web analytics

Hjorthen proudly presents: Vi er her for å forandre verden

I dag har jeg den store ære av å presentere dere for en gjesteblogger her på Hjorthebloggen. Det har seg nemlig slik at jeg, i likhet med alle andre, har forvillet meg inn på Facebook, og der har jeg gjenoppdaget min gamle venninne fra Dagbladets Ringenes Herre-forum, Tara Haiangrep. En av disse ungdommene som av og til kan gi en gretten gammel gubbe tro på at det er håp for verden tross alt. Tara har ikke blogg, men det forhindrer henne ikke i å skrive blogginnlegg som notater på Facebook. Jeg spurte pent om jeg fikk lov til å publisere hennes siste notat på bloggen min, og det fikk jeg heldigvis lov til. Så dermed overlater jeg ordet til henne: Vi er her for å forandre verden

Så. Noen som har lyst til å rekke opp hånden og innrømme å ha kjørt over hodet mitt med en lastebil – litt sånn fram og tilbake – her i stad? Det kjennes i hvert fall ut som om det er det som har skjedd! For en dag… Slutt er den heller ikke, det er over midnatt og jeg må skrive ferdig et foredrag til norsken i morgen. Ugh. Orker ikke. Trøtt. Sliten. Så da tenkte jeg det var lurt å kaste bort litt tid på Facebook først, bare sånn at det blir enda seinere her. Jøsses, jeg er så genial at det nesten gjør vondt…

Ikke bare nesten, når det kommer til stykket. I hvert fall, jeg tenkte å skrive noe oppmuntrende. Jeg – vi, kan jeg vel si til en del lesere – er snart, snart ferdige med videregående. Ut og erobre verden – det er det jeg pleier å si at jeg skal. Og selvsagt skal jeg det. Det skal vi da alle. Men jeg vil formulere meg litt annerledes i natt. Vi skal ut og forandre verden. For det er derfor vi er her. Vi er her for å forandre verden. Jeg har ofte ønsket å si til en hederskar som litt nervøst ser på sin far: “Vet du hvordan verden går framover? Det er ved at de unge menn ikke blir som sine fedre. Hadde de gjort det, ville vi fortsatt ha befunnet oss i steinalderen. Din far er din far, og du er deg. Du skal forandre verden, du.” Du skal det, vennen min. Jeg skal det. Vi skal det. Vi skal bli de neste statsministere i Norge og generalsekretærer i FN og presidenter i USA. (Okay, kanskje ikke det siste, med mindre Arnold får endret den loven…) Vi skal stå på de neste barrikadene og høre folket synge. Men vi skal også være de neste kassadamene på Rimi, de neste søppeltømmerne, vaskehjelpene. (Her har jeg også veldig lyst til å nevne melkemennene, men det er vel ikke så aktuelt lenger?) Jeg sier det ofte: hvem er de viktigste personene i kongeriket Norge? Jo, det er søppeltømmerne og vaskedamene. Og det er oss. Og vi skal forandre verden ved å være søppeltømmerne og vaskedamene som har det lille grammet ekstra å gi – og som gir det. All makt til søppeltømmerne. Eller kanskje guttungen i parallellklassen blir han som får i stand en varig fredsavtale i Midtøsten – det er ikke så gærent, det heller. Kjemieleven som finner en kur mot kreft gjennom et skjebnesvangert eksperiment som blåser øyenbrynene av henne. Eller- Dere tar poenget, gjør dere ikke? Klart vi skal forandre verden. Kanskje får vi også muligheten til å forandre en annens liv. En oktobermorgen på t-banen, idet du ser jenta eller gutten med lappen på albuen; en ødelagt jakke som har blitt forsøkt reparert: selvgjort, men langt ifra velgjort! En lapp du bare må smile av, og eieren av jakka smiler tilbake, litt beskjemmet, og ser på deg med varme, nøttebrune øyne. Og et år senere våkner du opp og ser inn i de samme øynene og kjenner en naken skulder som er varm fordi den har ligget inntil din hele natten, og tenker at du er så veldig glad for den lappen, og for at personen som nå er kjæresten din, ikke kan sy. Eller så våkner du opp og kan ikke se inn i øynene på andre enn gullfisken din. Gullfisker er ålreite dyr. Men kanskje forandret du verden likevel, året før, kanskje ditt smil ga eieren av jakka det lille puffet som trengtes for at han eller hun skulle forandre verden den dagen, uten at du noen gang fikk vite det, du ble stående igjen som reven i Hobsyssel – men fortsatt.

mars.jpgFortsatt.

Nå skal jeg forandre verden ved å skrive om norsk lyrikk fra 1945 til i dag. Det vil nok utgjøre den store forskjellen… Eneste måtte være om jeg blir så trøtt at jeg ender opp med å bli påkjørt og drept på vei til skolen i morgen. Og det ville jo være trist for de fremtidige barna mine, som ellers ville ha ledet den første koloniseringen av mars. Kjiper’n.

2 Comments

  • tb
    21 May, 2007 - 9:21 am | Permalink

    Flott gjensyn med ei jeg husker med glede fra fortiden. Godt skrevet. Det er ennå håp!

  • Hjorthen
    21 May, 2007 - 11:44 am | Permalink

    Tara for president!

  • Leave a Reply

    %d bloggers like this: