web analytics
Warning: count(): Parameter must be an array or an object that implements Countable in /customers/8/a/2/hjorthen.org/httpd.www/wp-includes/post-template.php on line 284

Hjorthen ser film: Begredelig norsk aften

Tilstanden i norsk film er bedre enn på lenge har det vel blitt påstått, og det har jo skjedd noe et eller annet sted på veien, for med Buddy, Kvinnen i mitt Liv, Uno og Lange flate baller så ble plutselig siste rest av ettervirkningene fra åtti-tallet kastet over bord. Det ble akseptabelt å gå på kino og se norsk film igjen. Det er jo kjekt. Med et mulig unntak for Buddy så er imidlertid ingen av de ovennevnte egentlig spesielt gode filmer. Et par av dem er kanskje til og med skikkelig dårlige, men la oss nå ikke henge oss opp i det da, for folk gikk nå i det minste på kino for å se dem.

Men skal man dømme etter gårdagens norske aften på den lokale kinoen så er pasienten norsk film fortsatt et godt stykke unna å være restituert.

Det begynte med Radiopiratene, visstnok høstens store familieeventyr, med spenning humor og action for alle fra 7 til 100. Nåvel.

Kort fortalt så flytter Karl Jonathan og hans far ut av byen og inn i det falleferdige Villa Grannemann, i et borettslag som heter Skjelleruten, midt ute i skogen. Der hersker borettslagsbestyrer Gard Eidsvold med hard hånd og sprek rullestol. Trygghet står i førersetet, alle barn må bruke hjelm, hjørner og stolper er polstret inn, og alle må oppføre seg skikkelig. Karl Jonathan og faren hans passer ikke helt inn der kan man si.

Eidsvold driver også Radio Skjelleruten, men når Karl Jonathan og hans  venninne Sisseline finner en gammel nedlagt radiostasjon i et høyt tårn ute i skogen så starter de pratradio og avbryter sendingene til Radio Skjelleruten med oppfordringer om rampestreker og nidvise-rapping.

Filmen har mange fine karakterer. Pappaen til Karl Jonathan er en bråsint fyr med store vyer og masse gjeld som jager Karl Jonathan og kaninen hans med øks når han blir helt forjævlig sulten. Mammaen til Karl Jonathan bokser, driver et boksestudio med stor suksess, og vil heller bo i byen og drive med den slags enn å flytte med mann og barn ut på landet. Henrik Menstad er en slags krysning mellom Ronni Le Tekrø og Jack Sparrow som bor i campingvogn og spiller rock’n roll. Gard Eidsvolds Dr.Evil Narvestad er fin, og jammen er ikke Elling med som balltresvingende advokat.

Problemet er at verken karakterer eller påfunn er godt nok utviklet. Mange gode ideer er sauset sammen, men ikke videreutviklet til noe annet enn en historie like flatpakket som en bokhylle fra Ikea. Dette kunne vært så veldig veldig bra, men blir til slutt bare begredelig, og enda mer begredelig fordi utgangspunktet med radiopirater, trygghetstyranni, voksne vs.barn og selvsentrerte rullestolsbrukere er så fordømt godt. Spørsmålet er om man ville sluppet unna med et såpass uutviklet manus hvis det hadde vært en film for voksne?

Men så over til kvelden hovedrett, første film i storsatsningen omkring Gunnar Staalesens Varg Veum-skikkelse.

Mye fokus, og kanskje ikke så rent lite skepsis, til valget av Trond Espen Seim som hovedrolleinnehaver. Kan man ha en mann med talefeil som selveste Varg Veum?

Det kunne kanskje fungert, men jeg synes nok ikke at Seim er særlig god som Veum. En ting er at han ser helt feil ut for mitt indre bilde av hvordan snushanen skal se ut, en annen sak er det at han ikke klarer å fylle Veum med noe som helst som gir oss lyst til å bli bedre kjent med ham. Men kanskje er det regissør Ulrik Imtiaz Rolfsen som har skylda, og ikke Seim?

Seim får flere sjanser til å overbevise oss senere, men Bitre blomster er altså en temmelig dårlig start på Veum-føljetongen. Her er det ikke så mye å glede seg over.

Handlingen er en slags norsk versjon av Madeleine-saken. Ei jente er forsvunnet, sist sett sovende i sin egen seng. Noe som burde være et sterkt utgangspunkt for å lage film med nerve, spenning og fortvilelse. Det skusles fullstendig bort. Vi blir aldri engasjert i lille Camillas skjebne. I stedet fokuserer filmen på snuskete næringsliv og lysskye transaksjoner av kjemiske stoffer. Det tar lang lang tid før det skjer noe som helst, noe som det kan virke som om regissør Rolfsen også plutselig oppdaget, for plutselig hives det inn en scene hvor Veum blir forsøkt presset av veien av en trailer, en scene som ikke har sammenheng med noe som helst, og kun er slengt inn for å få adrenalinet til å pumpe. Men det blir jo bare latterlig.

Skuespillet er stivt og litt teatralsk, med unntak av Bjørn Floberg så klart, karakterene er karikerte pappfigurer, og bergensere vil sikkert rive seg i håret over at byen Bergen er filmet på en slik måte at dette egentlig kunne foregått i en hvilken som helst by av bittelitt størrelse. Ikke mye Bergensreklame å finne her altså, men det er altså det minste problemet.

I tillegg så var det flere som reagerte på lyden, og at det til tider var vanskelig å oppfatte hva Varg Veum mumlet ned i femdagers-skjegget sitt. Enten det nå skyldtes vår kinos lydanlegg, filmens lydspor, eller østlendingens slappe diksjon.

Trøsten får være at det kommer fem filmatiseringer til med Varg Veum. Det kan nødvendigvis bare gå en vei.

10 Comments

  • 11 October, 2007 - 12:28 pm | Permalink

    Eg såg Bitre blomster i går. Eg har vore Trond E. Seim-skeptikar.
    Men ikkje no meir.
    Han bærer heile filmen.

  • Hjorthen
    11 October, 2007 - 12:32 pm | Permalink

    Syns du det altså? Jeg syntes han ble litt flat jeg altså, men det er mulig jeg er preget av at jeg likte filmen såpass dårlig også.

    Men hvordan var lyden der du så den? Ingen problemer med å oppfatte hva mannen med talefeilen sa for noe?

  • 11 October, 2007 - 1:37 pm | Permalink

    Enig med Avil! Seim-Veum er så deilig, naammm…

    Og lyden var super der jeg så den, men det var nå i en THX-sal da (noe som likevel ikke pleier å hjelpe på norske filmer, men denne gangen altså null problem).

    Hva mener du forresten: talefeil??? (du snakker da ikke bergensk selv, såvidt jeg vet?)

  • 11 October, 2007 - 1:53 pm | Permalink

    No kan det vere at eg rett og slett blei kåt og at dømmekrafta mi glippa. Men eg syns han var verkeleg bra, i ein film som tidvis likna ein litt treig tv-serie.

  • 11 October, 2007 - 2:41 pm | Permalink

    “Kan man ha en mann med talefeil som selveste Varg Veum?”

    I og med at Varg Veum egentlig er bergenser, kan jeg ikke forstå hvordan man skal kunne unngå å ha en mann med talefeil i den rollen.

  • KEE, Skien
    11 October, 2007 - 3:25 pm | Permalink

    Det ble jo feil mann i Veum-rollen. Kun Helge Jordal kunne fylt den.

    Ellers er lyd og norsk film stadig definisjonen på en ikkefungerende kopling. Når man skal beskrive “dysfunctional families” på norsk, kan man bare si at familien funker som lyden på en gjennomsnittlig norsk film.

    KEE

  • Reino
    12 October, 2007 - 4:04 pm | Permalink

    Det går an å skille mellom dritt og bæsj selv om man blir litt høstkåt ❓ Uansett er vel ikke Budy noen god film. Såvidt jeg kan huske er det bare en lang rekke klisjeer hentet fra amerikansk film…og resten er sånn halv-ræva.

  • 12 October, 2007 - 4:59 pm | Permalink

    Hei hei hei, i den neste filmen spiller min x-svigerbror. Jeg kommer til å være over deg som en hauk hvis du ikke drar frem noen superlativer ved anledning.

  • 12 October, 2007 - 5:59 pm | Permalink

    Hei hei hei, jeg er så vant til at kvinnfolka kretser som hauker om meg, så den slags trusler kommer du ingen vei med 🙄

  • 12 October, 2007 - 6:04 pm | Permalink

    Oy, der var Reino også.

    Buddy er vel forsåvidt et relativt klisjefyllt publikumsfrieri, men det er da i det minste gjort med et snav av kvalitet, og er nettopp en slik film som kan få folk til å se norsk film på kino. Men det er jo ikke akkurat cannes-materiale, det er jeg enig i. Selv om man kan bli lurt til å tro det hvis man ser Lange flate baller først.

    Høstkåt? Jeg er kåt hele året jeg. Skiller ikke på årstidene der.

  • Leave a Reply

    %d bloggers like this: