web analytics
Warning: count(): Parameter must be an array or an object that implements Countable in /customers/8/a/2/hjorthen.org/httpd.www/wp-includes/post-template.php on line 284

Hjorthen ser film: Skuffende Potter

potter.jpg

Med bøkene om Harry Potter har J.K.Rowling begått det kunststykket å skape et univers som er større enn bøkene selv. En magisk verden som av en eller annen grunn er langt mer vidunderlig enn de relativt ujevne bøkene skulle indikere. Filmene har sikkert sin del av æren for det, selv om disse også har vært av ganske variabel kvalitet, og selvfølgelig dataspillene og all den andre hypen rundt det hele. Uansett hva grunnen måtte være så er resultatet at man tidlig i den femte Harry Potter-filmen sitter med en god følelese av å være tilbake i det Potterske univers. Hjemme igjen på en måte.

Og det begynner bra. Harry og Dudleif blir angrepet av desperanter, og slipper bare såvidt unna etter at Harry demonstrerer at han ikke har glemt hva han lærte i bok tre. Men bruk av magi utenfor skolens område er strengt forbudt for en fjortenåring, særlig i nærheten av en gomp, så plutselig er vår helt utvist fra Galtvort. Men frykt ikke, noen gamle venner kommer og henter ham, og når trollmennene hopper på sine kosteskaft og suser avgårde langs et nattlig Themsen er det nesten så man fører seg hensatt til gamle gode Peter Pan.

Men så går det nedoverbakke med filmen. I bokversjonen klokker denne delen av Potter-sagaen inn på snaue 900 sider. Det er klart man har måttet kutte for å få dette til å bli en film av akseptabel lengde, allikevel så virker det som om det ikke en gang er historie nok for filmens 138 minutter her. Det føles for langt, og de som ikke har lest boka må vel lure litt på hvordan Rowling klarte å få denne storyen til å bli en så tjukk bok. Sant og si så lurer jeg litt jeg også. Filmen har dessuten en spenningskurve som er omtrent like flat som Vestfold. Magien er mest fyrverkeri, og vi ser alt for lite til vår favoritt Slur. Mange av de samme svakhetene finner man jo i boka også, så sånn sett er dette kanskje omtrent som forventet?

Bokas store styrke var den nye læreren i forsvar mot svartekunstner, Venke Dolorosa Uffert, som med sin kose-fascisme rett og slett er en av de skumleste skurkene i litteraturhistorien. Imelda Staunton har fått æren av å fremstille henne i filmen, og det gjør hun etter beste evne. Hun er fin, litt for lite padde-aktig kanskje, og litt for komisk til å være like skummel som i boka. Men allikevel, en av filmens plusstegn. Daniel Radcliffe i hovedrollen viser vel også tegn på at han har mye inne som skuespiller, men her er det egentlig ganske lite å jobbe med.

Dette bærer mye preg av å være en transportetappe. Bok seks var et langt steg opp igjen for Rowling, la oss håpe at også filmatiseringen blir litt spenstigere.

Men det er klart, jeg er jo litt hemmelig forelsket i Hermine Grang, så alt i alt så koste jeg meg greit under filmen.

BONUSSPOR:

hard.jpg

Jeg har også sett fjerde film i Die Hard-serien. Die Hard 4.0, eller Live Free or Die Hard som den vel het på amerikansk. Siden så mange andre bloggere har omtalt den for lengst så har jeg vært sløv med å levere omtale her på bloggen. La oss gjøre det kort:

Du vet hva du får når det står Die Hard på plakaten, og her får du det til gangs. Grei underholdning er det, men historien er intetsigende, skurkene teite og ikke er det helt enkelt å forstå hva som egentlig er motivasjonen deres. Mye heseblesende, imponerende og kanskje litt irriterende actionsekvenser. Den første filmen blir jo rene kammerspillet i forhold til dette, og paradokset er jo at den første filmen er sånn ca 10 ganger bedre. Litt mer vekt på historien fremfor effektene neste gang hadde kanskje vært en ide.

For Bruce Willis som John McClain kan vi jo ellers se på i timesvis uten at det blir direkte kjedelig.

17 Comments

  • 14 July, 2007 - 1:25 pm | Permalink

    Skjønner ikke helt hva du skal med Hermine Grang, når du har meg. Blir smør på flesk det, synes du ikke ❓

  • 14 July, 2007 - 2:59 pm | Permalink

    Jeg har fått bruce helt opp i halsen… når jeg tenker etter så tror jeg at jeg ved et tilfelle faktisk spydde ham ut av systemet igjen.

  • 14 July, 2007 - 4:58 pm | Permalink

    Brucern har jeg ikke sett denne gang, og kan styre meg.

    Harry Potter er imidlertid for skummel for meg, men sånt helt passe for datteren min på åtte. Hermine…er det lov å si at en er forelsket…sånn helt hemmelig 😳

  • 14 July, 2007 - 7:13 pm | Permalink

    Hva mener du Flopsy? At Hermine er god som smør mens du er feit?

    Og alle er vel forelska i Hermine, er de ikke?

  • 14 July, 2007 - 7:42 pm | Permalink

    Nå har jeg bestemt meg. Med så mange lunkne anmeldelser rundt omkring velger jeg heller å se timevis på de tre foregående Die-Hard’ene enn å se den siste på kino.

  • 14 July, 2007 - 8:09 pm | Permalink

    Sauegjeteren: Feit? Er du egentlig Eivor in disguise? Siden setningen min åpenbart kan misforstås, så burde jeg vel presisere. Men siden jeg er tom for teskjeer, så gidder jeg ikke. Jeg tror de fleste skjønte den, jeg.

    Jeg er forøvrig ikke forelsket i Hermine, kun i professor Slur.

  • tb
    14 July, 2007 - 9:28 pm | Permalink

    Fru Uffert er den eneste literære person som har git tmeg marerit tpå lenge. Og jeg er godt voksen.

  • tb
    14 July, 2007 - 9:31 pm | Permalink

    … og når vi snakker om hemmelige forelskelser; Lulla Lunekjær?

  • 14 July, 2007 - 11:29 pm | Permalink

    Jeg aner da ikke hvem Eivor er. Men det får jeg overleve. Jeg er bare spent på om jeg blir utelukket fra denne bloggen for evig tid av Hjorthen nå…

  • 15 July, 2007 - 12:14 am | Permalink

    Eivor= Eivor Øvrebø, modellmammaen som synes Kate Moss har den perfekte kvinnekroppen. Hun veier 48 kilo, fordelt på ganske mange centimeter. Hvis man bruker den standarden, så er jeg definitivt feit 🙄

    Tror ikke du skal bekymre deg for mye over Hjorthen og represalier, nei. For det første så pleier jeg å kunne snakke for meg selv, og for det andre ville han blitt mer lei seg om du prøvde å sjekke meg opp…så lenge du holder deg til å kalle meg feit, kan du føle deg ganske så trygg.

  • 15 July, 2007 - 12:14 am | Permalink

    tb: har du fått sett filmen?

  • 15 July, 2007 - 3:42 am | Permalink

    Kan dere ikke bruke de originale navnene på Potter-karakterende så det er mulig å skjønne hvem dere snakker om. Begge filmene er finfin underholdning. Potter er en bedre film i sin serie enn Die Hard i sin.

  • 15 July, 2007 - 12:08 pm | Permalink

    Jakob: Det er vel mange som kun har lest bøkene på norsk, og for dem vil det jo være lettere å forstå de norske utgavene av navnene.

    Jeg har lest de 4 første bøkene på norsk og de 2 siste på engelsk. Hermine Grang er selvfølgelig Hermione Granger. Fru Uffert er Dolores Jane Umbridge, og Lulla Lunekjær er Luna Lovegood.

  • 15 July, 2007 - 4:13 pm | Permalink

    Hei! Jeg er en ganske ung og fersk blogger, som gjerne skulle ha ønsket meg flere besøkende. Jeg skriver igrunn om det meste som faller meg inn, litt seriøst, litt morsomt og kanskje litt teit. Kanskje du som en litt mer erfaren blogger ville tatt turen
    innom bloggen min? Jeg vil gjerne linke også 🙂

  • 16 July, 2007 - 12:40 am | Permalink

    Jeg er enig med Jacob, selv om jeg ikke kan si jeg har store problemer med å ferske hvem som er hvem. Snakker man om filmen er det jo greit å bruke navnene som andre filmtittere blir kjent med (dubber de Harry, forresten?).

    Dajhard råkker, selv om det ble litt teit i fireren.

  • Hjorthen
    16 July, 2007 - 1:26 am | Permalink

    De dubber Harry, men bare på DVD-utgivelsene. Men de er tekstet med de norske oversettelsene.

    Jeg er sterkt preget av at jeg leste de fire første bøkene på norsk, og så de to neste på engelsk. Dermed vil Slur for evig alltid hete Slur, Humlesnurr vil hete Humlesnurr, og familien Wiltersen er selvfølgelig familien Wiltersen. Samtidig så heter Uffert Umbridge i hodet mitt, og Lulla Lunekjær Luna Lovegood. Men når jeg nå skulle skrive om filmen så tenkte jeg det var best å være konsekvent, og jeg liker godt de norske oversettelsene. Så dermed ble det dem jeg brukte her.

  • Pingback: Norsk fantasilitteratur? : oyvindstrommen.be

  • Leave a Reply

    %d bloggers like this: