cremation Crews, som jakter på dem. Burners, som de kaller dem, og skyter dem ned før de rekker å sette fyr på noe. Ikke akkurat en human måte å hanskes med situasjonen på, selv om de må få skryt for handlekraft.

De smittede er altså zombiene, men ulikt The Walking Dead er de jo fortsatt mennesker. Som helst vil leve. I bokas andre del bruker vi mesteparten av tiden i Camp Wyndham, en gammel feriekoloni, der en gjeng smittede har klart å gjemme seg unna. Ikke bare det, de har funnet en måte å kontrollere smitten på slik at de ikke brenner opp. Her er det altså zombiene som spiller hovedrollen!

Og i bokas del tre er våre protagonister på reise gjennom et øde og ødelagt landskap, men jeg skal ikke røpe mer av handlingen her. Jeg har allerede sagt mer enn nok.

Så hva har vi her egentlig? En lettlest murstein som baler med temaer som hva det vil si å være et anstendig menneske. Om hva som skjer når samfunnet kollapser. Om hvor langt vanlige mennesker kan gå for å trygge seg og sine. Store tema, som vi riktignok ikke rekker å dvele så veldig mye med slik som vi brenner gjennom den ene siden etter den andre bare for å se hva som skjer i neste kapittel.

Jeg liker The Fireman, slik som jeg har likt alle Joe Hills bøker til nå. Den har passasjer som er helt fantastiske. Men samtidig har den noen skjønnhetsflekker som irriterer mer enn de kanskje burde. Da tenker jeg først og fremst på skurkene i historien. Jakob og plogen hans, Harpers eks-mann, og hans sidekick (egentlig er det vel omvendt og Jakob som er sidekick da, men whatever) The Marlboro Man. En ravende gal talk radio-vert som bruker fritida på å drepe burners. De blir for karikerte. Dukker opp på steder hvor det er helt usannsynlig at de skulle dukke opp, bare for å lage ytre spenning. Det er billige tricks som en så bra forfatter som Joe Hill egentlig burde holde seg for god til å bruke i like stor grad som her.

Om vi skal våge oss på å rangere Hills bøker, er det klart at The Fireman ikke når opp til nivået til den forrige boka hans. Den må også finne seg i å stille bak novellesamlingen 20th Century Ghosts, i den grad de stiller i samme konkurranse da. Men jeg sliter litt med å plassere den i forhold til Horns og Heart Shaped Box. Brannmannen har sekvenser som går langt utenpå dem begge, men den spriker litt, har irriterende skurker, og kommer med en snikende følelse av at den kunne vært bedre enn den faktisk er? Jeg ser gjerne at han finner litt tilbake til det mindre oppblåste, tightere og mer fokuserte formatet fra disse to første romanene hans.

Men visst er det en heidundrande leseopplevelse denne gangen også altså. Les i vei!

Leave a Reply

%d bloggers like this: