web analytics
Warning: count(): Parameter must be an array or an object that implements Countable in /customers/8/a/2/hjorthen.org/httpd.www/wp-includes/post-template.php on line 284

Hjorthen ser film: All my friends are dead – Fritt vilt i Lom, samt filmspaltens skraphaug

vilt.jpg

Året går ufravikelig mot slutten, og noen vil kanskje huske at jeg på denne tiden i fjor lovte på tro og ære at jeg skulle bli semi-filmblogger og skrive noen ord om alle filmer jeg så i løpet av året. Det har jeg nesten klart å holde, men for å komme helt i mål ser jeg nå at det blir nødvendig med et lite oppsamlingsheat. Men først altså, Fritt vilt.

Årets store norske filmslager forvillet seg altså endelig ut til Høljebyen, og stemningen var høy i kinosalen. Det er ikke så rart, for denne historien om de fem vennene som drar til jotunheimen for å stå på snowboard og ender opp som fritt vilt for en morder av typen Jason/Michael Myers i norsk utgave er rett og slett et imponerende stykke film. Som vi har sett utallige eksempler på, både i norske Villmark, og i produksjoner fra det store utland, så er horrorsjangeren svært så krevende å boltre seg i. Sjangeren har visse krav og forventninger som må oppfylles, men det må gjøres på en slik måte at de gamle gode virkemidlene, klisjeene om du vil, fremstår som duggfriske. Det er ingen enkel oppgave, men i Fritt vilt sitter det meste som det skal. Det er selvfølgelig ikke verdens beste film, men målt ut i fra filmens egne forutsetninger så er dette rett og slett en innertier.

Enkelte løsninger er til og med særs elegante. For eksempel måten man forteller hvorfor morderen har blitt nettopp den han har blitt er glimrende utført, uten noe som helst bortkastet tid, pjatt eller unødvendig psykologisering. Vi trenger en morder, og vi trenger en halvveis plausibel forklaring på hvem han er, og hvorfor han har blitt slik, vi trenger ikke mer, og det er da også alt vi får. Fortalt uten ord i noen få korte tilbakeblikk. Glimrende utført. Introsekvensen med klipp fra nyhetssendinger om påskefjellet og savnede skigåere gjennom en årrekke er også fresh og fin og bidrar til å sette stemningen i fra starten.

Og hvis vi til slutt passer på å fremheve Ingrid Bolsø Berdal i rollen som Ane Dahl Torp, en fremragende rolleprestasjon som den handlekraftige heltinnen her, så har vi vel fått med det viktigste. Her er det bare å bøye seg i støvet.

(Mannen med planen har forresten en utsøkt omtale av denne filmen)

Så til filmspaltens skraphaug, filmer som har blitt liggende i bakhodet på vente av omtale uten noen gang å nå frem til tastaturet. Og hvorfor ikke starte med en film som er nært beslekted med Fritt vilt?

Wolf Creek er australsk horror av godt merke. Tre venner er på tur i den australske ødemarka, etter å ha campet i Wolf Creek Nasjonalpark så vil ikke bilen starte når de skal reise videre. Ut av mørket kommer så Crocodile Dundees onde bror og tilbyr dem hjelp, og ikke lenge etter er vi vitne til både tortur og lemlestelse. Tortur er jo så moderne for tiden, dessverre ikke bare på film. Wolf Creek er en vellykket skrekkfilm, skitten, vond og spennende. Jeg synes imidlertid den bruker alt for lang tid på innledningen, og rangerer den en stjerne eller to bak Fritt vilt.

Nok en horrorfilm her: Night Corridor er laget i Hong Kong og er en ambisiøs sak som blander en cocktail av latent homoseksualitet, ødipuskompleks, og et maleri av den sveitsiske maleren Henry Fuseli. Bildet er av en apelignende skikkelse som sitter på brystet til en sovende, eller er hun død kanskje, kvinne. Se selv.

nightmare.jpgFilmen handler om kunstneren Sam Yuen som samme dag som han skal åpne sin første utstilling i London får en telefon med beskjed om at hans tvillingbror i Hong Kong er livstruende skadd. Han reiser hjem igjen, oppdager at broren faktisk ble drept av en flokk med aper, at broren har brukt hans identitet, at moren har fått seg en ny mann som ikke er spesielt sympatisk, også videre også videre.

Som sagt, en ambisiøs grøsser, men dessverre så mislykkes den i det aller meste den prøver på. Med unntak av et snev av ekkel atmosfære her og der, og brukbart skuespill av Daniel Wu i hovedrollen så er det ikke mye å hente her. Kast heller et ekstra blikk på Fuselis maleri.

…og vi holder oss i Asia. Legend of the Wolf er Donnie Yens debut som regissør. En forholdsvis mislykket sak, til tross for at den inneholder sin del av relativt imponerende kampscener. Den forteller, som tittelen jo indikerer, historien om legenden Wolf. En mytisk morder, og hvordan han ble nettopp det. Det er mulig at jeg ville likt den noe bedre hvis det ikke var for at de engelske undertekstene i store deler av filmen er omtrent uleselige.

Tower of Death, eller Game of Death II eller hva man nå vil kalle den er en skikkelig søppelproduksjon. Her har man forsøkt å lage en “ny” Bruce Lee-film etter hans død ved hjelp av kreativ klipping og kasserte scener. Som om ikke den “egentlige” Game of Death-filmen var ille nok.

David Lynch er vel klar med ny film i disse dager. Inland Empire er noe man gleder seg til selvfølgelig, og mens man venter kan man jo kose seg med gamle klassikere som Wild at Heart. Første gang jeg så den for veldig veldig mange år siden så var vel reaksjonen mest sånn i gata WTF?!?! Blant annet så var vel alle referansene til The Wizard of Oz bortkastet på meg den gang, og er det vel fortsatt i stor grad. Jeg liker den bedre når jeg ser den nå, men dette er nok allikevel ikke Lynch på sitt aller aller beste. Blue Velvet er nok et bedre valg, men for all del. Se begge.

Så hadde jeg lenge planer om å skrive en slags dobbeltpost hvor jeg slo sammen It’s hard to be a rock’n roller og School of Rock. Det hadde vel vært litt fiffiig? Men det fikk jeg aldri summet meg til å gjøre. Vi gir dem et par ord hver her i stedet. It’s Hard to Be a Rock’n Roller er filmen om Tor Heine som spiller i bandet Merkesteinane, men aller helst vil gå solo og spille mer rock’n roll med flammer og lysshow. En varm og god, men litt kjedelig film. Kabal i hjerter var nok et hakk bedre enn denne.

The School of Rock er Jack Blacks film, han spiller en wannabe rockstjerne som i mangel på penger later som om han er lærer, og i stedet for gangetabeller forvandler klassen til et band. Richard Linklater har regien, og dette er svært så vellykket. Det skader selvfølgelig ikke at Sarah Silverman er med i rollen som irriterende kjæreste.

Boog og Elliot – Gutta på skauen. Gud så lei jeg er av amerikansk animasjon. De er kliss like alle sammen, og denne er vel verken bedre eller verre enn de andre. Blah!

Og helt til slutt: Vi er inne i en gullalder for komplekse, nyskrevne og velspilte TV-serier for tiden, men her i heimen har vi brukt den siste uka til å se igjennom første sesongen av gamle gode Cracker. Dere husker ham kanskje fra TV2, i Robbie Coltranes skikkelse for drøye ti år siden? Dette er fantastisk TV som står seg godt mot hva det skulle være av dagens serier. Tidens tann har ikke vært nevneverdig stygg med Cracker. Nå er det kommet en boks med Cracker komplett, men den er nok dessverre alt for dyr til at det går an å ønske seg slikt til jul.

11 Comments

  • 12 December, 2006 - 1:54 pm | Permalink

    Hoj! Her hadde du tatt et skippertak, gitt. Har slett ikke sett alle du beskriver heller, men en nær eksemplarisk samlepost altså. Og Cracker, ja! Var det ikke med en ganske søt kvinnelig konstabel / detektiv? Og en råtten kollega?

  • 12 December, 2006 - 7:12 pm | Permalink

    Cracker er konge, og råtten kollega er helt korrekt. Den kvinnelige konstabel Panhandle må vel også kunne sies å være ganske søt hvis vi legger godviljen til:-)

    Joda, dette er toppers!

  • 13 December, 2006 - 1:04 am | Permalink

    Panhandle, eller grytehåndtak som hun ville ha hett i Norge. It’s coming back to me now… men hvorfor pokker tar ikke denne siden vare på navnet og epostadressen min…? argh

  • 13 December, 2006 - 1:29 am | Permalink

    Ja hvorfor gjør den ikke det? Er det flere som har samme problem så si i fra, kanskje jeg må feilsøke?

    Panhandle ja, men egentlig het hun vel…ja hva var det igjen? Panhaligon? Jaja…en ung Christopher Eccleston er med også.

  • tb
    13 December, 2006 - 10:09 am | Permalink

    Pussig hvordan filmskapere løper i flokk.. Er det tryllekunstnere som er dagens tema, nå? Før The Prestige (som jeg hadde tenkt å se, siden den bygger på ei svinaaktig god bok) har rukket å komme på kino her i landet,(http://www.filmweb.no/trailere/article104630.ece) ser jeg at The Illusjonist allerede er oppe og går nå om et par dager? (http://www.filmweb.no/kino/article112195.ece) … ok, off topic kommentar.. men det handlet om film i alle fall

  • 13 December, 2006 - 12:09 pm | Permalink

    Ja, jeg noterte meg disse filmene du nevner. Har vel til og med blandet dem sammen ved et par anledninger. Hvordan var det med den Susannah Clark boka forresten? Skulle den også bli film?

  • tb
    13 December, 2006 - 12:13 pm | Permalink

    Mr Norell og han andre? Ja, skulle ikke den filmes også?

  • 13 December, 2006 - 12:16 pm | Permalink

    Jo, jeg innbillte meg det. Såpass stor som den boka ble så må jo noen ha kjøpt filmrettighetene?

  • tb
    13 December, 2006 - 12:31 pm | Permalink

    http://movies.about.com/od/moviesinproduction/a/strange101504.htm
    New Line har rettighetene, manus er under utarbeidelse, ingen datoer klare?

  • 13 December, 2006 - 2:06 pm | Permalink

    New Line har rettighetene ja. Da blir det vel neppe Peter Jackson i registolen?

  • Pingback: Hjorthen ser film: Skuffende oppfølger

  • Leave a Reply

    %d bloggers like this: