web analytics
Warning: count(): Parameter must be an array or an object that implements Countable in /customers/8/a/2/hjorthen.org/httpd.www/wp-includes/post-template.php on line 284

Eksplosiv økning i bullshit

I mitt bidrag til Bloggidol tok jeg til orde for å skattlegge bullshit. Dessverre har jeg ikke helt fått gjennomslag for dette i den lovgivende forsamling riktig ennå. Synd er det, for nå snakker dem om uføretrygden igjen.

Dagbladet melder at det er en eksplosiv økning i unge uføre. 10.259 stykker er det som er under 30 år og uføretrygdede, omtrent like mange mennesker som det bor i Mandal. Vi som en gang i livet har vært i Mandal er faktisk litt overrasket over at ikke alle sammen også bor i Mandal, for der var det ikke stort som skjedde, men blås i det.

Ifølge Dagbladets kalkulator dreier det seg om en 24 prosents økning siden 1998, men det må da være et litt sånt meningsløst regnestykke all den tid vi i samme periode har hatt en befolkningsøkning på 6-7 prosent eller deromkring? I stedet for å telle antall personer må man telle andel av befolkningen. Aller helst burde det vært brutt ned til prosent av befolkningen under 30 år, men disse tallene orker jeg ikke lete opp akkurat nå. Men litt kjapp kalkulering og lemfeldig omgang med ca.tall viser meg at i 1998 var det 0.19 prosent av befolkningen som både var under 30 år, og uføretrygdet. Nå er det snakk om 0.22.

Det er snakk om en økning ja, men er den dramatisk?

Erik Oftedal i NAV sier til Dagbladet at den prosentvise andelen av uføre blant unge har vært konstant de siste årene, og antyder at det faktum at flere unge mennesker havner på uføretrygd ihvertfall delvis skyldes demografiske forhold. Altså at det rett og slett finnes flere unge mennesker i Norge nå enn det gjorde før.

Men tall er kjedelige. Bullshit er mye morsommere, om enn litt frustrerende til tider. FrPs nestleder i Stortingets arbeidskomite f.eks, Kenneth Svendsen, synes tallene er alarmerende og vil nå åpne for at NAV skal kunne gå inn og se nærmere på legenes avgjørelser:

– Ofte når man er syk, så finnes det andre arbeidsoppgaver man kan gjøre. Det er det ikke alltid legene tar høyde for. Derfor bør NAV kunne se dem i kortene, slik at de kan finne ut om det finnes arbeidsoppgaver de sykemeldte kan gjøre.

Trenger jeg i det hele tatt kommentere hvor dum den uttalelsen er?

La oss se om vi gidder å komme tilbake til saken. Først så halser vi videre til SVs utrettelige forkjemper for de fattige, Karin Andersen. Hun synes det kan være nok pisk og kontroll nå. Hun sier at en av årsakene til at flere får uføretrygd er at flere overlever alvorlige sykdommer, og mener man heller må komme inn tidligere med bedre helsetilbud og arbeidstiltak. Til Dagbladet sier hun:

– Jeg er dritlei av at man ser på uføretrygd som et problem. Denne ordningen hindrer massiv fattigdom i Norge. Uføretrygd er velferdsamfunnets adelsmerke.

Og dermed braker det løs fra blåggnissene såklart.

Hablog og History Matters synes å misforstå Andersen i det hun sier om at uføretrygden er velferdssamfunnets adelsmerke. Hun mener da ikke at det er den enkelte uføretrygdede oppnår adelighet ved innvilgelse av gulltrygda, hun mener ordningen som sørger for et minimum av inntekt til dem som ikke er i stand til å arbeide for føden er noe vi kan være stolte av, og dem som skal bære dette adelsmerke er vel da alle vi som er med og bidrar som best vi kan til dette velferdssamfunnet vårt?

Men den som virkelig får meg til å ønske at bullshit allerede var blitt skattbart er William i Akershus Unge Høyre som har blogget om saken på Blaatt.com. Her heves sigaren høyt allerede i overskriften.

Når man skal lese en meningsytring om uføretrygdede, og overskriften er Jobb forbannede latsabber så forstår man at man ikke kan forvente å finne verdens mest reflekterte tankerekke. Og her oppfyller innlegget forsåvidt alle forventninger. Omtrent som i en god gammeldags slasherfilm så får vi alle de momentene, alle grøssene, som vi vet vi vil finne.

– …det finnes mange, også unge, som er uføretrygdet av en god grunn, og de burde gjerne ha fått mer penger enn det de gjør i dag, vi burde gjort mye mer for dem. Men vi har ikke kapasitet fordi systemet er fullt av snyltebiller.

– Etter 60 år med sosialisme, hvor samfunnet har fått innplantert jantelov og en merkelig kombinasjon av misunnelse og grådighet, så vil det ta tid å få gjort om velferdssystemene til noe fornuftig.

– Sosialisme er døden for et samfunn. Kreativitet, engasjement og innsatsvilje blir sugd ut av befolkningen, mens misunnelse, grådighet, uvitenhet og latskap blir sprøytet inn.

– La oss slutte å høre etter når Kristin Halvorsen snakker om rettferdighet, men høre på vår egen magefølelse og moral i stedet

– Sosialistene synes det er veldig greit å dele ut penger, da kan de skatte, mens de verner sine egne, inkompitente systemer.

Nevnte jeg sosialistene?

Ja, og når du ikke trodde det kunne bli verre så kommer en eller annen Sailor i kommentarfeltet med følgende gullkorn:

– Helt enig. JOBB LATSABBER. Det er ingen grunn til at folk uten fysiske feil skal gå uten arbeide.

Fankern heller, jeg er jo av den oppfatning at det er elementer ved det norske samfunnet som er litt uheldige. Jeg tenker på tendensen til å alltid legge skylden på noen andre, og aller helst staten, at folk har blitt flinkere og flinkere til å kreve, og dårligere og dårligere på å yte etc. Men dette gjelder langt i fra bare uføretrygdede. Ja, kanskje er det dem det gjelder minst, og når jeg leser det vanlige pjattet om at det handler om moral, så føler jeg meg som den raddisen. Det er like før jeg melder meg inn i rørsla og døper om bloggen min til Revolusjonært Hjortheloft.

Nei, la oss heller høre på noen som i det minste har litt faglig tyngde bak seg. John Gunnar Mæland er professor i sosialmedisin ved UiB, og for en stund siden hadde han en kronikk i Bergens Tidende som satte ting i et litt mer fornuftig lys. La meg sitere litt, så slipper jeg å jobbe så fælt med å reformulere:

Bruk av trygd er komplekse fenomen som påvirkes av en lang rekke forhold. Det kan lønne seg å skille mellom to ulike typer spørsmål, som ofte blandes sammen. Det første er hvordan vi kan forklare nivået av og variasjoner i trygdeforbruk. For å lete etter svarene på slike spørsmål, må vi se på faktorer utenfor individet, i samfunnet, arbeidslivet, trygdesystemet og politikken.

Det andre spørsmålet dreier seg om å forstå hvorfor noen blir sykmeldte og uføre, mens andre ikke blir det. Svarene på dette spørsmålet finner vi først og fremst i individuelle forhold, knyttet til helse, sosial bakgrunn, arbeidsforhold, personlige ressurser og hvilke hjelpetiltak som tilbys.

Mæland påpeker det paradoksale i at en tredjedel av statsbudsjettet ryker med til NAV, mens de som forsker, eller har lyst til å forske, på hvorfor det er slik bare får smuler slengt etter seg. Men han har nå noen svar å komme med allikevel.

Trygdenivået er høyere i Norge enn i de fleste andre land, og en rimelig åpenbar delforklaring er at vi også har mange sysselsatte. Særlig har vi en høy andel av både kvinner og eldre arbeidstakere. Kvinner har, ihvertfall inntil nylig, oftere måttet ta til takke med ufaglærte jobber. Tyngre, dårligere betalt, og med liten innflytelse over egen arbeidssituasjon. Faktorer som øker risikoen får å bli uføretrygdet når sykdom inntreffer. Det samme gjelder også ofte for eldre arbeidstagere. Og da er det på sin plass med et lite sitat igjen:

Uføreandelen i befolkningen gjenspeiler altså langt på vei hvem som er i arbeidsstyrken. Et eksempel på dette er at tilveksten i uførepensjonister siden år 2000 er omtrent som forventet ut fra økningen av eldre i arbeidsstyrken. Vi må følgelig regne med flere uførepensjonister også i årene fremover av denne grunnen alene.

Jeg gjentar: “tilveksten i uførepensjonister siden år 2000 er omtrent som forventet ut fra økningen av eldre i arbeidsstyrken“, altså, det er ingen overraskelse. Det er ingen dramatisk og uforklarlig økning. Norge er fortsatt sånn nogenlunde på sporet, det er ingen grunn til panikk. Ingen grunn til å bli overrasket.

Mæland sier videre, og nå beveger vi oss over i kjernen av det som mange har vansker med å forstå.

En annen delforklaring på økningen i antall uføre de siste 40 årene er mer liberale trygderegler, hvor særlig sykdomsbegrepet er blitt gradvis utvidet i tråd med medisinsk utvikling og folkelig forståelse. Det er lenge siden man forlot kravet om såkalt objektive tegn på sykdom. For en rekke sykdomstilstander er det symptomer og sykehistorie som danner grunnlaget for diagnosen, ikke svar på laboratorieprøver eller legens undersøkelser. Det medisinske sykdomsbegrepet er dynamisk og i stadig endring, men dette betyr ikke at «alt» kan regnes som sykdom. Mer enn diagnosen alene skal vekten legges på funksjonsevne.

Mer enn diagnose skal vekten legges på funksjonsevne altså. Vi hadde jo en sak her i byen for en tid tilbake da en uføretrygdet mann gikk løs på en parkeringsautomat med slegge etter å ha fått utdelt en parkeringsbot. Mannens sleggebehandling tydet på at han hadde en ikke helt ubetydelig restarbeidsevne, og dette ble da også behørig påpekt av folk i nabolaget. Men på spørsmål om hvorvidt de selv kunne tenke seg å ansette ham, eller eventuelt ha ham som kollega, så var svaret et ganske unisont nei.

Funksjonsevne er altså så mangt, og kan ikke bare belage seg på fysiske funksjoner.

Så har vi det “brutale arbeidslivet” da. Noens favorittforklaring, andres røde klut. Arbeidslivet er da ikke det minste brutalt sier de, og det har de rett i. Arbeidslivet er ikke det minste brutalt for dem som fikser det. Men for dem som av en eller annen grunn ikke fikser det så er det faktisk temmelig tøft. Man skal være fleksibel, man skal kunne yte det lille ekstra, man skal helst ikke være for mye syk. Og man skal tåle omstillinger. Vi vender tilbake til Mæland igjen:

Vi har i det siste fått interessante resultater av omfattende analyser av hva som skjer når bedrifter nedbemanner eller opphører. Det viser seg at sykefraværet blant ansatte i slike bedrifter stiger sterkt når det har gått en tid. Andre analyser har vist at slike omstillinger i arbeidslivet kan forklare en god del av økningen i bruk av uførepensjon. Å leve under stor usikkerhet eller å miste jobben som følge av slik omstrukturering, vet vi er stressende og sykdomsskapende i så høy grad at det også påvirker dødeligheten.

Det vi med sikkerhet vet, er at økte krav er med å skyve mennesker ut av arbeidslivet. Dette skjer gjennom mange, til dels usynlige mekanismer. For personer som sliter med kroniske helseplager, kan endringer eller økte krav i arbeidslivet bli tungen på vektskålen som gjør at de faller utenfor. De fleste som får uførepensjon, har en lang karriere med gjentatte sykefravær og langvarige behandlingsforsøk bak seg før de får sin varige trygdeytelse. Det er ikke så enkelt som mange synes å tro, å bli uføretrygdet.

Arbeidslivet er ikke brutalt så lenge du kan yte 100 prosent. Faller du ned på 75 prosent så er det ikke lenger plass til deg. Og føler du at du ikke mestrer jobben så er det nok lett å gå for uføretrygden. Som Mæland skriver:

Mange eldre erfarer å bli forbigått av yngre, fremadstrebende kolleger. Andre opplever at de kommer til kort når det gjelder kravene til å beherske ny teknologi. Andre slites ut av hyppige reorganiseringer. Det er ikke til å undres over at mange etter hvert finner det for tungt å gå på jobben og søker mot sykerollens «beskyttelse»

Dette kan man jo mene er dumt. FrP og Unge Høyre mener ihvertfall at disse heller burde se til å pelle seg på jobb i stedet for å syte sånn. Men den amerikanske økonomen Peter Lindert, som det nå er så lenge siden jeg har nevnt at jeg vel slipper unna med å dra ham frem igjen, påpeker at det ikke bare er negativt at de minst effektive faller utenfor arbeidslivet. Tvert imot så bidrar det til økt produktivitet at de svakeste faller ut, og kanskje er dette noe av grunnen til at den såkalte nordiske modellen gjør det bra på så mange områder.

I så fall er det kanskje ikke urimelig å si at en tilsynelatende høy grad av uføretrygdede er prisen vi må betale for å ha et velsmurt og konkurransedyktig næringsliv?

Men tilbake til de unge uføretrygdede, som det har blitt flere av selv om man kan diskutere hvor dramatisk det er. Det er en tragedie at over 10 000 mennesker under tredve år er uføretrygdede. Først og fremst for dem det gjelder, men også for samfunnet. At folk faller ut av arbeidslivet en eller annen gang mellom 40 og 67 bekymrer meg ikke så mye. Men for de unge som kanskje aldri kommer inn på arbeidsmarkedet, med alle de følger som det får for dem, deres drømmer og deres plass i samfunnet, så må vi jammen prøve å sette inn noen mottiltak. Og her er det masse utfordringer å ta tak i.

– Hva kan vi gjøre med skolen for å hindre at såpass mange faller igjennom?

– Hva kan vi gjøre for at de skal få innpass i arbeidslivet? Hvilke jobber kan de gjøre, og hvem skal ansette dem?

Det paradoksale her er vel at de samme folka som vil stenge nåløyet inn til uføretrygden for alle som har komplett sett med armer og bein og riktig antall kromosomer, gjerne er de samme folka som helst vil redusere stillingsvernet og gjøre det lettere for arbeidsgiver å kvitte seg med udyktige eller unyttige ansatte, samtidig som de er mot særordninger mot diskriminering, kvotering, og annen styggedom som hindrer arbeidsgiver i å gjøre stort sett som han vil?

Uansett tror jeg nok ikke løsningen for å få færre folk på trygd er å gjøre det til et moralsk spørsmål, og stemple dem som ikke er i jobb som latsabber og snyltebiller.

Se forøvrig gjerne også Vox Populis post, Fra barnetrygd til bjarnetrygd.

34 Comments

  • 10 February, 2008 - 3:01 pm | Permalink

    Hei.

    Bra gjennomgang. En så slomsete omgang med tall pleier å irritere meg også (jfr. vi har så dyr bensin).

    Det er ikke bra når jeg med ett øye tar journalistene på dårlig mattekunnskap, for jaggu er det lenge siden jeg tok mattetimene mine. Kanskje vi skulle uføretrygde dem, med såpass dårlig evne til å ta til seg kunnskap?

    Nåja. Du skriver,

    “Peter Lindert, som det nå er så lenge siden jeg har nevnt at jeg vel slipper unna med å dra ham frem igjen, påpeker at det ikke bare er negativt at de minst effektive faller utenfor arbeidslivet. Tvert imot så bidrar det til økt produktivitet at de svakeste faller ut, og kanskje er dette noe av grunnen til at den såkalte nordiske modellen gjør det bra på så mange områder. I så fall er det kanskje ikke urimelig å si at en tilsynelatende høy grad av uføretrygdede er prisen vi må betale for å ha et velsmurt og konkurransedyktig næringsliv?”

    Det var interessant, jeg har ikke tenkt på det. Og det burde vel være et argument som slår an hos de på høyresiden i alle fall?
    Og kanskje hos fler. Men jeg syns jo at det er mer enn produktivitet som er viktig. Slik at når du skriver,

    “At folk faller ut av arbeidslivet en eller annen gang mellom 40 og 67 bekymrer meg ikke så mye.” så er jeg uenig i det, eller skjønn meg rett, jeg er uenig i at det ikke er bekymringsfullt.

    Jeg tenker at når 11 % (mener jeg det var) av de mellom 18 og 67 er på en uføretrygd så er det også en god del i det tallet som ville kunnet arbeide. For mange er jo det å arbeide også alt det med mulighet til utvikling, føle seg nyttig, ha sosial omgang med mennesker osv. Og jeg syns 40 var tidlig å avskrive folk.

    Jeg har selv en jobb der jeg ikke sliter meg ut men har det gøy og interessant, heldige meg. Men også på min arbeidsplass har jeg sett både gode og dårlige eksempler på hvordan også arbeidsplassen er i stand til å tenke nytt når en arbeidstaker ikke lenger er i stand til å utføre det arbeidet vedommende gjorde før.

    Jeg har en følelse av at vi ikke egentlig er uenige, men det vil vise seg.

  • Hjorthen
    10 February, 2008 - 7:37 pm | Permalink

    Jeg har jo blitt 40 nå, og har vel ikke avskrevet meg selv riktig enda? (Eller har jeg det? Ja?)

    Så vi er ikke uenige nei, jeg mener bare at det er mindre bekymringsfullt at folk som har vært 10-15-20 år faller ut av arbeidslivet enn at 18-20 åringer aldri kommer inn i det? Sånn helt generelt altså.

    Også er det akkurat som du sier, at det er så mange gode ting med å være i jobb at de fleste burde være der. Og de fleste vil jo være der, så lenge de klarer.

    Det er kjempefint om arbeidstakere kan legge til rette for at dem som ikke kan yte maks fortsatt kan bidra i arbeidslivet. Det som gjør det litt vanskelig er vel at de som blir uføretrygdet ofte jobber i yrker hvor dette er vanskelig. Ufaglærte eller lavt utdannede folk i tunge jobber. Som på hotellet der jeg jobber f.eks, der er det vanskelig å legge til rette. Eller i det offentlige helsevesenet hvor man er presset på ressurser.

    Det jeg lurer på er om ikke det er mulig å legge til rette for andre tilbud for uføretrygdede og andre som faller ut slik at de på en eller annen måte kan få en meninsfyllt tilværelse med, som du sier, mulighet til utvikling, føle seg nyttig, ha sosial omgang med mennesker osv? Jeg mener å ha lest et eller annet sted at dette er noe de er flinkere til i Danmark enn her?

  • 10 February, 2008 - 8:50 pm | Permalink

    Syns det virker som du klarer deg relativt bra foreløpig. Det er mulig du ikke yter helt maks i forhold til da du var i din ungdoms vår? Det gjelder å avpasse kravene til kreftene, husk det.

    Men ellers. Det burde vel kunne finnes flere mellomting mellom å være vanlig arbeidstager og å være hjemme på trygd. På et sykehjem er det jo uløste oppgaver selv om de på vanlig lønn løper rundt. Og i samfunnet er det jo massevis å ta tak i. Men så oppstår de vanskelig spørsmålene om mindreverd hvis man foreslår arbeid-for-trygd-ordninger. Jeg vet ikke jeg, men jeg vet at det er synd at mange mennesker med noen muligheter ikke får sjansen til å yte og drikke kaffe med kolleger.

  • 10 February, 2008 - 11:27 pm | Permalink

    Jeg bøyer meg i støvet. Dette var en kjempegod gjennomgang av et meget komplekst fenomen. Og du gjør det med en innsikt de fleste politikere burde misunne deg.

  • 11 February, 2008 - 12:23 am | Permalink

    Meget poengetert som alltid Hjorthen. Jeg slutter helhjertet opp om ditt forslag om skatt på bullshit, kunne blitt en av de største inntektskildene til staten det (eneste problemet ville vært at politikerne selv ville blitt de største skatteyterne…..).

    Såvidt jeg husker tallene har omtrent halvparten av de uføretrygdete en konkret og omfattende grunn til nedsatt funksjonsevne, f.eks. avhengig av rullestol.

    Det samme gjelder sykefravær: en svært stor andel er muskel-skjelettplager, problemer som ofte skyldes selve arbeidet eller sykefravær kan unngås ved tilrettelegging.

  • othilie
    11 February, 2008 - 1:10 am | Permalink

    Du er god, du. Revolusjonært Hjorteloft, genialt. Men, jeg blir så provosert av å lese sånne overskrifter at jeg ikke leser aviser på en uke etterpå så takk for den poengterte og kunnskapsrike behandling av en tullete artikkel. Og det er interessant hvordan vi lett tenker på uføretrygd som noe ganske negativt og mottagerne som på siden av resten av samfunnet, det er i grunnen ganske fordomfullt og smålig, er det ikke.? Sånn må det da ikke være? Å ikke kunne delta i arbeidslivet må og bør ikke sidestilles med å være en annenrangs deltager og bidragsyter i samfunnet.

  • 11 February, 2008 - 2:12 am | Permalink

    Jeg vet ikke hva journalisten i Dagbladet har tenkt på ved å lage en tidslinje fra 1998 til 2007 for å finne økningen på 24%. Hadde journalisten studert tallene, ville Gunnar Thorenfeldt funnet noe som var vesentlig mer skremmende. Fra 2003 til 2007 steg antall uførepensjonerte i gruppen 18-30 år med 27%. Og enda mer skremmende var det at i gruppen 20-24 år steg antallet med 38,6%.

    http://www.nav.no/805376194.cms

    Det gir et helt annet bilde enn at det har steget med 24% på 10 år. Vi har altså hatt en sterk økning i en høykonjunktursperiode da arbeidsmarkedet skriker etter arbeidstagere. Det at det er så stor økning i antallet som går rett fra skole til NAV er en utfordring som vi burde gripe fatt i. Uten moralisme.

  • Hjorthen
    11 February, 2008 - 4:15 am | Permalink

    Fr.Martinsen: Yte maks er noe jeg forsøker å unngå, så her er det ingen grunn til bekymring.

    Det er mange problemstillinger med arbeid for trygd og den slags, jeg vil ikke avvise det selv om jg er litt skeptisk i utgangspunktet. Men kanskje kunne man forsøke å tenke litt nytt rundt dette?

    Må man nødvendigvis være i arbeidslivet for å kunne drikke kaffe med kolleger, få sosialt samspill og utvikle seg? Hadde det f.eks vært mulig å få til noe mer kulturbasert? Jeg vet ikke, men jobb trenger vel ikke være det eneste saliggjørende?

    Genese: Takk skal du ha, man kan vel ikke bare fjolleblogge heller? Men hvis politikerne skal være målestokken så betyr det ikke så mye altså, da er det bare å kjøre på med det meste 😛

    Konrad: 60 prosent av de unge uføre er av typen alvorlige funksjonshemminger, psykisk utviklingshemmet, eller alvorlige psykiske lidelser. For de resterende 40 prosentene er det snakk om mer diffuse lidelser. Det vil si lidelser man ikke har hørt om, eventuelt ikke tror på i Unge Høyre.

    Jeg synes man bør etterstrebe en tilnærming til uføretrygden som den man har i rettsvesenet: Det er bedre at ti stykker får uføretrygd urettmessig, en at en som burde ha uføretrygd ikke skal få den. Ikke slik som man får inntrykk av, vi kan ikke ha uføretrygd lenger, fordi de har oppdaget en som svindlet til seg 35 000 kroner han ikke skulle hatt.

    Othilie: Enig i det du sier. De som ikke kan delta i arbeidslivet bør ikke være annenrangs borgere!

    Vox: Jepp, jeg er selvfølgelig enig i at jo flere vi klarer å få i jobb, jo bedre er det. Men det kommer til å gå hardt utover sykefraværet da 😯

  • 11 February, 2008 - 4:10 pm | Permalink

    Dette er noe av det beste jeg har lest på blogg på veldig lenge. Tusen takk. Nå letna det litt i mindreverdighetsfølelsen min. Det påvirker nemlig meg når jeg stadig leser “latsabb”-uttalelsene som dukker opp i media og ellers.

    Jeg vet ikke om jeg regnes med i uførestatistikken, ettersom jeg kun har tidsbegrenset uføretrygd (3 år), men jeg møter i hvert fall stadig på holdninger fra folk rundt meg som viser meg at de synes jeg burde se å komme meg i jobb fortest mulig. Klart det, det synes jo ikke på meg at jeg er syk og humøret mitt er stort sett godt – så jeg virker sikkert som en frisk og glad person som burde vært ute og gitt mitt til samfunnet.

    Det er sikkert mye som kan tas tak i, for mange faller utenom arbeidslivet fordi de ikke makter leve opp til kravene. Det med omorganiseringer kunne jeg skrevet mange sider om, jeg var gjennom 6 stykker på 3,5 år (i samme bedrift). Trolig en av årsakene til at jeg gikk fra å være “litt” syk, men fungerende, til å bli for syk til å jobbe i det hele tatt.

    Men nå kan jeg trøste meg med at jeg er med på å smøre næringslivets hjul.

  • Pingback: Jeg, en trygdeslubbert? « Under stjernene

  • 12 February, 2008 - 11:21 am | Permalink

    Heisann 🙂
    Takk for utrolig fint innlegg! Godt å se det er noen som skjønner litt.. -og som bringer litt fakta til de tallene som vi ofte ser og som sjokkerer mange. Det er ikke på noen måte “morro”, om noen tror det, å måtte motta trygd i Norge i dag. Vi blir til stadighet minnet på hvilke snyltere vi er. Skal love det ikke er lett å få det innvilget, uansett hvor syk en er. Unner ingen å bli så syk at de må kjempe for trygdekroner til livsopphold. De som hojer og gauler om hvor ille det er, får sannsynligvis bruk for hjelp hos NAV en gang selv.. Kansje de burde vente med å uttale seg om snylting til de har vert igjennom sykdom og NAV-systemet selv.. NAV vil jo ha ferrest mulig på trygd selvfølgelig, så det passer at slike “sjokktall” blir lagt ut, for da kommer det gjerne nye regler som gjør at de kan stramme enda mer inn, slik at det blir enda vanskeligere å få hjelp når en blir syk.. Kanskje det er like greit å avskaffe trygdeordningene?!
    Hilsen fra nok en trygdeslubbert.. 😕

  • Hjorthen
    12 February, 2008 - 2:28 pm | Permalink

    Lothiane: Ja, jeg må virkelig si jeg har lurt på hvordan du og andre bloggere har tid til å bruke så mye tid på nettet. Men dere er selvfølgelig uføretrygdede hele gjengen. Jævla slabbedasker 😉

    Rosa: Takk for skryt!

  • 12 February, 2008 - 4:04 pm | Permalink

    Jeg kan hende feilsiterer kilden min (Kent som satt og leste artikkel) om at 60% av unge uføretrygdede er folk med medfødte mentale og fysiske handicap som er såpass store at de ikke kan fungere i arbeidslivet uansett. Det betyr at andelen “reelle” uføretrygdede med mulig prosent i restarbeidsevne er enda mindre enn man kan se for seg når man bare glor på tall.

    Utrolig bra summert opp forresten. Jeg kan bare stille meg helhjertet bak. Og med en mor som ikke får uføretrygd fordi hun ikke vil prøve en skadelig behandling for leddgikten sin* så skal ikke noen komme her og påstå at det er lett å få uføretrygd.

    *Kortisponsprøyter. Dømt som skadelig behandling for mammas leddgiktstype av ekspertene på feltet som hun har vært til lang utredning for. Fylkeslegen derimot (som er allmennlege) sa kjekt og greit nei til mammas søknad om uføretrygd fordi hun ikke hadde “forsøkt alle utveier”. Gah.

  • 12 February, 2008 - 7:23 pm | Permalink

    Om uføretrygd:
    Jeg kjøper ikke helt Hjorthens analogi mellom uføretrygd og strafferett. Person X som ikke oppnår uføretrygd blir ikke tvunget til å gjøre en jobb person X ikke er i stand til å utføre, men person X blir kanskje tvunget til å gå sosialstønad i stedet eller de må .

    Jeg er ikke i tvil om at det er for mange uføretrygdete i Norge, jeg sier dette fra et faglig ståsted (mine kollegaer jobber med dette til daglig). Svært mange av de uføretrygdete kan klare seg i arbeidslivet med litt tilpasning, dette gjelder særlig de middelaldrende og opp til pensjonsalder, i liten grad de yngste arbeidstakerne.

  • Frank Otto Olsen
    16 February, 2008 - 1:20 pm | Permalink

    Hjorten har peiling!
    – merker meg navnet på bloggen, og må si i forhold til denne artikkelen, så er ikke navnet særlig beskrivende. Setter pris på personer som tar seg tid til å bekjempe kunnskapløsheten i samfunnet.

    (Kort og godt stjålet fra en artikkel i Magasinet til Aftenposten)

    Vil gjerne bygge litt på dette innlegget med at grunnen til at mange blir unge blir uføre, er systemet slik det er bygget opp. Da utdanningssystemet på en side, og NAV og attføringssystemet på den andre siden. I tillegg har vi endrede krav i yrkeslivet. Der utdannings-Norge stadig er under reformer som mer og mer akademiserer utdanningene, selv innen for yrkesfaglige områder – og en svak kvalitetssikring innenfor skolesektoren som medfører at elever som aldri skulle vært tatt med videre til neste skoleklasse, slipper gjennom allikevel. Riktignok ikke elevenes feil, og skolene selv med sine begrensede ressurser er vel heller ikke mulig å legge skylden på konkret. Dette fører til at vi får elever som kanskje ikke er sterke innenfor teoretisk læring, som stadig prakkes på mer teori. Som resulterer i at de faller fra på skolen, og blir mer eller mindre “ubrukelige” for arbeidsgivere, eller i allefall lite attraktive på arbeidsmarkedet. I tillegg er det faktisk en del nye krav i arbeidslivet, som f.eks. bruk av IKT selv for å selge hamburger på Burger King. Mange bruker mye tid på å møte lukkede dører i arbeidsmarkedet. Dette er en påkjenning for mange, i så stor grad at de etterhvert ikke makter å streve videre med å komme seg i jobb. Når en setter dette i sammenheng med at hovedregelen for attføring er at en må være 26 år, så finner en at mennesker som kanskje vil og kan jobbe, faller utenfor, og blir tvunget inn i en tilværelse som uføretrygdet.

    http://www.aftenposten.no/amagasinet/article1734660.ece

  • 16 February, 2008 - 3:12 pm | Permalink

    Denne bør du sende inn til en avis, Hjorthen. Virkelig. *forelsket*

  • 16 February, 2008 - 3:37 pm | Permalink

    Jeg husker ikke hvorfor jeg leste gjennom dette (du kjenner meg, skyr poster som er lange og/eller seriøse som pesten), men jeg er glad jeg gjorde det. Veldig god lesning.

  • Rallaren
    16 February, 2008 - 10:41 pm | Permalink

    Livet er hardt! Livet vil aldri være rettferdig. Det har vært “survival of the fittest” i milliarder av år. Den som ikke har de nødvendige ressurser selv eller kontakter som gir ham tilstrekkelig føde, vil ha en livskvalitet som er ulik andres.

    Det er kun den siste promillen av menneskenes levetid at noen land i verden gir økonomisk støtte til den som ikke har nok ressurser. Fremdeles den dag i dag er det det knapt 10 % av jordens befolkning som har et trygdesystem som gir personer uten ressurser en grunnleggende livkvalitet.

    I et historisk perspektiv og sett ut fra situasjonen på jordkloden i dag synes jeg grunnlaget for denne bloggen er basert på et sytete og bortskjemt livssyn.

    Her oppe i nord sitter vi alle på gullstol. Det gjelder bare mentalt å innse det og formidle det til de det gjelder. Når en hele tiden sammenligner seg med de ressursterke vil en hele tiden føle en viss elendighet.

    Jeg har nok økonomiske ressurser. Men det gir jeg fullstendig f..i og benytter meg ikke av det. Jeg er fornøyd bare jeg får spise meg mett og er frisk slik at jeg får bevege meg i den vakre gratise naturen vi har her i nord.

    Mange er bortskjemt i Norge i dag. Det ser vi daglig. Det er derfor så befriende å møte folk fra andre kulturer som har en annen instilling.
    Den smilende Latvieren som er så glad han får snekre i Norge. Kineseren som har fått oppholdstillatelse slik at han kan underholde familien hjemme.

    Det finnes så mange bra mennesker der ute. De vil sørge for at samfunnet her oppe vil fungere i enda mange år, men desverre vil nok flere og flere norske ungdommer falle utenfor samfunnet. Dette vil være et nasjonalt problem. Men globalt sett og historisk sett er problemet marginalt.

  • 16 February, 2008 - 11:46 pm | Permalink

    Et innlegg som motbeviser bloggens navn. Du synes å ha greie på (iaffal en del av) det du skriver om. Hvis kvaliteten er på dette nivået, blir dette neppe siste gang jeg stikker innom.

    Takk!

  • Hjorthen
    17 February, 2008 - 12:05 am | Permalink

    Denne posten vil visst ikke dø, takket være Lin antar jeg, og det er jo kjekt at det dumper innom folk utenfra bloggemiljøet også. Vi får ta en svarerunde da:

    Delirium: Det er riktig, 60 prosent av de unge uføretrygdede er alvorlig funksjonshemmede, psykisk utviklingshemmede, eller har alvorlige psykiske lidelser. 40 prosent har litt mer diffuse diagnoser. Og siden det altså ikke er lett å få uføretrygd må vi vel anta at de aller fleste er reelle nok.

    Konrad: Mulig analogien min var dårlig. På den annen side tror jeg nesten jeg ville foretrukket å sitte en gitt periode i fengsel fremfor å være henvist til sosialstønad på ubestemt tid. Men det er jo en noe søkt sammenligning da.

    Uansett, jeg tror ikke jeg er enig i at mange uføretrygdede kan klare seg i arbeidslivet med litt tilpasning, selv om det nok gjelder en del av dem. Jeg jobber jo i hotellbransjen, som er en av de få bransjene hvor man fortsatt har en god sjanse til å kunne få seg jobb uten utdannelse, og som sådan en bransje som kunne vært aktuell for en del uføretrygdede, men jeg sliter med å se hvilke tilpasninger vi kunne gjort for å få dem som ikke har hundre prosent å yte til enhver tid. I de grenene av arbeidslivet som genererer flest uføretrygdede er det sannsynligvis også tilsvarende vanskelig å legge til rette.

    Frank Otto Olsen: Takk skal du ha. Det er riktig at mange som vil jobbe nok tvinges over på uføretrygd fordi de av forskjellige grunner ikke har klart å skaffe seg den kompetansen som kreves for å fungere i arbeidslivet. Tusenmillionersspørsmålet er hva vi kan gjøre for å hjelpe dem?

    Lin: Nånå, aviser er nå så kjedelige. Jeg er fornøyd med å svømme rundt i min egen lille andedam. Så har jeg en viss kontroll på hvem som leser også 😉

    Iversen: I all verden! Dette må du slutte med. Lange poster er ikke bra for deg!

    Rallaren: Hva slags argumentasjon er dette? Fordi noen har det verre så er det ikke noe poeng å lete etter årsaker til hvorfor noen ikke kommer inn på arbeidsmarkedet? Fordi problemet er marginalt på global basis så trenger vi ikke problematisere det, ihvertfall ikke så lenge den smilende latvieren fortsatt kan snekre i vei?

    Årsaken til at folk havner på uføretrygd er nok litt mer sammensatt enn den populære forklaringen om at folk er bortskjemt og sytete, og jeg kjenner til en del mennesker som vil protestere ganske kraftig på din beskrivelse om at vi her i nord setter alle på gullstol.

    Sorry, men jeg blir nok nødt til å legge den kommentaren din til side slik at den kan bli vurdert for beskatning når lovforslaget om skattlegging av bullshit en dag blir vedtatt. Heldigvis har du jo økonomiske ressurser til å takle en slik liten skatteøkning.

    Litt folkeopplysning til slutt: En blogg er hele nettstedet, poster, kommentarer, bloggrull og annen informasjon som måtte befinne seg der. En post er det enkelte innlegg. Det er altså denne posten som er basert på et sytete og bortskjemt livssyn. Hva resten av bloggen er basert på tror jeg ikke jeg tør å tenke på en gang.

  • Hjorthen
    17 February, 2008 - 12:06 am | Permalink

    Ståle: Jeg lover ingenting 😯

  • 17 February, 2008 - 12:42 am | Permalink

    “Arbeidslivet er ikke brutalt så lenge du kan yte 100 prosent. Faller du ned på 75 prosent så er det ikke lenger plass til deg.”

    Dette var en så utrolig bra post at jeg fikk lyst til å printe den ut og sende den til mange jeg vet om som en slags “påminnelse” om at verden ikke er så enkel som mange “komme-seg-opp-om-morran”-mennesker vil ha det til.

    Takk!

  • 17 February, 2008 - 12:55 pm | Permalink

    Tusen takk.

    Jeg opplever alle følelsene og tankene, men jeg har ikke sneballs sjans til å skrive så bra, sammenhengende og forståelig om emnet som du har gjort her. Så igjen, tusen takk.

  • Pingback: Veldig bra | ~SerendipityCat~

  • Pingback: Fullt Hus » Klokinger på nett

  • Pingback: Fullt Hus » Bullshit, skatt og selvfølgeligheter

  • Thor Røynby
    11 June, 2008 - 11:00 pm | Permalink

    Takk, Hjorten, jeg må også få lov å si at dette er det beste jeg har lest på noe sted om uføretrygd.

    For om det finnes et eneste menneske som virkelig kan få seg til å tro at det er en fornøyelse å være “slabbedask”, med penger “strømmende inn” (HAHA) fra Trygdekontor (eller denne tilsynelatende dødsdømte hybriden NAV), så må de tro om igjen. OM noen tror at det å ha en uførehemning, psykisk især, og dertil bli tvunget av en disse evindelige rasismehisserne, som bygger sitt parti på det, så unner jeg dem nesten en slik skjebne, og de kunne jobbe litt – eller så mye de kan – for gentlemen som Ahmed, Muhammad, eller Mustafah.

    Dessuten kan det jo også nevnes at å være uføretrygdet i Høyres såkalte utsillingsvinduer (Asker, Bærum, og, … og… tja, ), så er det ganske lærerikt og det gir en en ganske god menneskekjennskap. (M.a.o. – den ovennevnte bullshiten har en tendens til å akkumuleres på høyresida, sammen med ignorantiaen og insolidariteten og sjølgodheten.

  • Pingback: Hjorthen uttaler seg om ting han ikke har greie på » Hurra for blogg som fyller sitt år

  • Pingback: ~SerendipityCat~ » Blog Archive » Oppsagt på grunn av Facebook? Om sykdom og respekt. (Blant annet)

  • 27 April, 2009 - 7:17 pm | Permalink

    Deilig å lese en reflektert og begrunnet artikkel! Men hei, du er jo liksom han som skal uttale seg om ting han ikke har greie på? Hmmm, dette stemmer dårlig. Det er jo folk som deg som burde ha jobbet i Dagbladet, men da hadde det jo blitt kvalitet på artiklene, så da er nok det desverre utelukket…

    • Hjorthen
      28 April, 2009 - 3:05 am | Permalink

      Hadde jeg jobbet i Dagbladet hadde jeg neppe hatt tid til å skrive sånt som dette? Da måtte jeg bruke dagene på å finne nye vinklinger på svinepesten og på å bekymre meg om neste nedbemanning og omorganisering. Og når jeg kom hjem ville jeg vært så gåen i toppen at jeg hadde sett Paradise Hotel helt frivillig.

      Nei, det er nok best jeg holder meg her på bloggen tenker jeg.

  • Pingback: Svake mennesker, jeg sier… – Hjorthen uttaler seg om ting han ikke har greie på

  • Pingback: Floken i nettet: Valgfloke 2009. Del 4: Vurdering av partiene

  • Pingback: Jeg skriver dette sakte så regjeringen skal forstå det

  • Leave a Reply

    %d bloggers like this: