web analytics
Warning: count(): Parameter must be an array or an object that implements Countable in /customers/8/a/2/hjorthen.org/httpd.www/wp-includes/post-template.php on line 284

Hjorthen ser film: Superhelter, Kung Fu pandaer og fiin gammel italiensk årgang

Først noen ord om Superhero Movie, som er en”komedie” i samme sjanger som Scary Movie, Hot Shots, etc. Dere vet, gag på gag på gag til man spyr, og ca. hvert tyvende minutt er det en som treffer sånn nogenlunde. Men i Superhero Movie bommer man på blinken hver gang. Ja, man skyter vel faktisk med løskrutt. Hvis man da ikke rett og slett har glemt gønneren hjemme. Skikkelig dårlig drit! Årets verste?

Det er sannsynnligvis bare meg, men  ligner ikke denne pandaen litt på Fred Ut?

Langt bedre da med Kung Fu Panda, som riktignok er akkurat så forutsigbar som amerikansk animasjon pleier å være, men som allikevel er såpass fin at den slipper unna med det. Kung Fu-mester Shifu har trent opp fem forskjellige dyr til å bli legendariske kung fu-krigere. Naturlig nok en slange, en kneler, en tiger, en ape, og en trane. Men når den skumle slemme fryktelige Tai Lung rømmer fra fengselet så er den tunge, klumpete, sultne og late pandaen Po som blir utpekt til dragekrigeren. Den utvalgte kung fu-kjempen som skal sette en stopper for Tai Lungs ondskap.

Og alle vet jo hvordan det kommer til å gå i dette som er en fin blanding av hyllest og parodi av utallige martial-artsfilmer. Men det er som sagt allikevel underholdende, fint animert, og kanskje det beste fra Dreamworks siden Shrek. Og barna i salen sitret av spenning under kampscenene.

Vi hadde forresten førpremiere på denne i Høljebyen et par uker før resten av landet, noe som sikkert ikke var lurt, for det var pussig lite folk på denne. Sikkert fordi den kom på kino før buzzet nådde avisene og TV.

Ikke filmen om mit liv, men en stilig thriller fra Lucio Fulci

Så over til den fiine italienske årgangen da. Først Lucio Fulcis Perversion Story, som også er kjent som One on top of the other eller noe sådan kjedelige greier. Mye mere schwung over PervoStory, uansett om det er dekning for det i filmen eller ei. I Italia het den Una sull’altra. Nåvel. Fulci er vel best kjent, og i visse miljøer mest elsket, for sine noe blodige filmer i horrorsjangeren, med Zombie (Den med hai vs. zombie-scenen) og The Beyond som de mest kjente. Men Fulci har gjort mye annet rart også, og alt har ikke vært like blodig.

Perversion Story f.eks er en ganske streit og stilig thriller, fri for punkterte øyeepler og billige sjokkeffekter.

Den er spilt inn på location i San Francisco, kom ut i 1969, og er ganske fin å se på, i tillegg til at den har et tøft soundtrack. Den er nok langsom etter dagens standard, men plottet er oppfinnsomt nok. Om ikke helt troverdig kanskje.

Vår helt er den glatte doktoren George Dummurier som eier en privat klinikk, men er mest opptatt av å kjøre kul sportsbil, og henge sammen med sin hotte elskerinne. Hjemme har en en astmasyk kone som er katolikk, og dermed vanskelig å skille seg fra. Men en dag kommer det en ny sykepleier til det Dummurierske hjem, og plutselig er konemor død etter en tragisk forveksling av medisiner. Her må det være ugler i mosen?

Ikke lenge etter viser det seg, til vår helts store overraskelse, at det fantes en livsforsikring på et par millioner dollar på konemor, og plutselig er både forsikringsagenter og politiet ute etter å se nærmere på saken. Dummurier selv er imidlertid mest opptatt av å henge rundt på strippeklubben The Roaring Twenties, der en av stripperene er fryktelig lik den avdøde konen…

Fin thriller faktisk, men den neste fiine gamle årgangen var nok enda et hakk bedre.

Det er en psykopat på farten. Bevæpnet med en akupunkturnål og gift fra en eller anne vepseart bedøver han sine ofre slik at de er lammet, men ellers bevisste, og dermed blir hjelpeløse vitner til morderens håndlag med kniven. Det første offeret er en ung og vakker nymfoman, og hennes separerte ektemann blir først mistenkt for drapet. Men den er selvsagt for enkel, og ettehvert som det dukker opp flere vakr kvinner med nål i nakken og kniv i magen, så skjønner etterforsker Tellini at han nok må lete andre steder for å finne synderen.

Okay, så er det ikke all verdens til historie, men det er dyktig utført. Sekvensene der den hanskebekledte morderen jakter på sine ofre er faktisk både spennende, skumle, og litt creepy. Det er disse, godt hjulpet av lydsporet til Ennio Morricone, og faktisk akseptabelt skuespill, som hever filmen over gjennomsnittet. Selve scriptet kunne nok vært strammet inn litt både her og der dog. Vi får et sidespor til narkotikasmugling som ikke hjelper filmen noe særlig. Et fly på et fotografi bygges opp til å spille en viktig rolle, men så glemmes det bort. Og så får vi noen sånne billige horrortricks. “Jeg kan ikke snakke på telefonen”, “Jeg er for sliten til å snakke med deg nå, kom tilbake i morgen.” “Jeg vet hvem morderen er, jeg må bare sjekke noe før jeg kan fortelle deg det,” og så videre.

Men drit nå i disse innvendingene da, for hovedkonklusjonen er at dette er en kvalitetsthriller, med opptil flere ganske så spennende sekvenser. På coveret står det at det er den beste gialloen noensinne, det er sikkert ikke sant, men den hever seg antagelig over ganske mange av dem. Jeg må se noen flere før jeg konkluderer med skråsikkerhet.

5 Comments

  • 20 July, 2008 - 2:34 pm | Permalink

    Jeg synes du burde nevnt den fine moralen i Kung Fu Panda: There is no secret ingredient. There is only… you 😎

  • Hjorthen
    20 July, 2008 - 9:14 pm | Permalink

    Det finnes ingen hemmelig ingrediens, bare Jack Black, kunne jeg kanskje skrevet, men så var det jo den norske utgaven jeg så, og der var jo ikke Mr.Black med 😆

  • tb
    21 July, 2008 - 8:53 pm | Permalink

    Likte pandaen, jeg.. Selv om jeg aldri i mit tliv haar sett en kung fu-film.
    men nå ser jeg filmselskapet er saksøkt aav en kinser, fordi pandaen hadde feil øyefarge, og fordi faren hans var ei and.
    Det siste der grubla forresten jeg også litt over, i feriemodus som jeg er…

  • Hjorthen
    21 July, 2008 - 9:06 pm | Permalink

    Pandaen var fin den, og jeg ventet hele tiden på avsløringen om at Po (ikke teletubbie-Po da, Panda-Po) var adoptert. Men den kom ikke. Så hvis det går som en panda, høres ut som en panda, og ser ut som en panda, så kan det allikevel være en and altså?

    Og fullstendig off-topic så vil jeg vel tro at dette kan være i din interesse?

    http://www.sfsignal.com/archives/006901.html

    Men har du ikke sett en eneste kung fu-film altså?

  • tb
    27 July, 2008 - 9:18 pm | Permalink

    hmmm, Dhalgren er jo verdens beste roman, uansett sjanger? Trodde det var klar?

  • Leave a Reply

    %d bloggers like this: