web analytics

Hjorthen leser bok: Something wicked this way comes

Something wicked this way comes handler altså ikke om Tor Erling Staff, om noen skulle tro det. Dette er historien om de to guttene Jim Nightshade og William Halloway, en uke unna å fylle fjorten, og deres møte med det omreisende tivoliet Cooger & Dark’s Pandemonium Shadow Show. Og Cooger & Dark er ikke akkurat godlynte og velmenende tivoliverter.

Og kanskje er det like mye en historie om faren til William Halloway, 54 år gamle Charles Halloway, som jobber som vaktmester på det lokale biblioteket. Der tilbringer han ofte nettene i ensom majestet, fordypet i bøker og lange samtaler med seg selv. Halloway senior drømmer om å være yngre, Halloway junior og kompisen hans drømmer om å være eldre, men i møte med Cooger & Dark’s Pandemonium Shadow Show finner de både seg selv og hverandre. Det er en fin historie i krysningspunktet mellom fantasy og horror, gjennomsyret av nostalgi for noe som en gang var.

Handlingsforløpet her kunne forsåvidt godt vært utgangspunktet for en episode av Eerie, Indiana. Karuseller som kan gjøre deg eldre eller yngre avhengig av hvilken vei du kjører, døde menn som blir brakt tilbake til livet igjen ved hjelp av strøm, ondskap som overvinnes av latter. I en dårligere forfatter enn Ray Bradburys hender kunne dette blitt ganske likegyldige, for ikke å si forferdelige greier. Men Bradbury fullfører med glans, dette er både spennende, rørende, og også til ettertanke. Absolutt anbefalingsverdig, og gir meg assosiasjoner til den glitrende men dessverre for tidlig avsluttede TV-serien Carnivale.

Handlingen er lagt til den fiktive byen Green Town i Illinois, men Green Town er basert på Bradburys fødeby, Waukegan, og Bradburys skildring av småbyamerika er en fryd å lese. (Og dagens spørsmål kan jo være i hvilken Tom Waits-tekst byen Waukegan dukker opp?) Stephen King har nok plukket opp et og annet tips her, skildringen av det idylliserte normale hvor det ulmer et eller annet langt mørkere under overflaten. Stephen King har da også skrevet denne boka på nytt, Needful Things er ganske åpenbart basert på Something wicked this way comes.

Og så handler det da selvfølgelig om det godes kamp mot det onde da, med budskap om at ondskapen ikke har mer makt over deg enn du velger å gi det selv. Men mer enn det er det en historie om å vokse opp, om at man ikke er eldre enn man føler seg, og at omreisende tivolier er skumle greier.

…og i den forbindelse. Pussig nok dumpa jeg inn på denne posten rett etter at jeg hadde lukket igjen boka. Hva er det egentlig med tivolier og horrorelementer?

Nåvel. Boka begynte opprinnelig som et filmmanus for Bradburys venn Gene Kelly, men når det aldri ble realisert så ble det bok av det i stedet. Og så ble det film til slutt allikevel, i 1983, og det ble vel ikke noen hit å snakke om. Jeg tror jeg må se den allikevel, men aller helst skulle jeg ønske meg en remake!

9 Comments

  • EarlGrey
    14 January, 2008 - 12:56 am | Permalink

    Aaahh.. Ray Bradbury er en magiker med ord, og i tillegg er han innehaver av en helt avsindig fantasi; en ganske vellykket kombinasjon av talenter for en forfatter :o)

    Jeg forleste meg totalt på Bradbury en periode som tenåring, og fortsatt står istykkerleste eksemplarer av bla “The Martian Chronicles” og “A Medicine for Melancholy” og støver ned i hyllene. Bradbury vil alltid være novellemesteren for meg; i denne sjangeren syns jeg det poetiske og bilderike språket hans kommer aller best til sin rett. Av og til balanserer han språklig på kanten til noe nærmest kitchy, men alltid slipper han fra det med æren i behold. Og resutatet er ofte både rørende og berørende, som du også sier. Romanene hans har jeg ikke opparbeidet et så sterkt forhold til, selv om jeg innser at feks den kjente “Farenheit 451” er en viktig og velskrevet bok.

    Han har vel gitt ut bøker siden tidlig i 40-årene og helt fram til i dag, men mitt favoritt-tiår i forfatterskapet er 50-tallet. Uansett om han skriver om merkelige småbyer i midt-vesten der det for alltid er oktober, eller rester av en urgammel sivilisasjon på Mars, er det alltid like elegant, poetisk og skrekkblandet vakkert. Jeg har egentlig aldri sett på ham som en “horror-forfatter”, og han kan vel ikke betegnes som en typisk SF- eller fantasy-forfatter heller… Bradbury har ganske enkelt skapt sitt helt særegne univers gjennom bøkene sine, og jeg vil alltid se på ham som forfatteren som låste opp de litterære dørene til SF og fantasy for min del.

    PS: Jeg fant ut det med Tom Waits-referansen, men måtte jukse og google den, så det gjelds ikke – platen var visst litt for “ny” for meg ;o)

  • Hjorthen
    14 January, 2008 - 1:48 am | Permalink

    Jeg har aldri lest noe av Bradbury før, med unntak av en enkel novelle som jeg verken husker navn eller handling fra, og som dermed neppe kan ha gjort særlig inntrykk en eller annen gang i tidlig ungdom. Men denne Something wicked likte jeg veldig godt, jeg må nok se til å få lest noe mer av mannen.

  • 14 January, 2008 - 3:01 am | Permalink

    erru oppe? muligheter for en msn-prat?

  • tb
    14 January, 2008 - 10:21 am | Permalink

    Gun Street Girl…

    Syntes at Bradbury gjentok seg litt. Samme hva han skrev om, så handlet det om oppvekst i midt-vesten, liksom.. Men vakkert, det er det..

  • Hjorthen
    14 January, 2008 - 1:28 pm | Permalink

    Ivers: Nå er jeg opp, men det er vel for seint nå.

    tb: Så du mener at det klarer seg med denne ene Bradburyboka sånn egentlig?

  • EarlGrey
    14 January, 2008 - 2:02 pm | Permalink

    tb: Jeg mener å huske at vi har diskutert Bradbury i Hjorthens kommentarfelt en gang tidligere.. Tror det gikk på hvorvidt han kan regnes som en “ordentlig” SF-forfatter eller ikke :o)

    Jeg er enig i at han i mange av bøkene sine lar historiene kretse rundt barndom og oppvekst, og at dette kan synes noe snevert og gjentakende. I flere av novellene (og sikkert romanene også..) er antakelig dette et grep han foretar for å kunne etablere en form for “magisk realisme”, der perspektivet fra barns fantasiverden gjør at vi som lesere lettere aksepterer de surrealistiske tingene som ofte foregår i fortellingene hans. Jeg tror mange kan identifisere seg med denne måten å huske barndommen på, selv om han jo trekker det magiske, skremmende og fantastiske temmelig langt i mye av det han har skrevet.

    En annen ting som fascinerer meg med Bradbury er hvor elegant han drar 50- og 60-tallets romfartsoptimisme og generelle framtidsdrømmer inn i romaner og noveller, uten at det gir et overdrevent “teknologisk fokus”, som feks hos Asimov eller Clarke. Dessuten har jeg følelsen av at han bruker SF/fantasy-sjangeren for å fortelle oss viktige ting om oss selv som mennesker, og det syns jeg alltid er et godt utgangspunkt for en forfatter. Så får han heller være litt repeterende – jeg tilgir det meste så lenge han skriver så vakkert som han gjør :o)

    Hjorthen: Det var vel ikke “The Other Foot” du har lest? Det er en av de mest kjente novellene, der handlingen typisk nok ytre sett foregår i en Mars-setting, mens han i realiteten setter fokus på høyst “jordiske” tema som rasemessig segregering og apartheid. Fortellingen ble først publisert i “The Illustrated Man”, en klassisk samling noveller fra Bradbury. Tror forresten den illustrerte (tatoverte) mannen dukker opp i “Something Wicked..” også..

  • KEE, Skien
    14 January, 2008 - 2:03 pm | Permalink

    Nei! Les mere Bradbury! Det holder ikke med en!
    Men jeg må si meg enig i at det er som novelleforfatter han virkelig briljerer. Både i historier som nærmer seg horror, og i småromantiske øyeblikksbilder.
    Jeg er nok ganske alene om det, men jeg synes faktisk “quicker than the eye” er en av hans aller beste novellesamlinger.

  • tb
    14 January, 2008 - 3:52 pm | Permalink

    Les gjerne mer Bradbury, ja.

    Og selvsagt er Bradbury ordentlig SF-forfatter (selv om jeg vel tenderer til å mene at de uordentlige SF-forfatterne ofte er de aller beste). Og slevsagt er det det alle gode fabelprosaforfattere gjør; “bruker SF/fantasy-sjangeren for å fortelle oss viktige ting om oss selv som mennesker”, altså.. 😀

  • EarlGrey
    15 January, 2008 - 12:54 am | Permalink

    Da virker det som bortimot full konsensus på at flere Bradbury-bøker bør stå for tur Hjorthen! Selv skal jeg kaste meg over KEEs anbefaling “Quicker than the eye” ved første anledning; den har jeg med skam å melde enda ikke lest..

    (Beklager uforholdsmessig stor grad av “kommentarfelthijacking”…jeg blir fort varm i trøya når det gjelder å promotere en av mine “gamle” litterære helter. Merker at han sitter temmelig godt fast i hjerte og hjerne enda – for Bradbury er virkelig en forfatter som engasjerer begge deler :o)

  • Leave a Reply

    %d bloggers like this: