web analytics
Warning: count(): Parameter must be an array or an object that implements Countable in /customers/8/a/2/hjorthen.org/httpd.www/wp-includes/post-template.php on line 284

Hjorthen ser film: Men størst av alt er koleraen

Jeg hadde hørt om, men aldri sett Garbos The Painted Veil fra 1934. Hva den handlet om hadde jeg ingen ide om, at W.Somerset Maugham sto bak originalhistorien visste jeg ikke, og at en nyinnspilling med Edward Norton og Naomi Watts i hovedrollene var på trappene hadde også gått meg hus forbi. Noen ganger er det deilig å sette seg ned i kinomørket og se en film man verken aner noe om, eller har noe som helst slags forventninger til på forhånd.

The Painted Veil er historien om den stive, kjedelige og litt sjenerte bakteriologen Walter Fane som faller pladask for den rike og bortskjemte sosietetsdamen Kitty under et møte i London på 1920-tallet. Kitty faller ikke like pladask, men etter å ha overhørt noen litt negative kommentarer fra moren omkring hennes fremtidsutsikter så bestemmer hun seg for å hoppe på Walters tilbud om giftermål. Og så drar de avgårde til Shanghai.

Kitty elsker ikke Walter. Walter vet at hun kun har sagt ja for å komme vekk fra moren, og ting går ikke akkurat på skinner i Shanghai. Walter er kjedelig og vil ha lyset av når det skal penetreres, og Kitty innleder et forhold til den engelske visekonsulen Charlie Townsend.

Walter er kanskje ikke noe fyrverkeri, men dum er han ikke. Han oppdager hva Kitty holder på med, og for å straffe henne melder han seg som frivillig som lege ved et sykehus/kloster ute i provinsen som er hardt rammet av en koleraepidemi. Han insisterer på at hun skal bli med. Kitty er ikke umiddelbart hissig på det, men når det viser seg at den sjarmerende slasken av en visekonsul ikke er hissig på å skille seg fra sin kone til fordel for Kitty så har hun ikke så mange andre muligheter enn å bli med på tur.

Og mot et bakteppe av kolera, gryende kinesisk nasjonalisme, samt flotte bilder av storslagen natur blir vi med på en reise fra vondt til verre og tilbake igjen for det unge paret. Filmens tagline er Sometimes the greatest journey is the distance between two people, og Walter bygger den reneste kinesiske mur rundt seg, mens Kitty slenger sarkasmer og giftpiler over muren i håp om å treffe et eller annet. Men risbrennevin og vinylplater kan hjelpe mot det meste?

Dette kunne vært en ulidelig film om hvordan kvinner kan lære å elske sine menn bare de holder seg på den smale sti, spiller litt piano for foreldreløse, og ellers ikke forstyrrer for mye mens mannen gjør viktige ting, men faktisk så er dette slettes ikke så verst. Litt traust er det nok, men Norton og Watts leverer framragende rolletolkninger. Som de jo har for vane, selv om man vel skulle trodd det var mulig å finne noen som ikke trengte å fake en britisk aksent her? Norton spiller den hevngjerige Walter uten et snev av empati, og allikevel er man ikke uten sympati for karakteren etterhvert som historien skrider frem. Naomi Watts er vel forlengst godt plassert i den absolutte elitedivisjonen av kvinnelige skuespillere nå?

Dette er altså et periodisk kostymedrama om kjærlighet i koleraens tid. Rett og slett en kvinnefilm, ifølge Aftenpostens Per Haddal. Den beveger seg sakte fremover i et landskap så postkort-nydelig at det truer med å stjele all glansen fra skuespillerne. Kanskje kan den sies å være litt gammeldags, men alt i alt en ganske vellykket affære allikevel.

Filmen er forøvrig spilt inn på location i Kina, og som takk for samarbeidet gikk faktisk filmselskapet med på å gi kinesiske myndigheter final cut på denne filmen. Det var neppe noen grunn til bekymring dog, dette er først og fremst en kjærlighetshistorie. Kinesisk politikk og britisk imperialisme ligger bare i bakgrunnen her og der, uten å gjøre all verden av seg.

2 Comments

  • 6 July, 2007 - 9:54 am | Permalink

    Enig med deg! Fin film, jeg så den for en tid tilbake:
    http://skorpionkvinnen.blogspot.com/search/label/Film

    Forresten skrev jeg i kommentar til omtalen din om “Terabithia” tidligere at boka ikke var oversatt til norsk, det er feil, den er oversatt for lenge siden og heter Landet på den andre siden av Katherine Paterson.
    Vil ikke ha hengene ved meg at jeg gir ut feil opplysninger, vettu 🙂

  • Hjorthen
    8 July, 2007 - 6:07 pm | Permalink

    Nei for all del! Her må vi være etterettelige!

    ..og når du sier det så hadde jeg jo lest om filmen hos deg, men det sank åpenbart ikke inn langt nok til at jeg husket det før du minte meg på det nå. Inn det ene øyet og ut av det andre med andre ord 😯

  • Leave a Reply

    %d bloggers like this: