web analytics
Warning: count(): Parameter must be an array or an object that implements Countable in /customers/8/a/2/hjorthen.org/httpd.www/wp-includes/post-template.php on line 284

Overbevisning

Før jeg ble ansatt som nattdirektør på Byens Beste Hotell så hadde jeg en relativt broket karriere i arbeidslivet bak meg. Blant annet jobbet jeg som hjemmehjelp i en periode. En ganske ålreit erfaring å ha med seg egentlig. Jeg var ansatt som vikar, men siden hjemmehjelper ikke akkurat er den yrkesgruppen med lavest sykefravær, så kunne jeg egentlig jobbe så mye jeg ville.

Jeg hadde en liten håndfull som jeg besøkte fast, som f.eks den gamle damen som bodde på kjøkkenet, og hadde en hund som hun var for dårlig til beins til at hun kunne lufte. Hunden brukte derfor stua som toalett. Det var steder jeg likte bedre å besøke kan man vel si. Uten å overdrive.

Mange syntes nok det var litt snodig med en mannlig hjemmehjelp. Et par tre stykker nektet rett og slett å slippe meg inn av redsel for hva jeg kunne finne på å gjøre med dem. Andre forsøkte å forgifte meg med vafler lagd på sur melk, kaffe som smakte som syv dødssynder, og singoallakjeks som truet med å sette seg fast i halsen og kvele meg. Men som den pliktoppfyllende karen jeg er så bet jeg det i meg, svelget ned den vonde kaffen, og vasket bad der avføringen hadde havnet alle andre steder enn oppe i toalettet.

Andre igjen ble fryktelig imponert når de ba meg om å pusse vinduer og jeg, i stedet for å bruke den eldgamle tuben med nylonvask som de hadde hatt liggende i skapet siden krigen, fisket frem sprayflasken med vinduspuss og gjorde vinduene gullende rene på null komma niks. Uka etter var den vanlige hjemmehjelpen deres tilbake, og alt hun hadde fått høre den dagen var bla bla om den flinke mannen som hadde vært der forrige gang. Han var ordentlig profesjonell! Bare sprayet på liksom!

Jada, jeg vet at de nok hadde blitt enda litt penere med nylonvask…

Som oftest bodde de jeg besøkte i gamle hus, men av og til hendte det at jeg måtte innom til folk som hadde blitt nødt til å flytte inn i omsorgsboliger. Der var det som oftest mye lettere å gjøre rent enn i de gamle slitte husene, men samtidig var det alltid litt vemodig å besøke disse knøttete leilighetene. Plassen er jo begrenset, man har en relativt liten stue med kjøkkenkrok, og et soverom. Bad naturligvis. Og alltid bar disse leilighetene preg av at beboerne hadde flyttet dit fra større hus. Det var som om man hadde tatt et lite utsnitt av en mye større stue, bare det essensielle, en stor TV, tunge møbler. Stort gulvteppe. Skviset det inn på alt for liten plass. Det var alltid som om det var et eller annet som manglet.

En av dem jeg besøkte i en slik omsorgsleilighet var en kar som jeg mener å huske het det samme som meg. Han satt i rullestol, var alltid litt sånn overbærende til dette med at jeg var mann og hjemmehjelp. Han mente nok at det var litt naturstridig, noe jeg bare burde se å slutte med så fort jeg fant noe annet. Og det gjorde jeg jo forsåvidt.

Før denne karen havnet i rullestol så hadde han, ihvertfall i sine yngre dager, vært litt av en idrettsmann. På veggen hang det bilder fra skikkelig gamle dager med unge menn i helsetrøye som bedrev idrett. Løping, turn, jeg husker ikke lenger. En dag jeg tørket støv av disse bildene rullet mannen seg opp på siden av meg og pekte på et bilde med en hel haug av disse idrettsfolka på. Ser du hvem dette er, spurte han, og pekte på en av jyplingene.

Strengt tatt så jeg det vel ikke, men jeg gjettet.

– Er det deg eller?

– Ja, det er meg. Og ser du han bak meg til venstre der?

– Ja?

– Han ble nazist. Var en av stornazistene i området her han.

Mens rullestolmannen hadde valgt annerledes, og var på lag med gutta på skauen.

Hukommelsen min svikter litt, jeg tror kanskje jeg blander dette litt sammen med noe jeg har lest et annet sted, så jeg skal forlate nazisten og rullestolmannen her. Jeg husker bildet, nazisten, men hvor aktiv rullestolmannen egentlig var i motstandskampen tør jeg ikke si noe om. Men dette kom jeg til å tenke på når jeg så Sverre Blindheim og Per Østring på TV her en fredag i forbindelse med denne så mye omtalte boka til Arvid Bryne. Boka der etter sigende SS-mannen og frontkjemperen Per Østring fremstilles som en krigshelt. “Vi sloss for Norge” heter den. Jeg har ikke lest den, så jeg vet jo ikke hva jeg snakker om her, men etter hva jeg forsto så hadde de to en relativt lik bakgrunn. Og allikevel ender de opp på hver sin side. Som fiender.

Det er interessant å pønske litt rundt dette. Hva er det som gjør at man starter på samme sted, men ender opp på hvert sitt lag? Hvis det er dette Bryne har ønsket å reflektere over i denne boka så kan jeg forsåvidt godt forstå at han blir litt frustrert når han i stedet blir konfrontert med at Østring overtok leiligheten til den deporterte jødiske familien Laksov. Men Bryne kan vel for en stor del skylde seg selv?

Måten han reduserer holocaust til “jødesaken” har blitt påpekt av Fjordfitte for lengst, og ting tyder vel på at Bryne har vært alt for ukritisk i forhold til Østring?

For skal man tro avisenes omtaler så angrer Østring ingenting. Han mener fortsatt at Quisling var en helt, ikke en forræder. Jada, det er mulig han kjempet for Norge, men hvilket Norge? Hva slags land ville vi hatt om det var Østring som hadde vært seierherren, ikke Blindheim?

Østring kjempet sikkert for sin overbevisning han, men det betyr vel ikke at alle handlinger er greie bare av den grunn?

Selv er jeg overbevist om at hjemmehjelper burde tjene vesentlig bedre, og så mange bøker som er skrevet om krigen de siste 60 årene så er det kanskje snart på tide om en bok om hjemmehjelpere også? Kanskje den kunne hete De nakne og de døde?

17 Comments

  • 24 October, 2007 - 8:51 am | Permalink

    De fleste i omsorgsyrker tjener for lite. Det er det liten tvil om. Det er en skam at de yrkene som er noen av de viktigste i samfunnet skal være de med lavest lønn. Det er ikke rart prosenten på sykmeldte er så høy på sykehjemmene.

  • 24 October, 2007 - 10:50 am | Permalink

    Er jeg et dårlig menneske hvis alt jeg sitter og tenker på nå er “hva i all verden er nylonvask”?

    Tenkte meg det, ja.

  • 24 October, 2007 - 5:39 pm | Permalink

    Åh jeg elsker disse postene hvor du skriver om rare jobber og skrøpelige mennesker med varme og humor, mer mer mer!

  • Hjorthen
    24 October, 2007 - 8:01 pm | Permalink

    Oda: Eller var det rare mennesker og skrøpelig jobber? Takk uansett!

    Strekker: Dårlig menneske nei, men dårlig husmor? Ja sannsynligvis 😉

    XmasB: Enig og tro til Dovre faller!

  • 24 October, 2007 - 8:50 pm | Permalink

    Kanskje du kan skrive den boken om hjemmehjelpen? Hvem vet, det blir kanskje en besteselger ut av det!

  • 25 October, 2007 - 1:17 pm | Permalink

    Jeg kjenner meg veldig igjen i den hjemmehjelpbeskrivelsen. Har veldig mange gode, og noen dårlige, minner fra et lignende vikariat! Og jeg er helt enig med deg, det er vanvittig underbetalt.

  • 25 October, 2007 - 2:53 pm | Permalink

    Og her har jeg i alle år innbilt meg at denne litt gammeldagse tuben med nylonvask jeg ser i hyllene på butikken har vært til å vaske, vel.. nylon med. Nylonstrømper og uh.. eh… andre ting av nylon.

  • Hjorthen
    25 October, 2007 - 4:39 pm | Permalink

    Alice: Egentlig var det jo en trivelig jobb tror jeg, hvis jeg da ikke er litt farget av at jeg jobbet som telefonselger i tre-fire måneder før jeg begynte med langkost og såpe. Hadde jeg fortsatt som telefonselger særlig lenger hadde jeg endt opp med å trenge hjemmehjelp i stedet 😮

    Delirium: Ikke sant? Hvem skulle vel tro at dette egentlig er det beste remediet for blank vindusvask? Men vi profesjonelle bruker altså vindusspray 😉

  • 25 October, 2007 - 7:14 pm | Permalink

    Hvis du hadde fortsatt som telefonselger ville du kanskje trengt en av de trøyene med snøring bak som gjør det veldig, veldig vanskelig å bruke tastaturet?
    Eller kanskje både hjemmehjelp og hjemmesykepleier, hvis en eller annen person som fikk middagen forstyrret på en dårlig dag fikk tak i deg først. :mrgreen:

  • Hjorthen
    25 October, 2007 - 9:56 pm | Permalink

    Jeg er redd for det ja…eller en lang rekke med kjønnssykdommer hvis jeg en gang hadde falt for fristelsen til å takke ja til de relativt mange slibrige tilbudene som dukket opp.

    Nei, det var nok best jeg kom meg over i pleie og omsorg ja!

  • tb
    26 October, 2007 - 2:08 pm | Permalink

    Østring&Co kjempet uten tvil for Norge, ja, men for et nasjonalsosialistisk Norge. Hvis de hadde vunnet ville Norge i dag vært en nasjonalsosialistisk velferdsstat, med velfungerende(?) helsevesen, en elitepreget og ensrettet men “velfungerende” skole med vekt på arbeidsmoral, disiplin og nasjonale verdier, alderstrygd, barnetrygd (masse barnetrygd og kontantstøtte og slikt!) og hele den pakka, veldig gode veier, jernbane til Kirkenes og videre inn i “våre” kolonier i øst. Og dessuten med offentlige henrettelser, tvangsarbeidsleire og generelt strenge straffer, en totalt statskontrollert og ensrettet presse, et “ekspertstyre” med et riksting/fagstyre med korporative interesser representert i stedet for Stortinget, et blomstrende næringsliv i tett samarbeid med staten, all reell politisk opposisjon fysisk eliminert, en sterk kristen kirke i samråd og forståelse med den nasjonalsosialistiske staten, førerprinsippet innført på alle ledd i offentlig sektor, et statkontrollert kulturliv med nasjonale verdier som “formålspragraf” for alt, og ingen degenerte kunst, ingen etniske minoriteter igjen i landet, ingen homofile, ingen tatere osv, kombinert med en streng “rasehygiene”-politikk for en odling av den nordiske rase, med utrensking av uønskede individer i rasen. Dessuten ville vi vært et tysk lyderike, hvis vi ikke var helt innlemmet i Stor-Tyskland på denne tiden, med ansvar bl.a. for kraft/energiproduksjon til det Tyske Riket

    Kort sagt, jo, jeg synes hvilket Norge de kjempet for er et høyst reelt spørsmål!

    Se forøvrig min kommende roman, “Veien til Neu-Drontheim”, hvis forlaget vil… krysser alle fingre og tær jeg har og håper og holder pusten (se så fin og blå jeg er nå!) 😉

  • Hjorthen
    26 October, 2007 - 5:20 pm | Permalink

    Hva med Rosenborg? Der er man visst tilhenger av førerprinsippet?

    Jeg så såvidt forfatter Bryne hos Viggo Johansen i går, bare sånn i forbifarta så klart, jeg har da ikke tid til å se på TV, men satt han egentlig der og forsvarte Østring? At han forsvarer boka si skjønner jeg jo, men han må da ikke gjøre seg til Østringa talsmann av den grunn?

    Men jeg så bare et lite glimt da, så det er godt mulig jeg misforsto.

    Anyway. Veien til Neu-Drontheim har jeg ikke begynt på ennå, men jeg har lest nesten alle novellene nå, og der er jeg ihvertfall veldig godt fornøyd. Håper både de og romanen kommer i innbundet versjon om ikke så lenge.

  • tb
    29 October, 2007 - 10:44 am | Permalink

    Den novellesamlinga har vel vokst med ei historie og et par etterord også, etter den versjonen du fikk..
    og det blir vel nettutgivelser igjen, skal du se.. 😥
    Men there’s hope in a hanging snore, som gammel-føreren i RBK sa…

  • 29 October, 2007 - 11:45 pm | Permalink

    Jeg takker bare for en deilig post jeg. Sånn skal det være, – fra det ene til det andre. Nydelig! 😛

  • tb
    31 October, 2007 - 9:33 pm | Permalink

    romanen er forresten avlyst. denne gangen fulgte forlaget konsulentens råd, til forskjell fra forrige gang… 😥

  • Hjorthen
    31 October, 2007 - 9:49 pm | Permalink

    Død over alle konsulenter!

    Men man gir ikke opp? Hva med Bulder?

  • Hjorthen
    31 October, 2007 - 9:49 pm | Permalink

    …oi…og takk til Hege!

  • Leave a Reply

    %d bloggers like this: