web analytics

Avsporingen som ble en hel post

La oss like godt begynne med avsporingen denne gangen, slik at vi er ferdig med den. Christer Falck har blitt intervjuet av iOslo, og Nettavisen rapporterer at han der feller en knusende dom over hovedstadens kvinner. Oslo-damer er for meg bare «white trash» sier han, og fortsetter med å hylle kona si som er fra Stord, og slår fast at det bare er damer med dialekt som teller.

Selv synes jeg nok at Stord er bittelittegrann for langt sør, men det blir en avsporing av avsporingen.

Det er vel ikke akkurat overraskende at Herr Falck klarer å karre til seg overskrifter, mannen er nok både intelligent og hyggelig på privaten, men gi ham en luke til media og han forvandler seg til en skikkelig medienisse. Eventuelt avslører han at alle nissene jobber i media. Uansett hvilken versjon man foretrekker så er det ikke noen stor bombe at Christer Falck leverer friske formuleringer. Langt mer overraskende er det at noen faktisk gidder å kommentere Falcks kommentarer.

Okay, at Fabian Stang rykker ut til forsvar for Oslo-kvinnsen er forsåvidt ikke noen bombe. Det står kanskje noe om det i stillingsinstruksen hans, og uansett skal vi vel bare være glade for at han ikke truet med å anmelde Falck til politiet. Men jammen har ikke iOslo klart å få lederen for kvinnegruppa Ottar til å uttale seg om hvorvidt Oslo-damene er hvitt søppel. Ane Stø sier:

– Det han sier er jo bare helt teit. Jeg kan ikke se at det er noe sprengkraft i den uttalelsen, den er jo bare latterlig. Og det bor jo faktisk noen folk i denne byen.

Falck har lite grunnlag for å kalle Oslo-damene for boss, og fremstår dessuten som en dust sier Stø, før hun kommer på hva som kan være årsaken til Falcks uttalelse:

– Han kan jo fort få inntrykk av at Oslo-damer er litt mindre begavede, når han omgir seg med disse puppedamene. Men de fleste damer er jo ikke sånn. Det sier jo noe om de damene han omgir seg med, sier Stø og poengterer at hun aldri kunne kalt puppedamene til Falck for hvitt søppel.

Dumme, uintellegente, ja nesten litt tilbakstående går greit, men ikke hvitt søppel. Der går grensa! Kvinnegruppa Ottar må snarest se til å raide en Narvesen-kiosk, brenne litt porno, eller kanskje skremme noen horekunder igjen. Når de må ty til å kommentere teite utsagn fra Christer Falck for å komme i media så står det dårlig til altså!

Men ja, det er jo ikke til å komme fra at Falck omgir seg med puppedamer, og man kan vel neppe beskylde Lene Alexandra Øien for å fremstå som svært begavet heller. Jeg dumpet uforvarende innom den siste delfinalen i Melodi Grand Prix på fredagen, og der var Frk.Øien i all sin prakt, vrikkende til eurotrashtonene i sitt bidrag Sillycone Valley. En låt Dagbladet beskrev som en audiovisuell kraftpakke med en fin blanding av ironi og oppriktighet, med et svulmende refreng.

I Aftenposten tidligere på dagen hadde Frk.Øien uttalt at hun trodde folk ville få se en annen side av henne, og at mange nok ville bli overrasket. Om det slo til er jeg ikke helt sikker på, men kanskje hadde Øien lest på Spindellett i forkant av fremførelsen? Ihvertfall hadde hun tatt på seg en bluse, og så vidt jeg kunne se hadde hun også en BH som sørget for at brystene kom til sin rett. Ja, hun hadde faktisk anlagt en Marilyn Monroe-look for anledningen!

Men sangen var selvfølgelig bæsj, og hun kan dessverre ikke synge. Det må jo være bittert å tape for et troll fra Fauske.

Og nå har denne avsporingen etterhvert blitt en hel post, og det som skulle bli posten kommer bare til å bli et lite apropo. Lene Alexandra Øiens Marilyn-look gir meg nemlig en mulighet til å komme trekkende med noen bilder av Marilyn Monroe som jeg kom over forleden.

Jeg må tilstå at jeg ikke er innehaver av store kunnskaper om Norma Jean, som hun jo opprinnelig het. Jeg har ikke sett stort av filmene hennes, ei heller lest noen biografier eller bøker om henne. Men det er klin umulig å unngå at ikke litt opplysninger har sneket seg inn i hjernebarken om den legendariske, tragiske, filmstjernen. John F.Kennedy, Arthur Miller, Joe DiMaggio. Bildet av den oppoverblåsende kjolen, for tidlig død, Elton John og Goodbye Norma Jean. Men via bloggen My 2-second shelf life kom jeg over noen bilder av henne som jeg ikke hadde sett før. Særlig er jo dette spesielt flott:

Bildet er tatt av den berømte fotografen Richard Avedon, og han sier dette om bildet:

There was no such person as Marilyn Monroe. Marilyn Monroe was an invention of hers. A genius invention that she created, like an author creates a character. So when Marilyn Monroe put on a sequin dress and danced in the studio—I mean for hours she danced and sang and flirted, and did this thing. There is no describing what she did, she did Marilyn Monroe . . . And then there was the inevitable drop because she was someone who went very high up and very way down. And when night was over, she sat in the corner like a child with everything gone. But I wouldn’t photograph her without her knowledge of it. And as I came with the camera, I saw that she was not saying no.

David Halberstam beskriver bildet slik:

She was the woman that all men wanted to help catch as she was falling. And I think that was a key to her success. And you can see it in photos like this. The sadness, the erosion, the face that exists behind the glamour that’s on the screen.

Og for oss bloggere som morer oss med å omtale offentlige personer, gjerne i lite positive ordelag, så er det en lærdom å hente i dette bildet. I Halberstams beskrivelse om ansiktet som finnes bak sminken, kameralysene og overskriftene.

Richard Avedon tok flere bilder av Marilyn Monroe, høsten 1958 poserte hun for ham i en serie hvor hun ble sminket og kledd opp til å ligne den forrige generasjonen av Hollywoods sex-symbol. Flotte bilder det også. Her er hun f.eks som Marlene Dietrich.

og her som Lillian Russell

På det eminente albumet Romeo at Juilliard hadde Don Dixon en sang med tittelen Jean Harlow’s return. Jeg ante ikke hvem Jean Harlow var på den tiden at plata kom ut, men senere har jeg funnet ut at hun var et blondt bombenedslag med en historie omtrent like tragisk som Marilyn Monroes. Her har hun returnert for en stakket stund i Marilyns skikkelse.

Og til slutt som Theda Bara. Marilyn Monroe ønsket seg rollen som Cleopatra, og hun håpet at de castingansvarlige ville se Avedons bilder og få øye på hennes indre dyriske dronning.

Men rollen gikk til Elisabeth Taylor.

Marilyn Monroe skal visst ha brukt størrelse 14 til 16 i klær, og omregnet til europeiske mål så skal det tilsvare størrelse 48 til 50. Hvilket vel betyr at hun i dag ville blitt karakterisert som bælfeit og jaget vekk fra både fotografer og filmstudioer mens de kalte henne for pølsa, tønna, eller lignende?

11 Comments

  • 27 January, 2008 - 11:25 am | Permalink

    Og så kom hun seg ikke ut av Marilyn-Monroe-rollen sin når hun vel var godt plassert der. Hun studerte f.eks med Lee Strasberg.

    Hun giftet seg med Arthur Miller og ble skuffet over at han også holdt henne fast i “Marilyn” bl.a gjennom en rolle han skrev til henne.

    • Hjorthen
      27 January, 2008 - 12:23 pm | Permalink

      Hmmm…ja, det var nok ikke så greit. Kan man trekke paraleller til Elvis her? Han ønsket vel også å gjøre mer seriøse filmroller men ble tvunget til masseprodusere elendige sang og dansefilmer?

      Noen som har lest den derre Joyce Carol Oates boka om Marilyn Monroe forresten? Blond?

  • 27 January, 2008 - 12:07 pm | Permalink

    Veldig bra om Marilyn Monroe og flotte bilder. Når det gjelder klesstørrelsene hun brukte så stemmer ikke oversettelsen din helt tror jeg. Det som var størrelse 14 og 16 på 50- og 60-tallet tilsvarer ikke de samme størrelsene i dag. En 12 størrelse fra den gangen tilsvarer en 8 størrelse i dag, uvisst hvorfor. Uansett, Marilyn Monroe er befriende rund og vakker! 🙂

    • Hjorthen
      27 January, 2008 - 12:20 pm | Permalink

      Ja, jeg syntes nok det var noe muffens med de størrelsene!

      Men hvis hun lå mellom 14 og 16 den gang så tilsvarer det da mellom 10 og 12 i dagens størrelser? Det vil si 44 til 46 etter europeiske mål? Fortsatt relativt stor altså?

  • 27 January, 2008 - 1:11 pm | Permalink

    Ja, i hvert fall litt større enn dagens norske gjennomsnittskvinne som bruker størrelse 42 i klær.
    Marilyn Monroe selv brukte klær som var sydd til henne (custom made), fordi standardstørrelsene ikke passet kroppen hennes som var omfangsrik over hoftene og brystene og svært smal i midjen. Utpreget timeglassfigur med andre ord, og antakelig litt større bryst og hofter enn den norske gjennomsnittskvinnen (hvem nå hun er), men betraktelig smalere midje.

    • Hjorthen
      27 January, 2008 - 1:18 pm | Permalink

      Nå sier Flopsy at hun mener å ha hørt at MM brukte 42 i klær, eller antagelig 42-44 da, hvis hun vippet mellom to størrelser. Og det høres jo egentlig fornuftig ut? Men hun hadde vel slitt med å finne seg noe passende på HM?

  • Fjordfitte
    28 January, 2008 - 1:39 am | Permalink

    Jeg prøvde å lese Blonde, men måtte gi opp etter 8-10 sider grunnet den maniske bruken av kursiv. Det var rett og slett så hysterisk irriterende at jeg ikke klarte å fortsette (flere ganger per side og den boka er tjukk). Håper fortsatt på at noen skal gi den uten uten kursivering.

    Hadde ellers planer om å skrive en Britney/Marilyn post for noen uker siden og søkte da etter det bildet der hun kjøres ut i rullestol fra et sykehus etter et sammenbrudd, abort e.l. Fant ikke det, men det finnes ufattelig mange bilder av henne tilgjengelig på nett. Jøss, jeg ble helt fascinert.

    Avedon-bildene har jeg ikke sett. De var kule! Litt sånn Cindy Sherman, bare mer glamoureuse.

  • 28 January, 2008 - 8:01 am | Permalink

    Har bare lest Gloria Steinems Marilyn-bok for lenge siden. Kursiv ja. Jeg legger merke til at jeg har heavy kursiv-perioder selv. Til tross for at jeg pleide irritere meg over kursivering i hos John Irving.

    Dette kan jo bli en kjempefin bi-effekt når e-boka kommer. Man kan sikkert velge å overkjøre forfatteren på ulike måter: vekk med kursiv, fler avsnitt. Osv. Det skal bli tider.

  • Trausken
    29 January, 2008 - 8:33 pm | Permalink

    Jeg anbefaler denne:

    Marilyn Monroe singing my heart belongs to daddy from Let’s Make Love in 1960:

    http://www.youtube.com/watch?v=DnDRe66Fwfc

    Jeg hørte den i sin tid på radioen, og ble så forskrekket over det incestuøse i teksten at jeg måtte sjekke nærmere – og dumpet på dette klippet. Stilig og frastøtende på en gang, synes jeg!

    I følge kommentarene er ‘daddy’ en ‘sugar daddy’, dvs. gammel, rik knark som holder dame som sexleketøy.

    Og det var vel en rolle MM gikk til topps i, og til grunne i.

  • Hjorthen
    30 January, 2008 - 3:17 am | Permalink

    Klassiker!

    Daddy og Sugar Daddy er vel godt kjente og brukte begreper i statene ja, jeg har aldri koblet den sangen til noe incestuøst må jeg innrømme.

  • Norma Jeane
    28 September, 2008 - 4:21 pm | Permalink

    Marilyn var 166 cm høy og veide mellom 52 og 54 kg gjennom mesteparten av karrieren. På det meste veide hun 63.5 kg. Hun brukte en amerikansk størrelse 12 på 1950-tallet, men i dagens størrelser tilsvarer dette en amerikansk størrelse 6. Hun brukte altså ikke størrelse 42 i klær, men størrelse 36.

    Selv om Marilyn fikk flere klær skreddersydd var ikke dette på grunn av at hun ikke kunne kjøpe klær i butikken. Det var helt vanlig at klærne på 1950-tallet var svært smale rundt livet. Hun hadde en timeglassfasong, noe som var den ideelle kroppsfasongen på den tiden.

  • Leave a Reply

    %d bloggers like this: