web analytics

Hjorthen leser bok: The Forgotten Beasts of Eld

eld.jpgEn drage, trollmenn og trollkvinner, magi, snakkende dyr, en syvende sønn av en syvende sønn, konger, prinser og maktkamp. Joda Patricia McKillips roman The Forgotten Beasts of Eld er klassisk “high fantasy” godt som noe. Ja, kanskje til og med bedre enn de fleste?

Høyt oppe i Eld Mountain bor 16 år gamle Sybel, hun er etterkommer etter en lang rekke med trollmenn, og er ikke helt uten magiske evner selv heller. Hun bor alene, kun omgitt av en håndfull mytologiske skapninger som hennes forfedre har tilkalt ved hjelp av sine trolldomskrefter, og fordriver tiden med å søke stadig mer kunnskap om magi og trolldom. Disse skapningene er det som har gitt boka sitt navn, og består blant annet av en drage, en løve og en enorm falk.

En dag kommer en fyr ved navn prins Coren rekende og banker på porten til Sybel. Han har med seg et lite barn, en fjern slektning av Sybel, og sønn av kongen i riket. Coren tilhører imidlertid kongens fiender, og han vil at Sybel skal ta seg av barnet inntil det blir gammelt nok til å brukes som en brikke i et spill om makt.  Sybel godtar å ta seg av barnet, men nekter å la seg bruke i spillet.

Hun forsøker å leke Sverige ved å holde seg nøytral til hele konflikten, og er kun opptatt av barnets beste. Når Coren kommer tilbake 12 år senere for å hente gutten viser det seg at dette ikke er så enkelt.

Coren forelsker seg i henne, mens Kong Drede, far til gutten, frykter henne og tilbyr henne å bli hans dronning. Når hun avslår tyr han til ufine metoder, og dermed sverger Sybel hevn.

Mer av handlingen skal jeg ikke røpe, men dette er en aldeles vidundelig liten bok. Ganske befriende med fantasybøker som ikke beveger seg opp mot 1000 sider og mer må jeg innrømme. McKillips roman trekker veksler på Tolkien, ikke på den oppskriftsmessige måten med orker, kampen mellom det gode og det onde, og en utvalgt liten tass som må redde verden, men heller på den gode måten.

Slik Tolkien i Ringenes Herre gir oss glimt av Midgards gamle historie og hinter om at det er så mye mer å fortelle enn en enkel historie om å kaste gammelt arvegods i en vulkan, så krydrer McKillip sin historie med henvisninger til andre tider. Tider da kjempen Grof fikk en stein i øyet slik at det rullet bakover og inn i hodet hans. Grof ble så skremt av det han fikk se at han tok sin død av det.

Og de glemte dyrene fra Eld har alle sine historier. Som falken Ter som rev alle sin herres syv mordere til fillebiter. Historier som er glemt, eller bare husket av harpespillere og trodd å være gamle myter.

Dette gir Eldwood litt av den samme følelsen som Midgard gir oss. Eldwood oppleves ekte, og ikke noe som er konstruert bare for å skape en historie. 

Noe av det jeg liker best med boka er at hovedpersonen Sybel går fra å være heltinnen i bokas første halvdel, tilå bli noe i nærheten av en skurk i den siste delen. Hun planlegger sin hevn over Kong Drede, manipulerer, bruker og utfører trolldom på både venner og fiender for å nå sine mål, og tror hun skal klare å skjerme de hun er glad i fra stormen hun slipper løs.  Men lurer hun seg selv?

Så er det jo forfriskende i disse 0803-tider med en sterk kvinnelig hovedperson da, så får vi vel heller bære over med at hun ender opp med å få sin kjære og ser frem til en fremtid som mor for en haug med småtrollinger med magiske evner.

Boka kom ut midt på 70-tallet, vant World Fantasy Award for beste roman i 75, og er vel det man i dag gjerne kaller for young adult-fiction? Altså en bok for folk mellom 12 og 18 eller deromkring, men akkurat som med andre bøker i dette segmentet, Harry Potter, Phillip Pullmans Dark Materials, og enda noen til, så kan denne godt leses også av folk i godt voksen alder.

Boka er forøvrig en del av den for en stor del glimrende samlingen med Fantasy Masterworks, men denne gangen har de ikke vært helt heldige med coveret synes jeg. Men det mellom permene er det som teller, og det holder godt mål.

Leave a Reply

%d bloggers like this: