For de leserne av denne bloggen som ikke vet hva Katakombene er for noe så er det rett og slett betegnelsen på årets høydepunkt for filmbloggere og relaterte skapninger. Rare mennesker samler seg i en muggen kjeller og ser rar film fra tolv om formiddagen til to på natten i regi av filmbloggersjef Fred Ut. Kjente bivirkninger er overdrevent inntak av cola, godteri og whisky. Rett og slett et arrangement egnet til å gi folk tilbake troen på menneskeheten. For en stakket stund.

Det er bonanza i hotellbransjen for tiden, og hotellrom i nærheten av katakombene for hele helgen var ikke å oppdrive, dermed måtte jeg campe hos gjesteblogger Reino. Det var en blandet affære. Hjortegryte var et absolutt pluss, litt verre var det at Reino bor midt inne i skauen sammen med mormor og de åtte ungene, og de var tidlig oppe. Etter å ha jobbet nattevakt, for deretter kjøre ni timer og et kvarter, så er man ikke akkurat innstilt på å våkne til et jordskjelv, som forøvrig seismologisk institutt målte til 6,4 på Richters skala, klokka halv sju om morgenen. Men når det er Katakomber på gang så lider man seg i gjennom slikt med et smil om munnen.

Men til tross for at de åtte ungene sto opp sammen med sola så viste det seg umulig å få Reino ut av huset tidsnok til å rekke første filmen.

Ergo måtte russiske The Sword Bearer gå uten mitt blotte nærvær, men dere kan få et bilde fra den allikevel. Bare sånn for syns skyld. Langveisfarende Asbjørn syntes det var en fin start på dagen, men at det sånn ellers kanskje ikke var så farlig om man gikk glipp av denne. 

Til neste post på programmet var imidlertid både Reino, jeg, og et par poser med godteri på plass. Vi benket oss i hagestolene og ventet på at det skulle begynne. Ifølge programmet som Iversen prøvde å selge oss for 20 kroner på utsiden, men som ble delt ut gratis inne i Katakombene til alle som ville ha sto det at det nå var klart for litt lenestolsteori. I hagestolene.

Armchair Theory viste seg å være en kortfilm som ga svar på et av univesets store gåter: Hvordan Fred Ut klarte å kapre Fru Ut. Dette viste seg nemlig å være en informativ greie om hvordan man kan kapre den store kjærligheten gjennom nitidig planlegging. Det er ikke bare bare skal jeg si dere. Dette var en morsom liten bagatell som alle var godt fornøyd med. Muligens unntatt Fru Ut som plutselig oppdaget hvordan hun var blitt manipulert inn i det hele.

Og så var det duket for første langfilm for vårt vedkommende. Kabul Express. En indisk road movie om to journalister i Afghanistan på jakt etter noen fra Taliban som de kan intervjue. Før vi vet ordet av det er de to journalistene, en pakistansk talibanmann, en guide, og en amerikansk journalist på vei mot den pakistanske grensen. Eksistensielle diskusjoner om cricket er ikke mulig å komme unna, og dette var en nydelig film. Godt gjort å lage humor og feel-good ut av den begredelige situasjonen i Afghanistan post 9/11 (ja, den var vel ikke så bra pre 9/11 heller forresten) og samtidig beholde en alvorlig undertone.  Godt katakombevalg, og de fleste var igjen godt fornøyde tror jeg.

Og så var det over til et nytt mellommåltid. En kritikerrost og prisvinnende episode av den evigvarende britiske serien Doctor Who. The Girl in the Fireplace var den kalt, og det var fortreffelige saker som ga meg lyst til å se mer av denne tidsreisende doktoren. Jeg trodde det var Christopher Eccleston som spilte hovedrollen her for tiden, men der tok jeg feil gitt, og det gjorde ingen verdens ting. I tillegg til doktoren, hans to medhjelpere, og Madam de Pompadour møtte vi noen ganske så skumle mekaniske dokkedroider med skumle hensikter. Disse kunne skremt søvnen fra meg i barndommen ihvertfall. Det må bli mer Doctor Who med tiden tror jeg nok.

Så var det klart for et temposkifte. The Ninth Configuration var ukjent for meg på forhånd, men viste seg å være en perle av en film. Gjøkeredet møter Exorcisten møter Apollo 13 møter Any wich way you can er en elendig måte å beskrive denne filmen på, men jeg klarte ikke å dy meg. Stacy Keach spiller hovedrollen som oberst Kane, en psykiater i hæren som kommer til et slott som blir brukt som institusjon for soldater som har blitt gærne i Vietnam. Skjønt, hæren tror jo de faker sinnsykdom da. Masse tull og tøys i begynnelsen, hvor latteren sitter løst. Så blir det mørkere etterhvert, med filosofering rundt de store spørsmålene i livet. Kane viser seg å ha litt å slite med. Jeg var særs godt fornøyd med denne, Stacy Keach har vel aldri vært bedre, men her var kanskje meningene blant deltagerne noe delte.

Pizzapause var velkomment omtrent på denne tiden, og Bryggeriet Pizza viste seg å ha en fortreffelig variant med kjøttsaus med øl i, men vi haster videre mot neste film.

Nils J.Nesse er en bebrillet ungdom fra Bergenstraktene, en av disse jyplingene som fullstendig mangler respekt for oss som har levd litt lenger. Sett litt mer. Vært et par ganger ekstra rundt blokka. Vi som har bygd landet rett og slett. På en eller annen måte hadde han fått grini seg til å få med sitt eget kortfilmepos Refusert på Katakombene. Å som jeg så frem til å slakte den… men selv ikke den gleden kunne Nesse unne oss gamle menn. Refusert var rett og slett en liten perle om det norske filmbyråkratiet. Kritikerroste Sniffer ser kanskje bedre ut, og er vel kanskje bedre også rent objektivt sett, men jeg koste meg mer med Refusert må jeg innrømme. Klarer du en ny film til neste år Nesse-mann?

Så var det klart fo Teenagers from Outer Space. En fantastisk morsom kalkun om noen aliens i tøffe treningsdresser som kommer til jorden for å undersøke om den passer seg som oppholdssted for noen utrolig lumske skapninger som minner mistenkelig om hummere. Ulempen er at det vil bety slutten for menneskeheten, og heldigvis for oss så er det en av de utenomjordiske som ikke er med på planen.

Han rømmer fra romskipet, og blir forfulgt av tidenes sinteste karakterskuespiller, mens resten av gjengen drar for å hente de lumske skapningene.

Mye morsomt, mye elendig skuespill, og en vanvittig skummel hummer som burde vært totalfredet i tyve år. Ingen Katakombe uten kalkun, og dette var et svært godt valg i så måte. Denne blir vanskelig å toppe tror jeg.

Og så var det klart for en tur til Hong Kong.

Running on Karma var et merkelig sammensurium av en film, nærmest umulig å klassifisere. I hovedrollen møter vi en kar som kaller seg for Big, tidlgere munk, nå er han imidlertid mannlig stripper med en snodig evne til å se andre menneskers karma. Noe som minner veldig om hovedpersonen i John Burdetts bok Bangkok 8. Vi møter indiske slangemennesker med en hang til å drepe, får scener med god gammeldags wi-fi-kung fu, litt drama, litt action, litt komikk, og en ganske trivelig stund. Jeg syntes imidlertid filmen kokte litt ut i kålen etterhvert.

Noe som kan ha en sammenheng med at jeg etterhvert begynte å bli farlig trøtt.

Og siden jeg var blitt temmelig trøtt, og dessuten hadde sett siste film på programmet så pakket Reino og jeg sammen sakene og dro vår vei. De som var igjen fikk se det feministiske voldseposet Faster Pussycat Kill Kill. En flott film på alle måter som egentlig godt hadde tålt gjensyn, men den gjør seg nok bedre uten min høylydte snorking. De som måtte lure på hva jeg mener omden filmen kan enkelt og greit klikke seg ned i arkivet.

Konklusjonen må bli at Katakombene 07 var akkurat det lille steget opp fra fjoråret som vi håpet på. Programmet i fjor var vel så sterkt kanskje, men matpause og ti minutters luftepauser ga oss akkurat den lille illusjonen av sosialt samvær som vi savnet i fjor. Flott gjenomført med andre ord, all mulig skryt og ære til Fred Ut, og litt ekstra skryt på kjøpet til Mr.Fylleangst som delte villig vekk fra sin flaske med Laphroig, og allerede har lovt å sponse en flaske whisky neste år også.

Det er med andre ord all grunn til å merke av første helg i oktober også neste år. 21 deltagere i år, ingen grunn til at vi ikke skal bli 30 neste år.

Related posts:

1. Don’t try this at home
2. Yankee go home!
3. Katakombene 08: My heart’s as warm as a baked potato
4. Katakombene 09: Don’t look back till your free to chase the morning
5. They’re coming home