web analytics

Hjorthen ser film: The Assassin

assas

Etter at vi i flere semestere har prøvd å lage program i Filmklubben med filmer som vi tror folk har lyst til å se, uten å treffe nevneverdig godt, la vi en ny plan når vi skulle til å lage programmet for høsten. Siden vi var så dårlige til å gjette hvilke filmer som kanskje kunne trekke folk kunne vi like gjerne gi blaffen og heller bestemme oss for å sette opp filmer som vi selv har lyst til å vise. Enten det nå er fordi det er filmer som er så fantastisk bra at vi gjerne vil dele dem med flere, eller om det er nyere film som vi har lyst til å se selv.

The Assassin er i sistnevnte kategori.

Jeg husker ikke om det var jeg, eller noen andre som foreslo den, men jeg hadde uansett veldig lyst til å se den. Ulempen med å sette opp film vi ikke har sett er at vi ikke får kvalitetssikret programmet. Ingen av oss hadde sett filmen før. Det skulle ikke være noe problem her, for makan til unison kritikerhyllest er det sjelden vi ser. Jeg forventet meg en kampsportfilm ala House of Flying DaggersCrouching Tiger Hidden Dragon, og hva de nå heter for noe alle sammen. Omtalen av filmen peker den jo i den retningen, og det samme gjør mange av anmeldelsene av den. Blodig vakkert. Utsøkt snikmorderske. Vakker voldsballett. En perfekt knyttneve. Kjærleiken eller sverdets vei.

Ingenting av det er feil. Likevel satt jeg igjen med en følelse av at disse anmelderen hadde sett en annen film enn meg, når jeg så den en kveld her forleden hjemme alene i stua. (Siden jeg skulle holde innledning før filmen tenkte jeg det var greit å ha sett den)

Hva slags film var det jeg så da? Jo, jeg så en utrolig langsom film. Et kostymedrama, filmet i et format som gjorde at jeg de første ti minuttene prøvde å finne ut om det var noe galt med innstillingene på TVen. Det var ikke det. Volden som er der varer aldri lenge. Det er små eksplosjoner, og så roer det seg kraftig ned igjen. Bildene er hele tiden, uten unntak, vidunderlig vakre. En estetisk nytelse. Men det er vanskelig å få tak i hva som egentlig skjer. Hva betyr de enkelte scenene? Det er forvirrende, og kanskje til og med litt frustrerende?

Likevel klarer jeg ikke å se bort. Altså er det tross alt mest fascinerende. Jeg ender opp med konklusjonen: Jeg skjønner ikke bæret av dette her, men det er kjekt å se på likevel,

Nesten all film vi ser følger en kjent og kjær struktur. Det er tre akter. Begynnelse, mellomparti, avslutning. Det er vendepunkt, point of no return, gjerne et vendepunkt til, og så avslutning der normalen gjenopprettes. Innimellom der har vi og helten vært på en ytre reise, mens helten også gjerne skal ha vært på en indre reise. Kommet ut på den andre siden som en mer voksen, klokere, smartere, whatever person. Det er egentlig romanens struktur dette. Litterært. Selvfølgelig er det mange variasjoner innenfor denne strukturen, men den ligger så fast at det ikke er rart at vi kommer litt i stuss når vi ser film som bruker andre virkemidler. Film som insisterer på at film først og fremst er en visuell kunstart.

Og det er vel det The Assassin gjør. Dette er ikke en filmatisering av et litterært forelegg. Dette er film som kunst, ikke som lett underholdning. Regissøren har vel sagt i et eller annet intervju at han i grunnen blåser i publikum. Han lager film kun for seg selv, og det virker å være sant når det gjelder The Assassin. Dette er en film som ikke kommer deg i møte på noe vis. Her ligger alt i dine egne hender. Du må selv oppsøke den, og skal du få noe ut av den må du ha et såpass åpent sinn at du klarer å legge alle forventninger om hvordan en historie på film skal fortelles til side.

Min anbefaling første gang man ser The Assassin er at man rett og slett driter i historien. Ikke tenk for mye på hva de enkelte scenene egentlig har med hverandre å gjøre. Se på hver scene som du ville sett på et maleri på et kunstgalleri. Se på detaljene. Kjenn på stemningen. Hva får disse bildene deg til å føle? Hva er tanken her? Og når du har gått gjennom hele galleriet kan du ta deg en velfortjent øl, mens du prøver å finne ut av hva som egentlig var den overordnede historien her.

Antagelig hjelper det å se den en gang til også. Jeg var fascinert etter første kikk hjemme på stua, men jeg likte den uendelig mye bedre når jeg så den igjen på kino. At alt blir bedre på det store lerretet er selvfølgelig en del av det, men jeg følte også at brikkene falt bedre på plass andre gangen.

At kritikere og folk flest ikke alltid er enige om hva som er god film er en kjent sak, men det er sjelden man ser en film der forskjellen i hva man synes om filmen er like stor som når det gjelder The Assassin. Sight and Sound kåret den til den beste filmen i 2015, etter å ha bedt en haug med kritikere liste opp sine favoritter. Men leser man kommentarfelt på anmeldelser av filmen ser man at mange er i harnisk over at det i det hele tatt går an å se sånt som dette ferdig. Hvem har rett?

Hver enkelt får vurdere selv. Film er i stor grad subjektivt. The Assassin gir deg ingenting gratis. Det er kanskje en film man må læres opp til å like. Som oliven. Og blåmuggost. Selv er jeg bare en glad amatør. Jeg spiser helst cheddar, men jeg er litt på gli på den der blåmuggosten altså. Hadde vi sett den før vi lagde programmet hadde vi kanskje ikke satt den opp, men jeg er glad vi gjorde det. Vi har godt av å utfordre oss selv litt innimellom, og vi kan sikkert bli flinkere til å utfordre medlemmene våre litt også. Som Filmklubb er det ikke vår oppgave å tilfredsstille minste felles multiplum. Det får kinoen ta seg av.

Får bare håpe vi ikke skremte bort noen med denne utsøkte snikmordersken. Skulle ikke være noen grunn til det. Filmene blir bare mer og mer tilgjengelige utover høsten så vidt jeg kan se, så kom kom. Det er mye å glede seg til.

Var dette en anbefaling eller avbefaling av The Assassin? Jeg håper dere tar det som en anbefaling, men vær obs. Den er ikke for alle.

Leave a Reply

%d bloggers like this: