Hjorthen ser film: John Garfield in the afternoon
Første gangen jeg merket meg navnet John Garfield var i en John Prine-sang. Nærmere bestemt Picture Show, og den gikk omtrent som her:
Hamburgers Cheeseburgers
Wilbur and Orville Wright
John Garfield in the afternoon
Montgomery Clift at night
When the static hit the mouthpiece
Gave way to the sound below
James Dean went out to Hollywood
And put his picture in a Picture Show.
Nå har jeg sett min første film med John Garfield i hovedrollen, og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor han her blir nevnt sammen med Montgomery Clift og James Dean. Selv om han først og fremst minnet meg om en ung Marlon Brando. Clift, Dean og Brando var blant de første filmstjernene som drev med såkalt method acting, og det er vel dermed riktig å si at Garfield var deres forløper. Skal man dømme etter denne ene filmen, He Ran All the Way, så har han også havnet litt ufortjent i skyggen av dem.
He Ran All the Way er på ingen måte noen strålende film. Den er minneverdig av to årsaker. Først fordi den var den første filmen som benyttet seg av plottet hvor en morder på rømmen tar en stakkars uskyldig familie som gissel. Dessuten er den minneverdig på grunn av John Garfields skuespill i hovedrollen som den forvirrede og paranoide mislykkede raneren på rømmen,Nick Robey.
Nick er en taper som bor sammen med sin ikke alt for sympatiske mor. FIlmen starter med at Nick våkner skrikende etter et mareritt om å ha skutt en mann, noe som får ham til å forsøke å trekke seg fra et planlagt ran samme dagen. Kompis Al vil imidlertid ikke høre på det øret, og selvfølgelig går ranet i dass. Al blir skutt og hardt skadd, mens Nick kommer unna med 10 000 dollar. Under flukten skyter og dreper han en politimann.
Så gjemmer han seg i et offentlig bad, treffer Peggy Dobbs, i Shelley Winters skikkelse, og blir med henne hjem. Der tar han hennes foreldre og lillebror som gisler, og så har vi det gående.
Filmen har sine svakheter, først og fremst i historiefortellingen. Nick lar både far i huset og Peggy gå på jobb, og lillebror får gå ut og leke. Han stoler på at så lenge han har ett av familiemedlemmene som gissel så vil de andre oppføre seg ordentlig. Neppe særlig lurt, og neppe særlig sannsynlig med hans hang til paranoia? Gislene, eller ihvertfall far sjøl i huset er vel ikke like rasjonelle hele tiden heller.
Men filmen holder på oppmerksomheten, og Garfield spiller jaget hund på en slik måte at man nesten klarer å opparbeide litt sympati for mannen. Bare av den grunn er filmen vel verdt å se.
Dette skulle forøvrig bli John Garfields siste film. Han døde ikke så lenge etterpå av et dårlig hjerte, bare 39 år gammel. Dessverre ble hans siste år som skuespiller preget av at han ble svartelistet under kommunist-hysteriet i USA på slutten av førti-tallet. Best kjent er han kanskje for sin rolle i den originale utgaven av Postmannen ringer alltid to ganger, der han spilte mot Lana Turner.
Related posts:
