Ikke sånn å forstå at jeg går med ambisjoner om verdensherredømme, fast jobb i dagspressen og muligheten til å påvirke beslutningstagere både her og der sånn i det daglige, men joda, jeg skriver jo for å bli lest. Derfor er det med skrekkblandet fryd at jeg nå kan meddele mine kjære lesere om at jeg nettopp har blitt skjelt ut i dannede former av selveste Nina Karin Monsen!

Nå skal jeg nok la mesteparten av den samtalen forbli fortrolig, og bare koke det ned til essensen. Monsen hadde nemlig to høner hun ville plukke med meg, og den ene er dette innlegget her: Kong Harald hyller de rød-grønne Nina Karin Monsen er nevnt i innleggets siste setning, og hun ville gjerne at jeg dokumenterte hvor hun hadde sagt det jeg påstår at hun hadde sagt der, og hvis jeg ikke kunne det så måtte jeg fjerne det. Mente hun.

Nå kan jeg jo ikke dokumentere dette siden det sitatet jeg tilskriver henne er ren løgn fra min side, men jeg kommer ikke til å fjerne det heller.

Det er mulig jeg burde begynne å føre en liten notatbok eller noe slikt der jeg kan notere ned noen stikkord om hvert eneste innlegg slik at hvis noen ringer for å gi meg kjeft et år senere så kan jeg i det minste begrunne akkurat hvorfor jeg skrev det jeg skrev. Det har jeg imidlertid ikke gjort hittil, så dette får vi ta etter hukommelsen.

I dette aktuelle tilfellet så kommenterer jeg en sak i Dagbladet om en tale Kong Harald holdt for stortingsrepresentantene under deres årlige middag på Slottet. Kong Harald trakk inn suksessen til TV-serien om de fotballspillende nerdene, Heia Tufte. I min tekst forandret jeg kongens tale til i stedet å handle om den da blodferske rød-grønne regjeringen. Stoltenbergs mannskap snublet jo ikke så rent lite i starten, så tanken med teksten var å antyde at de rød-grønne minnet ikke så rent lite om Tufte-gutta der de famlet seg frem over gressmatta.

Kongen kritiserte også politikerne for å være for opptatt av å underholde og by på seg selv slik at det i noen tilfeller skygget for budskapet. I tillegg så mener jeg å huske, uten at jeg kan finne noen dokumentasjon på akkurat det sånn i farta, at noen fra opposisjonen nylig hadde kritisert Kong Harald for at han i en eller annen uttalelse ikke hadde vært tilstrekkelig partipolitisk nøytral. Uansett så trengte jeg noen "utenfra" til å kommentere kongens tale, og siden Nina Karin Monsen jo ikke har vært helt uvillig til å omtale kongehuset generelt, og kongebarnas valg av partnere spesielt, tidligere så var hun et naturlig valg.

Så vi har altså et innlegg der jeg vrenger på en artikkel i en eller annen avis for å få frem et eller annet poeng. Det er et virkemiddel som vel er ganske typisk for meg, og det er mulig det ikke alltid er like lett å se poenget hvis du ikke har lest meg før.

Så kan man selvfølgelig også godt mene at det ikke er morsomt, og at jeg er temmelig dårlig som satiriker, og det tåler jeg godt å høre. Men innlegget er altså løgn og bedrag fra ende til annen, og i den konteksten burde det være mulig å avsløre at også Nina Karin Monsens sluttreplikk heller ikke er noe direkte sitat. Det at innlegget er kategorisert under humor/satire burde også kunne være et hint.

Nina Karin Monsen mente at jeg mobbet henne på nett, og lurte på om dette i det hele tatt var lovlig. Jeg respekterer at hun føler seg krenket, men jeg mener altså at når hun selv uttaler seg såpass kraftig som hun vitterlig har gjort om kongebarnas valg av partnere som visstnok er mennesker som både mangler kompetanse og er valgt på nederste hylle. Ja, da må hun også tåle at nettopp de uttalelsene blir omtalt og harselert med av andre. Slik jeg gjorde i dette først innlegget.

Det andre innlegget hun fant vanskelig å svelge var dette: Filosofen og kronikkskribentens skam.

Her bruker jeg det samme virkemidlet som i den andre posten. Jeg tar en artikkel, eller i denne forbindelsen en kronikk, bytter ut noen ord her og der, forandrer litt der det måtte passe seg slik, og vips så får vi et helt annet resultat enn det kronikkforfatteren selv måtte ha ment. Nina Karin Monsen mente jeg heller burde ha skrevet en kronikk med ordentlige argumenter og sendt den til Aftenposten, og jeg fikk vel litt mild kritikk den gangen jeg skrev den også, for at jeg latterliggjorde i stedet for å argumentere. Og det gjorde jeg jo.

Igjen så må man gjerne mene at jeg ikke er mye til satiriker. Hvorvidt jeg er morsom eller ikke får andre vurdere, jeg pleier ikke å le av meg selv. Men når man skriver en kronikk, en artikkel, et leserbrev, eller for den saks skyld en bloggpost, så må man også forvente at folk responderer. Om responsen kommer i form av en resonnernde skolestil eller en satirisk bloggpost har man liten kontroll over. Heldigvis.

Jeg vet jo ikke, men jeg lurer på om noe av grunnen til at Nina Karin Monsen reagerer såpass kraftig på disse to bloggpostene mine er at hun er ukjent med både bloggmediet og internett? Kanskje er det litt skremmende å oppdage at ute på verdensveven finnes det et helt lite samfunn, og de skriver og kommenterer noe du har sagt i et intervju eller skrevet i en kronikk, og du vet ikke en gang hvem de er!

Nåvel. Jeg skriver under eget navn, jeg er ikke vanskelig å finne, og jeg har skrevet en del bloggposter etterhvert. Ofte om virkelige personer. Akkurat som at Monsen må finne seg i å få reaksjoner på sine uttalelser og meninger, så må jeg både finne meg i, og regne med, at også jeg vil få reaksjoner. Kritikk kan sikkert være berettiget fra tid til annen, men jeg kan ikke se at jeg i disse to tilfellene har vært ondskapsfull, slem, mobbet, eller på noen annen måte gått over noen strek. Hadde jeg gjort det så hadde jeg fjernet dem umiddelbart.

Men hva synes dere? Synspunkter mottas med takk!

Poster som kanskje ligner litt på den du leser