web analytics

Et lite mysterium

Tonje nevnte i en kommentar i går at denne bloggen var blitt ganske bra nå, at jeg virkelig hadde fått opp motivasjonen etter å ha blitt anmeldt av Norskbloggen og Barevaas for et par uker siden. Jeg repliserte at motivasjonen nok er rimelig konstant men at inspirasjonen svinger fra dag til dag, og at det jo hadde vært inspirerende med de mange nye leserene som Norskbloggens søkelys sendte i min retning. På lørdager så er det imidlertid ofte så som så med både motivasjon og inspirasjon. Noe som sikkert skyldes at det er den eneste dagen i uka hvor Flopsy og Deres Ærbødigste har en hel fridag sammen. (Sant og si så er det faktisk bare annenhver lørdag vi har en hel fridag sammen, men man prøver å tenke positivt) I dag så hadde jeg tenkt å omgå forsettet mitt med om å poste et eller annet hver dag, som jeg ihvertfall nesten har klart, med å poste en liten novelle som jeg har liggende på harddisken. Jeg tenkte det kunne være en finmarkering av at jeg nå er på vei til postkontoret for å sende roman-manuset mitt til nok et forlag som ikke vil ha det. Når jeg åpnet mappen hvor novellen min skulle ligge så viste det seg imidlertid at halve novella var forsvunnet! Mystisk, og litt irriterende, men jeg tror jeg har en kopi et eller annet sted så jeg holder hodet høyt.
Men jeg fant en annen liten tekst liggende i mappa med mine dokumenter, og det er der mysteriet kommer inn. Det er nemlig ikke jeg som har skrevet det og jeg kan ikke for mitt bare liv huske hvem som har sendt meg dette. Sannsynligvis så er det noen som har ønsket en kommentar fra meg på om dette er noe tess, og i såfall så har jeg skkert forsømt meg, men når jeg leste dette nå så fikk jeg lyst til å lese mer. Det tyder vel på et visst potensiale?

Så hvis noen som leser dette vil vedkjenne seg denne teksten, og dessuten sende meg fortsettelsen, så blir jeg veldig glad. Mysterier som dette har en tendens til å ergre meg i dagesvis…

Onsdag. Hodet over vann.

Dr Jim Wilburn hadde vært snill mot han. Snillere enn Øystein Seim egentlig kunne fatte. For da Sissel valgte to solfylte uker i Spania for å finne seg selv hadde han lite lyst til å trave på Humleåsen Ungdomsskole som om ingenting hadde hendt. Det faktum at hans kjære fetter, som Sissel hadde fått så god kontakt med gjennom årene ble med, gjorde ikke tingene bedre. ”Begge trengte en pause fra forholdene sine nå, bare et par uker.” Var det pause hun trengte kunne hun vel reist til et sted litt nærmere, så man slapp å vri på globusen hver gang man skulle se hvor hun var. Så derfor fikk han også en real ferie på statens regning. Eller at han fikk ville være en overdrivelse. Han tok i hvert fall en solid ferie. En billig legeattest fra hans mest skikkelige venn gjorde susen, og begge var enige om at det var siste gang. Og i hans tilfelle sto globusen rolig.

Det var liten tvil om at pausen Sissel hadde tatt seg var begynnelsen på slutten. Ikke bare økonomisk, med tanke på at alt han eide var en påklistra tapebit på postkassa med sitt eget navn på og ytterst få klær, men også sosialt. Det kunne uansett være det samme. Øystein var lei av å være en tilføyelse i hennes liv, en påklistret lapp med heller dårlig lim. Når Sissel kom hjem på lørdag om over en uke ville alt være slutt mellom dem, og hun kunne takke seg selv. Sannsynligvis ville hun prise seg selv. Han gikk under vann og våknet av at telefonen ringte neste dag. Det var rektor Simonsen.

-Jeg hører du er dårlig, Seim. Hva gjelder det?

-Jeg har dykkersyken, Simonsen.

-Hva? Prøver du å være morsom?

-Ja. Nei når sant skal sies har jeg allerede ordnet meg med en attest hos vår felles fastlege dr. Wilburn. Intet ondt og si om han, eller hva?

-Nei, det er klart. Og når kan jeg vente å se ditt blide åsyn igjen?

-Mitt blide åsyn kan du se langt etter, men godt uti neste uke skal jeg ha bra sjanser.

-Unnskyld?

-Om en drøy uke.

Han avsluttet samtalen med et selvsikkert trykk og i samme øyeblikk undret han seg over hvorfor han alltid fikk den gammeldagse detektivtalen når han pratet med Simonsen. Deretter triumferte han kort over den veltreffende diagnosen i farten, nemlig ”Dykkersyken”. Helt løgn var det jo ikke, han var omsvermet av væske og trykket var for stort. Når sant skal sies husket han vel ikke hva Jim hadde skrevet. Telefonen ble slått av og det samme ble bevisstheten. Alt ble grøt og han drømte om før i tiden, da han kunne sykle på tvers av byen for å se Sissel. Men sykkelen hans var rustet i to, og det var langt til Spania.

Marvin Simonsen var tydelig irritert. De andre lærerne hadde utviklet en slags teft på å se det, og da var det best å skygge banen. De lot han gå i fred til skolens kjerne, rektors kontor. Han hadde vært svært nøye på skiltet. Det skulle stå ”Rektor Simonsen”, og ikke med fornavnet Marvin. Han hatet det navnet høyt, og derfor var det godt å endelig ha en tittel å gjemme seg bak, etter 27 års hardt slit. Men hvem hadde ikke sine særegenheter? Simonsen satt seg ned og smurte tannhjulene i kroppen med den hemmelige flasken og tok den nødvendige telefonen til sin avspaserende underordnede, eller medarbeider om han ville, og det ville han. Etter den korte og utydelige samtalen med Seim følte han at han satt igjen med flere spørsmål enn svar. Han hadde ikke funnet ut hva som egentlig feilte han, han hadde bare spøkt om dykkersyken. Egentlig var Øystein Seim ganske morsom og han hadde lært seg å parere med kjappe replikker. Kanskje var det derfor rektor Simonsen følte at de hadde en annen språklig sjargong enn de andre? Noe lignende de gamle detektivromanene til Riverton som han hadde på hytta. Og ikke bare kunne han leve med denne sjargongen, han likte den og spilte den fullt ut. Derfor skammet han seg selvsagt stort over å tenke det han tenkte etter å hørt Seims grøtete stemme og slo seg til ro med at alt var bra.

Leave a Reply

%d bloggers like this: