web analytics

Hjorthen ser film: Bugs in space, Familie på roadtrip, Gangster-Jack og 2000 gærninger.

Nyttårsaften er her igjen, årets mest krampaktige dag. NÅ skal vi ha det gøy dere! Hva bedre kan man gjøre enn å skrive årets siste filmpost, og for å komme i mål med alle årets filmer i tide så må vi altså ty til et oppsamlingsheat. Vi starter ute i verdensrommet…

Starship.jpgStarship Troopers er ganske snart ti år gammel, men jeg hadde ikke sett den før. Trodde egentlig det var en skikkelig møkkafilm, men den var jo faktisk underholdende som få, og slettes ikke uten kvaliteter. Regissør Verhoeven har tatt Robert Heinleins småfascistiske (eller storfascistiske? eller bare litt militærforherligende? Jeg har ikke lest den så vi får vel spørre TB) SF-bok og forvandlet den til satire over amerikansk imperialisme. Men den funker i grunnen bra som hjernedød shoot’em up-underholdning også.

Vi befinner oss vel i fremtiden, eventuelt i en alternativ virkelighet, og på jorda har en eller annen form for fascisme seiret. For å å borgerrettigheter må man gjøre tjeneste for føderasjonen. Dette er lite utviklet i filmen. Vi møter vår helt, Johnnie Rico, og hans venner Dizzy, Carmen og Dr.Doogie. De er fra Buenos Aires, og er ultra-amerikanske. De går inn i militæret, og snart så er de, og jorden, i krig med noen millioner edderkopplignende biller ute i galaksen. Høydepunktene kommer på løpende bånd, og satiren (som kanskje er av det litt billige slaget) er sannsynligvis mye tydeligere i dag enn den var for ti år siden, takket være den såkalte krigen mot terror.

Dette var storveis, og langt bedre enn forventet.

little.jpg

Så over til Little Miss Sunshine, som handler om den noe dysfunksjonelle familien Hoover som er på road-trip med en gammel sliten VW-buss. Far i huset er i motiveringsbransjen, hørte jeg coaching, han har laget et ni-trinns program for suksess på alle områder i livet som han forsøker å selge. Uten å ha nevneverdig hell med seg. Bestefar leser porno og har utviklet en sans for heroin på sine gamle dager. For du er jo idiot hvis du begynner med stoff når du er ung, men når du er gammel er det bare å kjøre på. Sønnen i huset hater alle, har forlest seg på Nietzsche, og har avgitt et taushetsløfte. Datteren i huset har fått sansen for skjønnhetskonkurranser, til tross for at hun vel ikke er noen utpreget kandidat til å vinne noen av dem. Bror til mor har akkuat forsøkt å ta livet av seg etter å ha blitt sumpet av sin homofile kjæreste. Akkurat som i Pondus, hos Habben, og la oss si det rett ut, også her i Hjorthehiet, så er det mor i huset som er den mest normale. Hun holder tingene sammen. Her er hun spilt med bravur av nydelige Toni Collette.

Datteren i huset kvalifiserer seg for deltagelse i Little Miss Sunshine etter at den egentlige vinneren ble tatt for å ha spist slankepiller, dette går for seg på en helt annen kant av landet, ingen kan overlates til seg selv, og dermed må hele familien hive seg i bussen og dra på tur.

Turen skildres med varme, empati, humor, og til slutt sitter alle (ihvertfall de som overlever) igjen som bedre mennesker etter å ha lært en lekse om at det ikke er suksess som utvikler menneskene men derimot fiaskoene. Eller noe i den duren. En høyst severdig film, velspilt morsom, og klimakset i skjønnhetskonkurransen er strålende. Jeg satt og lo alene i kinosalen. Egentlig er vel dette en ganske typisk feel-good film for kultureliten, men den er slettes ikke så dum.

departed-poster3.jpgSå til Martin Scorseses siste, og her har frontene vært steile. Mange liker den, mange liker den ikke. Filmen er en remake av Infernal Affairs, og den har jeg ikke sett så jeg skal nøye meg med å si at jeg likte denne ganske godt uten å utbrodere så mye mer. Jack Nicholson er en strålende skuespiller når han spiller noe annet enn seg selv. Det er dessverre ikke så ofte, og også her blir det vel litt mye Jack-Pack. Leonardo DiCaprio er imidlertid for en gangs skyld nesten spiselig, og det samme gjelder vel for Mark Wahlberg. Tor Andre oppsummerte vel denne som Blod, banning og babbel, og mente den fortjente slakt. Fred Ut likte den veldig godt. Jeg heller litt over mot Fred Ut, men befinner meg vel ellers omtrent i midten.

Det er nok Scorseses beste siden Goodfellas, underholdende, nok, men ikke helt der oppe med hans aller beste. Raging Bull, Taxi Driver. Tror jeg ihvertfall, men jeg skal se den om igjen i morgen så da får vi se om den stiger eller synker i anseelse.

Årets aller siste film ble en kuriøs liten sak av mannen som kalles for “The Godfather of Gore”, Herschell Gordon Lewis. Da snakker vi altså ikke om mannen som pleide å være USAs neste president, Al Gore, men om filmsjangeren som skys av kultureliten, men som har noen høydepunkter å by på allikevel. Sammen med produsent David Friedman begynte han med erotikk og nakenfilmer tidlig på sekstitallet, blant annet Goldilocks and The Three Bares , verdens til da eneste nudistmusical. Muligens er den vel forresten fortsatt den eneste?

maniacs1.jpgEtterhvert skrumpet imidlertid dette markedet inn, naken ble no-no, og Lewis og Friedman måtte finne på noe annet. Dermed kom Blood Feast, verdens første gore-grøsser sies det, som tjente inn masser av kroner på Drive-in kinoene i statene. Lewis og Friedman smidde mens jernet var varmt, tredoblet budsjettet og lagde 2000 Maniacs i 1964.

Etter dagens standard så er jo dette omtrent like mye gore som å høre Al Gore tale, men dette er altså sjangerens spede begynnelse. Filmen er svært så løselig basert på musicalen Brigadoon, som handler om en skotsk landsby som dukker opp i det skotske høylandet bare en eneste dag hvert hundrede år. Dette etter en avtale med Gud, og ingen av landsbyinnbyggerene får lov til å forlate byen. I Brigadoon forviller to amerikanske turister seg inn i byen, og det er klart for forviklingar. Forviklingar blir det i denne filmen også, men her heter byen Pleasant Valley og befinner seg i Florida.

I 1865 ble byen jevnet med jorden og innbyggerne slaktet ned av soldater fra nordstatene, når byen dukker opp igjen i 1965 har man lyst på hevn. To biler med til sammen seks yankees blir avledet fra hovedveien, de blir motatt med flagg og jubelrop, og får vite at de er æresgjester under byens hundreårsfeiring. Ganske kjapt blir de separert fra hverandre, og så kan festivitaen begynne.

Filmen er spilt inn på location i St.Clouds, Florida. En by som ikke eksisterer lenger, der den lå ligger nå Disneyworld, og det kan jo bli spennende om byen virkelig skulle dukke opp igjen i 2065 for å drepe yankees. Byen hadde rundt 500 innbyggere, og mange av dem var med som statister.

Som sagt så er den ikke veldig gory etter dagens standard, selv om det renner litt blod her, en arm hugges av der. Skuespillet er omtrent akkurat så over toppen som det må være i en slik film, dialogen er akkurat passe tullete. En skikkelig teit film med andre ord, men ikke helt uten en viss ubehjelpeig sjarm. Sjarmen er ikke minst på grunn av masser av banjo og en theme-song skrevet og fremført av regissøren selv om hvordan en vakker dag sørstatene atter en gang skal reise seg.

…og der kan vi altså runde av filmåret 2006. Skal vi fortsette med filmblogginga i 2007?

Klart vi skal!

8 Comments

  • 31 December, 2006 - 8:23 pm | Permalink

    Det er vel 4-5 år siden jeg så Starship troopers og jeg husker at jeg grisekoste meg.

  • 31 December, 2006 - 8:37 pm | Permalink

    Klart du skal filmblogge i 07 også, skulle bare mangle. 2001 maniacs er forresten også relativt severdig.

  • 1 January, 2007 - 7:14 pm | Permalink

    Det var faktisk trailer på 2001 Maniacs foran 2000 Maniacs, og Robert Englund spiller borgermesteren i byen ser jeg. Kunne nok ha sett den hvis anledningen bød seg, men kjøpe den gjør jeg nok ikke.

  • 1 January, 2007 - 10:48 pm | Permalink

    Du får si fra neste gang du har et par timer til overs i Oslo, da. 😛

  • 1 January, 2007 - 10:57 pm | Permalink

    Hehe, hvis du inkluderer en runde Trivial Pursuit og Storrusten så skal du ikke se bort i fra at jeg tar deg på ordet 😉

  • 2 January, 2007 - 12:18 pm | Permalink

    Husker jeg så Starship Troopers på kino, var vel 12-13 år gammel og hadde mareritt i flere måneder etterpå… Man tar ikke satire pakket inn i blod og død så veldig godt i den alderen, men hadde nok vært morsomt å se den igjen nå. Det var vel en grunn til at den hadde 15-årsgrense, og nå i en alder av noenogtyve kan det se ut som god underholdning!

  • tb
    2 January, 2007 - 1:07 pm | Permalink

    Leste romanen Starship Trooper for en bråte år siden, og den overbeviste meg visst om at Heinlein i bunn og grunn var fascist, eller noe i den retning. Gikk jeg glipp av noe da?? Heinlein blir for meg ett av indisiene på det i utgangspunktet merkelige faktum at veien fra liberalisme/libertarianisme til fascisme eller i alle fall klart fascistoide standpunkter, ofte er svært så kort… Jfr. også mange superliberaleres omfavnelse av fascisten Pinochet… I alle fall orka jeg aldri å se filmen, da den kom. Men har forstått at den er satirisk, i forhold til Heinleins utgangspunkt?

    Eller er det bare sånn “når jeg sier nigger så er det SELVSAGT satire og ikke rasisme (og hvis du ikke forstår det er du en jævel som vil senurere meg)”-satire?

  • 2 January, 2007 - 7:58 pm | Permalink

    Klart det, alt inkluderes. Kanskje vi får lurt med andre også.

  • Leave a Reply

    %d bloggers like this: