web analytics
Warning: count(): Parameter must be an array or an object that implements Countable in /customers/8/a/2/hjorthen.org/httpd.www/wp-includes/post-template.php on line 284

Hjorthen ser film: Løp feite gutt, løp, samt Yngve, Horton, og litt til.

Simon Pegg i årets mest mediokre film?

Jeg må si at jeg stusset litt over at Run Fat Boy Run aldri kom på kino i Norge. En ganske streit romantisk komedie med handling fra London har vist seg ganske greit å selge tidligere, og med Simon Pegg både i hovedrollen og som (med)ansvarlig for screenplayet skulle man tro at kvaliteten var garantert. Ikke burde det være noe kommersielt drawback at Friends-stjernen David Schwimmer står for regien heller, og i Storbritannia toppet den kinolista fire uker på rad. Så når jeg leste at denne filmen skulle bli rett på video-mat her i landet lurte jeg litt på hva filmbyråene egentlig drev med.

Men etter å ha sett den så må jeg i grunnen si at det er helt greit. Ikke for det, det har sikkert kommet dårligere romantiske komedier fra statene på kino her hjemme det siste året, men Run Fat Boy Run er når alt kommer til alt en temmelig middelmådig affære.

Plottet er enkelt og greit, Simon Pegg får kalde føtter, og løper fra sin gravide kjæreste omtrent ved alteret. Fem år senere er han en småfeit securitasvakt i dårlig form som angrer som en bikkje. Når han oppdager at ex-kjæresten har fått seg ny type, en vellykket og veltrent fyr som løper maraton og tjener penger som grass, ja da bestemmer Pegg seg for at han skal løpe maraton han også, for å vise sin forsmådde nesten-kone at han har forandret seg og blitt en ny mann.

Ut av dette får vi omtrent det vi kan forvente av en rom-kom, men heller ikke mer. Det dumme er jo at vi forventer atskillig mer når Simon Pegg er involvert.

Og Pegg er fin han, for all del, han er en sånn type som det alltid er kjekt å se. Ansiktet hans er uttryksfullt, og han fremstår som alltid som en svært sympatisk karakter som man godt kunne tatt en øl sammen med. (men neppe giftet seg med?) Problemet er at det er alt for sjeldent morsomt. Du ser de opplagte poengene komme på lang avstand. Ei heller er det særlig romantisk, og som drama er det ihvertfall helt bortkastet. Og Simon Pegg er jo ikke en gang feit.

Ikke fryktelig dårlig på noe vis, men en film som er plassert omtrent så midt på treet som det går an å komme. På en måte er vel det nesten de verste filmene av alle?

I tillegg til denne så har jeg sett Mannen som elsket Yngve, som er fin feelgood med masse sjarm og energi. Strengt tatt er den vel ikke bedre enn den må være, og ihvertfall sliter jeg litt med å se hva som får Jarle Klepp til å falle for sosseklatt og David Sylvain-fanboy Yngve. Men joda, det er trivelige 99 minutter.

Horton redder en Hvem er amerikansk animasjon fra teamet bak Istid. Skuffende lite folk på den her i byen, til tross for at filmen i grunnen var riktig så fin. Utgangspunktet er litt sånn Erik Bye og Vår herres klinkekule-aktig, elefanten Horton hører et svakt rop om hjelp fra et lite fnugg, og får det for seg at fnugget er en liten klode med bittesmå folk på. Det viser seg at det ikke er en psykose, men faktisk medfører riktighet, og Horton bestemmer seg for å hjelpe Hvemmerne fra Hvemvik, for folk er folk, uansett hvor små de er. Hektisk og masete, men heldigvis med nok egenart til at vi orket å sitte inne og se hele filmen.

Så var det filmen der den humørsyke teatersjefen spilt av Alan Ormsby tar med seg sin teatertropp ut til en øy som har blitt brukt som kirkegård for kriminelle. I utgangspunktet har Ormsby tenkt å utsette skuespillerene for en liten practical joke som innebærer å liksom vekke de døde til liv. Det går ikke helt etter planen kan man si. Filmen er regissert av Bob Clark, som senere skulle regissere Black Christmas og Porky’s, og denne billige zombiefilmen har også sine øyeblikk. Men alt i alt så er det ikke mer å si om Children shouldn’t play with dead things enn at voksne ikke tenger å se så dårlige filmer.

Og til slutt: Punchline dukket tilfeldigvis opp på en eller annen kanal en sen nattetime, og viste seg å være en ålreit nattefilm der man ikke trenger å følge så voldsomt godt med for å ha utbytte av. En purung Tom Hanks deler hovedrollene med Sally Field, de spiller stå opp-komikere som sliter med litt av hvert mens de venter på det store gjennombruddet. Sjansen kommer i form av et slags reality-tv-program. Grei underholdning, godt skuespill, og alltid kjekt å se John Goodman.

6 Comments

  • 13 April, 2008 - 3:09 pm | Permalink

    Likte også “Mannen som elsket Yngve”, men syntes jo den hadde litt problemer med å følge opp den spenstige begynnelsen der Jarle snakker til kamera. Det ble litt flatt, på en måte.
    Men “Fittesatan anarkistkommando” hadde et usannsynlig fengende refreng. Mye bedre enn “Fingerpult av Gerhardsen”. 🙂

  • Hjorthen
    13 April, 2008 - 3:16 pm | Permalink

    Ahh…en kinobilletørs forbannelse er at han (eller hun) alltid går glipp av de fem første minuttene av filmen. Jeg fikk ikke med meg at Jarle snakket til kamera 😥

    Men Mathias Rust Band rokket bolle de, og Fittesatan var kul ja.

    Jeg så forresten at en filmanmelder, jeg tipper det var i Dagbladet, skrev nostalgisk om filmen og åttitallet, og mente at på den tiden så var det musikksmaken som avgjorde hvilken gjeng du hang i. Men det tror jeg ikke stemmer for de fleste? For de fleste var det vel heller hvilken gjeng du hang i som avgjorde hvilken musikk du likte?

  • 13 April, 2008 - 5:20 pm | Permalink

    Da skjønner jeg plutselig hvorfor jeg ikke hang i noen gjeng på 80-tallet. Det var dårlig med Einstürzende Neubauten- og Residents-fans i Nittedal på den tida. Det gikk vel helst i AC/DC. 😉

  • Hjorthen
    14 April, 2008 - 1:59 am | Permalink

    Hoho, jeg tror ikke det fantes noen Einstürzende Neubauten- og Residents-fans der jeg vokste opp heller, og hadde jeg ikke fått låne The Waterboys med This is the Sea og The The med Infected av Habben den gang da så hadde jeg vel hørt på Huey Lewis and the News enda…ja, og AC/DC så klart da. Men det hender det jo fortsatt jeg gjør faktisk. (Sånn hvert tredje år eller så?)

  • 15 April, 2008 - 7:19 pm | Permalink

    Ein to tri satan 😈

  • Hjorthen
    15 April, 2008 - 8:07 pm | Permalink

    Har du vært på kino, eller har du lest boka Fred? (Ja takk begge deler? Jeg har forresten ikke lest boka.)

  • Leave a Reply

    %d bloggers like this: