web analytics

Enten skriver du det sånn som det er, ellers så begynner du å jobbe på posten igjen

Om jeg ikke husker feil så var det Habben som oppdaget dem først, kungarna från Broadway, det må vel ha vært sånn ca 1988. Bruket var lagt ned, og jeg hadde vel akkurat flyttet fra Skotfoss for godt. Habben lånte bort vinylen med en varm anbefaling, og jeg satte den på.

När arbetsdan är slut faller ett regn
Stan ligger i dimma på min väg hem
Ibland känns det som jag aldrig skulle komma fram
Och att världen har gjort mig
till en mörkrets man

Den är tre på morgon och jag ligger i sängen
Snart går solen upp men jag orkar inte längre
Jag har jobbat hårdt sett dagar bli nätter
Jag kommer ingenstans och ingenting blir bättre

Sånn lød åpningslinjene, og mer skulle det vel ikke til før jeg var solgt, hvem har vel ikke en eller annen gang ligget våken klokka tre om natten og følt det akkurat slik. Man kommer ingen vei. Ingen ting blir bedre? Eldkvarn og Plura Jonsson har på en måte levd under huden på meg helt siden da. Det var et eller annet med tekstene til Plura som traff meg, som om det var mitt liv han sang om.

Men det var jo ikke det, Plura synger om sitt eget liv, og derav tittelen på denne posten. Enten skriver du det sånn som det er, ellers begynner du å jobbe på posten igjen. Etter åtte plater med varierende suksess, den siste av dem den dårligste Eldkvarn har gjort både før og siden der Plura hadde vært i kokainrus under mesteparten av innspillingen, var man i grunnen tilbake igjen på scratch. Det var på tide å ta skjeen i en annen hånd, og da var det altså at Plura fikk sin åpenbaring. Han “tok en Plura”, trakk seg tilbake til en øde øy for å skrive låter, og kom frem til at om det skulle være noen vits i å fortsette med dette her så måtte han begynne å fortelle det slik det var.

Smart trekk, Utanför Lagen, Eldkvarns neste skive, ble en suksess både kunstnerisk og kommersielt, og siden har Plura fortsatt med å fortelle det som det er, til glede for oss som aldri kom frem til andre siden av drømmen, men måtte fortsette å jobbe på posten. Nå har han gitt ut bok, og den har jeg selvfølgelig lest.

Plura Jonsson har skrevet blogg. Eller bok. Eller begge deler.Boka er Pluras memoarer, i den grad han husker noe særlig da, stadig minner han seg selv om han “måste hitta reda på det der”, eller han må spørre sin broder Carla om hvordan det egentlig var det foregikk. Fra oppveksten rundt fabrikkene i Norrkøping, via bohem og kollektivliv i Stockholm, dop og rus i London, Eldkvarns mange opp og nedturer, til kjærlighet og knulling i New York. Alt sammen tilsynelatende fortalt i en slags bevissthetsstrøm der minnenes trikkespor krysser hverandre på uante plasser, Plura går på en trikk her, hopper av på en holdeplass der, men klarer allikevel å holde trådene nogenlunde samlet.

Og fremfor alt så handler det om mat her. Plura spiser hele tiden, og forteller villig vekk om matlagning, råvarer og tilberedning, og det er svensk husmannskost det stort sett går i. Man blir til tider rett så sulten av å lese, og plutselig forstår jeg hvorfor det ryktes at mannens neste bok kommer til å bli en kokebok.

Det føles i grunnen som å lese en blogg i bokform dette, og det er slettes ikke så rart, siden en stor del av boka består nettopp av Pluras svarte blogg fra tiden rundt lanseringen av bandets forrige ordinære utgivelse, Svart Blogg. Tekstene fra bloggen har fått selskap av en innledning, og en avslutning som trekker trådene sammen.

Og slik det gjerne er med blogger så varierer kvaliteten på tekstene en del. Særlig kan nok noen av passasjene i den biten som er fra den opprinnelige bloggen oppleves som litt vel pludrete?

Jeg vil nok tro at man bør ha et visst kjennskap til Eldkvarn for å få et voldsomt utbytte av denne boka. Jeg for min del koste meg glugg med den, mange av tekstene som man har nynnet med på i årevis får mer kjøtt på beina, historiene blir fyllt ut, og personen Plura står, ihvertfall tilsynelatende klarere frem.

Imidlertid så kan det godt være at også bloggere vil ha glede av å lese dette. Innimellom får vi betraktninger om hvordan andre mennesker reagerer på det Plura skriver. Datteren hans syntes det var kult å endelig lære sin far å kjenne etter alle disse årene, sønnen hans hilser Plura over dataen en morgen og spør om han er noe kåt i dag, mens andre synes det er både pinlig, privat og selvutleverende. Til Dagens Nyheter sa Plura dette om bloggen sin i april 2007:

– Jag har väl känt det själv i­bland när jag sitter vid datorn, att det här är lite dumt att skriva. Men jag har egentligen aldrig fattat det där med att ha ett privatliv. Jag har alltid haft svårt att förstå artister som säger att de “månar om sitt privatliv”. Det är ju vad det handlar om, att komma ut och visa sig, att berätta saker.

– Och vad är egentligen “privatlivet”? Man knullar, skiter, är otrogen, alla gör ju precis samma sak. Jag tycker helt enkelt inte att det är nån stor grej att berätta om sånt. Men jag kanske är skadad av mitt jobb, det är ju inte lika kul för dem jag skriver om, för folk i min omgivning. Och för barnen. Vissa blir så jävla indignerade, dom kan knappt ta ordet blogg i sin mun. Men jag tänker att det här är ett sätt för mig att komma vidare. Med mitt liv, eller & ja, kanske med mitt skrivande i alla fall.

Og så blir han oppgitt over alle som blir så jævlig indignert, og at de ikke kan forstå at det han skriver bare er hans egen virkelighet, ikke nødvendigvis den hele og fulle sannhet. Han skriver at de får skylde seg selv, har de valgt å stå ved hans side så må de tåle at Plura er Plura, men så tar han seg i det og kommer på at det jo ikke er alle som har valgt å være i hans omkrets.

Han vil heller ikke være med på at han er spesielt selvutleverende, han ser mer på det som en slags fiksjon skriver han et sted, og det er også min oppfatning. Tvert om så synes jeg han holder en del tilbake. Man blir ikke nødvendigvis noe klokere på hvem denne Per Lennart Malte Jonsson egentlig er der inne i skallet sitt. Akkurat som det vel er med oss andre bloggere så velger han ut en del av livet sitt, av seg selv, som han vil vise frem, men samtidig så holder han også mye tilbake.

Han nevner flere ganger at han er en egoist, en som gjør mennesker vondt, men akkurat på hvilken måte får vi ikke egentlig noe større innblikk i. Kvinnene kommer og går, det er vel sin femte kone han holder på å slite ut nå, man aner at det har vært noen vonde brudd der, men dette får ikke noen plass i Pluras historie. Den forrige kvinnen i Pluras liv er vel ikke nevnt i det hele tatt tror jeg, og de som er nevnt er kun omtalt med forbokstav.

Litt pussig er det også at ikke den trofaste Donky Shot, broder Carla, ikke har fått større plass her.

Så man kan nok ikke si at man har ham nu, og av og til ønsker man seg at man kunne fått en stemme til inn i bildet her, noen som kunne sett det hele litt utenfra kanskje, for å komplementere bildet?

Men som sagt, jeg koste meg altså veldig med denne boka. Er du fan av Eldkvarn så er den et must.

12 Comments

  • 19 June, 2008 - 7:50 am | Permalink

    Det skulle vært et bibliotekbud over fjellet. Jeg leser to biografi/fiksjoner nå, Lars Norens og Isabel Allendes. De er fryktelig forskjellige i graden av hvor mye jeg føler jeg kommer nær hvordan de tenker.

  • Hjorthen
    19 June, 2008 - 4:16 pm | Permalink

    Bibliotekbud over fjellet er da ikke noen umulighet? Hvis vi kommer oss over fjellet i sommer kan jeg ta med Plura om du er interessert, Flopsy har lest den hun også, så den er open for business.

    Allende har jeg aldri orket å prøve meg på. Burde jeg det tro?

  • 19 June, 2008 - 10:11 pm | Permalink

    Den plata spiller jeg i bilen for tida, og jeg husker jeg rangerte den som en av de aller beste utgivelsene i 87 (mener jeg det var) muligens bare med Tom Verlaines flashlight over. Helt prima plate,som ikke har gått ut på dato, og for de som ikke har hørt den, er det rett og slett bare å kjøpe inn.

  • 22 June, 2008 - 11:04 pm | Permalink

    Nja. Allende har jeg akkurat disset, den siste boka. Hvis jeg husker riktig et par tiår tilbake så var Åndenes Hus verdt å lese. Men et par tiår er jo lenge siden.

    Jeg har jo flere bøker som kan være i spill. Å være i spill er visst det siste ny-ordet i arbeidslivet, etter synergieffekt, etter å forankre. I alle fall, jeg har flere bøker som er i spill så vi kan få til en ordning.

  • tb
    23 June, 2008 - 9:47 am | Permalink

    Så lenge man ikke glemmer bunnlinja, og synergieffekten er solid forankret i en visjon, er det greit at flere er i spill.

    Allende har jeg aldri fått helt taket på.

    Akkurat nå leser jeg Iain Banks (Matter, “hard” science fiction blir ikke så veldig mye bedreenn det; morsom og fascinerende, humor uten slapstick, og spenning uten “biljakt”, som alltid hos Banks bygges historien langsomt opp, slik at det er vanskelig å se helheten før den plutselig er der?), Jose Saramago (Det året Ricardo Reis døde, like ypperlig som alt annet Saramago har skrevet, jeg er fan!) og Hässelby av Johan Harstad (liker den veldig godt, i alle fall så langt som jeg har kommet, spent på hvor han vil, hvordan han skal samle trådene, eller om de bare er tråder?)

  • 23 June, 2008 - 9:54 am | Permalink

    Jeg likte Hässelby omtrent to tredeler ut.
    Så strevde jeg. Så la jeg den vekk.

    Jeg har ikke lest Saramago men skjønner at jeg kunne prøve..

  • tb
    23 June, 2008 - 12:24 pm | Permalink

    Saramago har så fine, laaange setninger, setninger som bare går og går og går, som du kan drukne deg i og flyte avgårde med. Nytter aldsri å lese ei side i ei bok av Saramago, du må lese et bra stykke, for komme inn i rytmen og finne flyten. Han er fin. Morsom også. mye humor i bøkene hans. Av og til svart humor. Også er det ganske mye håp i dem, synes jeg.

    Håper Hässselby går i den retningen jeg håper.. for å si det slik.. at synkronisitieten og de greiene der ikke bare er en tråd uten mening…

  • 24 June, 2008 - 12:53 pm | Permalink

    Eldkvarn er Nordens uten sammenligning beste band og på sitt beste er de et av verdens beste. Og det mest interessante er at de siden Utanför lagen har vært konsistent bra hele veien. Noe er selvsagt bedre enn annet, men ingenting har vært virkelig dårlig. Jeg liker til og med Legender ur den svarta hatten.

    Neste gang jeg hører noen omtale dem som fattigmanns Lundell, heller jeg hva enn jeg har i hånden over hodet på dem.

  • Hjorthen
    25 June, 2008 - 8:59 am | Permalink

    …og jeg skal stå ved siden av og klappe! Ulf Lundell er ikke i nærheten en gang.

    Legender ur den svarta hatten er ikke all verden da, og Karusellkvellar lider under et noe utdatert lydbilde i dag? Også er det noen jeg ikke har hørt må jeg innrømme, men siden Limbo så har det jo vært klassiker på klassiker?

  • 26 June, 2008 - 11:50 am | Permalink

    Jeg oppdaget Eldkvarn med Karusellkvellar, så der er jeg inhabil: Jeg synes fortsatt den låter som en drøm. Siden Limbo har alt vært bra, men jeg synes Atlantis blir litt for nesegrus i sin Dylan-beundring.

  • Hjorthen
    27 June, 2008 - 1:48 am | Permalink

    Jeg syntes at Karusellkvellar var en liten nedtur etter Kungarna från Broadway og Himmelska Dagar, som jeg digget maksimalt, men det er rart med det, den plata man oppdager først blir gjerne stående som den beste. Det er vel f.eks opplest og vedtatt at Steve Earles “Guitar Town” var noen hakk hvassere enn oppfølgeren “Exit O”, men jeg er selvfølgelig helt uenig da jeg oppdaget Earle med sistnevnte.

    Atlantis tok det litt tid før jeg fikk helt taket på forresten, men nå sitter den, og Dylan er jo Pluras store helt så vi får vel heller tilgi ham den nesegruse for denne gang tenker jeg.

  • Pingback: Jeg tenker på mysteriet Bjørn | Hjorthen uttaler seg om ting han ikke har greie på

  • Leave a Reply

    %d bloggers like this: