web analytics

Hjorthen ser film: Nye, gamle og glemte filmer

Det nærmer seg slutten på året, og dermed blir det nødvendig å dra en liten oppsamlingspost for å være ajour med målsettingen om å blogge om alt jeg ser av film året i gjennom. Her kommer altså noen få ord om noen gamle, noen nye, noen glemte, og en halv film som er konsumert i løpet av året som har gått og enda ikke omtalt på Hjorthebloggen.

I 1969 skrev Time Magazine om Once Upon a Time in the West:

Leone’s newest effort, with a major cast and a lot of big studio money behind it, proves that he is simply a serious bore.

Siden har imidlertid Leones opera av en western fått den anerkjennelsen den fortjener. Denne to timer og førti minutter lange dødsdansen av en film, med Charles Bronson som mystisk hevner og Henry Fonda i sin aller første skurkerolle fortjener egentlig langt flere ord enn disse: Muligens den ultimate Spaghetti-western, enhver entusiast bør naturligvis se denne.

Biefilmen, eller Bee Movie som den heter på engelsk, er av langt nyere modell. Ordentlig norgespremiere i går på andre juledag, selv om mange kinoer har hatt førpremiere på den. Dreamworks har stått for pengene, og Jerry Seinfeld for vitsene, så dette kan jo ikke bli helt forferdelig. Dessverre blir det ikke så veldig mye bedre enn å være ikke helt forferdelig heller.

Jeg klarer ikke å oppvise noe større entusiasme ihvertfall, og koser meg heller med Seinfeld-repriser på Viasat 4, men det er jo en urettferdig sammenligning. Dette er en film for barn først og fremst, og for alt jeg vet synes vel de at dette er biefint?

Jeg klarer ikke å frembringe så mye entusiasme over Waitress heller, selv om filmens forhistorie med myrdet regissør og selvbiografiske trekk i historien er godt egnet til å fange interessen. Muligens kan det være fordi jeg så denne på jobb og gikk glipp av deler av filmen?

Uansett er det en litt sånn bittersøt historie om Jenna som er en fineste paibakeren på planeten. Uheldigvis er hun gift med bondetamp, mannssjåvinist og kvinnemishandlende Earl. Når Jenna blir gravid så møter hun imidlertid byens nye gyneokolog, og siden den rollen spilles av han fyren fra Firefly og Serenity så begynner hormonene å bruse enda litt mer enn graviditeten skulle tilsi. Dermed har vi en historie om en ung kvinne fanget i et dårlig forhold som sakte men sikkert bygger opp styrke til å komme seg vekk. Hele tiden med en pai i ovnen.

Keri Russell er søt i hovedrollen, og kanskje hadde jeg likt denne bedre hadde jeg sett den fra start til mål i ett stykke.

Michael Moore kan man mene mye om, og det er det da også mange som gjør. Hans nyeste film heter Sicko og tar for seg det amerikanske helsevesenet.

Moore viser at han fortsatt kan fortelle historier som få andre, og at han ikke har mistet det tabloide grepet. I USA diskuterer ihvertfall Demokratenes presidentkandidater helsevesen for tiden, så Moores film kan jo kanskje være et bidrag i den debatten.

I Norge derimot, hvor selv ikke Fremskrittspartiet vel mener at USAs helsevesen er veien å gå, er imidlertid denne filmen bare relevant som nok et bidrag i byggingen av forestillingen om Stupid America. Underholdende nok forsåvidt, men Bowling for Columbine er fortsatt Røde Kluts beste film?

Så et par golden oldies til slutt. The Quiet Man er regissert av John Ford, og har John Wayne i hovedrollen, men det er ikke en western. Derimot så er det visstnok John Fords mest personlige film, hvilket betyr at den er dynket i irsk nostalgi. Wayne spiller amerikaneren som er født i Irland, og nå vender tilbake til den grønne øya for å kjøpe tilbake barndomshjemmet. Der støter han på Mary Kate Danaher, i Maureen O’Haras skikkelse, og søt musikk oppstår.

Filmen er underholdende nok den, men klarer ikke å holde på min interesse i hele sine 129 minutter. John Wayne er kanskje ikke helt i sitt ess uten seksløper på hofta, og når han nå endelig får giftet seg med O’Hara så tror jeg at det nærmer seg slutten, men jammen er det fortsatt lenge igjen…

Da hadde jeg langt større sans for Orson Welles flotte film noir, Touch of Evil. Welles spiller selv rollen som korrupt politimann i en grenseby som får en meksikansk politimann (spilt av Charlton Heston!!!) på nakken etter at en amerikansk forretningsmann blir sprengt i luften av en bombe som er plassert i bilen hans på meksikansk side av grensen.

Filmen er nydelig visuelt, Welles demonstrerer hva som kan gjøres med skygger og lys i sort og hvitt på en bent frem imponerende måte. Welles er også strålende som politimann i dypt moralsk forfall, mens Charlton Heston klarer seg fint selv om han ikke akkurat ser meksikansk ut, og i tillegg får vi stjerner som Janet Leigh, Marlene Dietrich og Dennis Weaver med på laget.

Sett med nåtidens øyne kan vi nok irritere oss over enkelte ting i historien her. Særlig da subplotet hvor Hestons rollefigur lar sin kone være igjen i en litt kinkig situasjon mens han selv setter alle kluter inn på å få avslørt Welles som korrupt, og da ikke minst hvordan filmen feiger ut når den lar gangsterne kidnappe dama, men så bare later som om de doper henne ned og voldtar henne.

Men blås nå i det, Touch of Evil er et mesterstykke av en noir, liker du gamle filmer bør du absolutt se den. Fredrik Wandrup i Dagbladet kaller den for en film noir av legendariske dimensjoner.

…og da tror jeg at jeg skulle være ajour med alle årets filmer, men det kan jo hende jeg rekker over et par til før nyttårsaften?

6 Comments

  • 27 December, 2007 - 10:35 pm | Permalink

    Waitress var veldig søt utan å bikke over til det kunstig søte, som det kan vere lett for Hollywood å ta dei søte komediane sine i. Likte den og fekk lyst på pai!

    Touch of Evil fall ikkje heilt i smak, blei lett og fort lei av å sjå på ein feit Welles som trava rundt i lågt tempo. I blant briljerte den derimot som god film noir, så eg veit ikkje heilt kor eg står her altså..

  • 28 December, 2007 - 11:53 am | Permalink

    Og Once Upon a Time in the West er ikke bare den ultimate spaghettiwestern, det er den ultimate western og kanskje til og med den ultimate filmen. Fy faen så bra den er. Når Claudia Cardinale går av toget, musikken bygger seg opp mot klimaks og panoreringen over taket og til den bakenforliggende byen har jeg stor klump i halsen. Hver gang.

  • 29 December, 2007 - 12:59 am | Permalink

    Once upon a time in the west er sinnsykt bra, og jeg er så fornøyd med at jeg skaffet meg den til dvd-samlingen nå i høst.
    A touch of evil har jeg alltid hatt lyst til å se, har bare sett begynnelsen som er utrolig bra. Må skaffe meg den og, tror jeg…

  • Hjorthen
    29 December, 2007 - 2:12 am | Permalink

    Fred Ut: Jeg holdt igjen litt med mitt “muligens” av hensyn til The Good, The Bad, and The Ugly, som jeg ikke har sett sammenhengende siden puberteten. Men det skal mye til at den toppe Once upon a time selv om den sikkert er strålende den også.

    Skorpionkvinnen: Du får sikte litt lenger nord neste gang du skal vestover så kan vi ta en videokveld. Men forsiktig med whiskyen, det går fort galt i trappa!

  • 29 December, 2007 - 11:53 am | Permalink

    Jeg er (nesten) alltid forsiktig med whiskyen, Hjorthen.
    Området langs kysten mellom Bergen og Ålesund er litt “hvit flekk på kartet” for meg, men hvem vet…

  • Hjorthen
    30 December, 2007 - 12:21 am | Permalink

    Du får ta med deg Reino som stifinner, han er jo lokalkjent her oppe etterhvert. Men han får ikke noe whisky, da må han jo bare gå og legge seg dagen derpå.

  • Leave a Reply

    %d bloggers like this: