Egentlig så ville jeg jo foretrukket en samboer som var hjemme hele dagen, lagde middag, gjorde seg lekker for meg, og sto til tjeneste seksuelt når jeg måtte ønske det. Gjorde husarbeidet naturligvis. Men sånn er det jo ikke. Neida, noen av oss er så uheldige at vi er belemret med karrierekvinner som partnere, og attpåtil så har de gjerne feministiske sympatier. Men det er noen fordeler med det også, det er ikke bare svart.

En av fordelene med yrkesaktiv samboer er at hun kan betale regningene dine når du selv har vært litt for aktiv med kredittkortet på nettsider som selger obskur og tvilsom film. En annen fordel er det at så lenge hun er i jobb så har også du rett på ferie betalt av staten hver gang dere klarer å produsere et avkom. Riktignok bare med 80 prosent lønn, men differansen krever man naturligvis inn igjen fra hennes lønnskonto.

Så jeg er altså i permisjon om dagen. Seks uker hjemme med Hagbarth før livet igjen vender tilbake til tut og kjør med henting og levering, ikke-korresponderende døgnrytmer, og stort sett bare pust og pes. Så her gjelder det å nyte livet så lenge man kan.

Som hjemmeværende husfar er det ikke mulig å komme seg unna det faktum at mye av husarbeidet faller på meg. Middagslaging for eksempel, og her hender det av og til at man helt sånn tilfeldigvis dumper borti ny lærdom. I går f.eks disket jeg opp med helstekt kalkunfilet surret i parmaskinke. Det var veldig godt, men jeg må tilstå at jeg hadde jukset litt og kjøpt ferdigsaus fra Knorr. Dere vet, den typen som kommer i pose som bare skal varmes opp. Det var her lærdommen slo ned, nesten som lyn fra klar himmel. Følg med nå alle sammen, slik at dere slipper å gjøre samme blunder:

Skal du varme sausen i mikrobølgeovnene: Ha den over i et eller annet, ikke bare riv toppen av posen og sett hele greia i mikroen!

Det gjorde nemlig jeg, og ikke før hadde jeg trykket på start og snudd ryggen til så kom det en merkelig lyd fra ovnen. Zzzzzapffffeeee sa det, og jeg snudde meg. Alt så normalt ut….men så….Zzzzzzvizzzzzarmyknifze sa det, og et blått lyn skjøt ut inne i ovnen. Og så tok posen fyr.

Jævlig kult egentlig, skulle gjerne hatt det på film, men det er neppe forenelig med forsvarlig matlagning. Jeg fikk røsket opp døra, fisket ut posen, og ingen skade var skjedd. Jeg prøvde å lese bakpå om det var slik at denne soppsausen egentlig skulle flamberes, men kunne ikke se noe om det. Så da helte jeg sausen over i et et bedre egnet materiale, og inn i mikroen på nytt med den. Den ble faktisk helt fin til å være en sånn ferdigsaus.

En annen ting med å være hjemmeværende er jo at man kan fly på byen på formiddagen sammen med de uføretrygdede, arbeidsløse, og ikke minst de minstepensjonerte. Dette gjelder det i så fall å få unagjort før Viasat 4 viser en dobbeltepisode med familien Bundy. I går var Hagbarth og jeg på byen en tur.

Bakgrunnen var at min bedre og hottere halvdel, (Vel, egentlig er hun vel faktisk bare rundt 40 prosent tror jeg, men hvem regner vel på sånt?) kvelden før hadde vært på Cubus, og der fikk jeg øye på en litt sånn artig julegave. En pyjamas med hjortemønster. Den tenkte jeg kunne være litt morsom, og ikke minst nyttig hvis hun f.eks skal på seminar. På den måten husker hun kanskje hvem som er sjefen før det er for sent og hun har vært utro med han sleske fysioen fra Hemsedal.

Men jeg kunne jo ikke kjøpe den mens hun var med, og det var bare et eksemplar igjen av den i riktig størrelse. Ergo måtte Hagbarth og jeg komme oss opp av senga og ut på byen i kristelig tid for å sikre oss hjortepysjamas før noen andre rasket den med seg.

Som sagt, så gjort. Jeg slang Hagbarth på skuldrene og la i vei ned på Cubus. Og hva ser jeg? I det vi kommer inn døra legger et middelaldrende kvinnemennske syltelabbene sine på hjortepysjen, løfter den av stativet, og står og ser på den lenge og vel. Jeg vurderer å gå løs på henne. Vrenge byttet ut av syltelabbene, og la henne ligge igjen i en pøl av svette, tårer og ribbefett mens jeg skynder meg til kassen for å betale. Men så har jeg Hagbarth på skuldrene, og han er fortsatt litt for liten til å være til noe større hjelp i slike sammenhenger. Jeg nøyer meg med å gi henne det onde øye slik at hun kanskje ombestemmer seg og henger hjortepysjen tilbake på stativet.

Det ser ut som det hjelper, men hun blir stående foran stativet og grunne på dette potensielle kjøpet i evigheter slik at Hagbarth og jeg må ta oss en tur bort i BH og truse-seksjonen mens vi venter og ser hva hun kommer til å gjøre.

Når jeg går sånn i undertøysseksjonen på Cubus, HM eller whatever, og leter etter BH i størrelsen 80D så føler alltid jeg at alle damene som suser rundt blant hyllene ser på meg som om jeg er en pervogris. Og det er jeg jo. Sånn sett får jeg alltid litt nyttig realitetsorientering i undertøysavdelingen.

Etter sju lange og sju breie har endelig dama med syltelabbene beveget seg lenger inn i lokalet, så jeg skynder meg bort for å se om hun har tatt med seg byttet mitt. Og selvfølgelig har hun det. Ingen hjortepysjer i riktig størrelse igjen på stativet. Nå må jeg i stedet kjøpe raffsett i undertøysavdelingen, til tross for at det sannsynligvis kommer til å glede han jævelen fra Hemsedal mer enn meg.

Nåvel, vi rasker med oss noe billige greier og legger veien mot kassa. Der står det en ekspeditør, og en kunde som visstnok skal handle på krita. Det tar tid å lage giro. Og gavene skal pakkes inn. Og det skal prates innimellom. Hagbarth begynner å bli jæskla tung der oppe på skuldrene. Mens vi står der i kø. litt sånn diskret tre skritt bak kunden som blir ekspedert, men tydelig i kø, så kommer det ei gammal burugle med en sloggitruse i hånden sigende mot disken. Jammen stiller hun seg ikke opp mellom meg og kunden som blir ekspedert, men noen skritt til venstre slik at hun egentlig ikke kan sies å snike i køen. Hun bare vaker som en hai i tilfelle det skulle komme en annen ekspeditør innen rekkevidde. Utrolig rutinert gjort, det er ikke annet å gjøre enn å beundre taktikken.

Og en annen ekspeditør kommer virkelig, og jeg er ikke sur en gang når hun legger fra seg det hun har i hendene og ekspederer den gamle ugla med sloggien. Det er jo bare en truse, hvor lang tid kan det ta liksom? Ikke lenge viser det seg.

Sur blir jeg først når hun så bare går sin vei igjen!

Ryggen er i ferd med å bryte sammen, forholdet kommer til å gå i dass siden de ikke har flere hjortepysjer, og hvis ikke hun dama med giroen snart blir ferdig så rekker jeg ikke å se Bundy. Jeg HATER Cubus!

…og sånn går nå permisjonsdagene. Egentlig er det ikke så mye forskjell fra å jobbe nattevakt, det handler fortsatt mye om å si nei, om å hindre noen i å gjøre ting som ikke er lov, eller direkte farlig. Man må fortsatt snakke veldig tydelig, og svarene man får er fortsatt også gjerne av typen dadadababsabida. Ikke alltid like lette å tyde altså. Hjelp til å finne senga er fortsatt påkrevet, og soving er ikke noe som man gjør sånn helt frivillig.

Den største forskjellen er vel helst at når man er i jobb så har man i det minste en rolig natt av og til.

Finner ingen poster som ligner.