web analytics

Vil kveste ridderne av det frie ord

De som klager på at norsk film er tannløs, kjedelig, og alt for lite politisk, har kanskje ikke sett Elias og Kongeskipet? Der møter vi tre paparazzibåter som er fullstendig hensynsløse i sin jakt på nyheter. Kongeskipet har sneket seg inkognito til Rofoten for å lete etter datteren sin som angivelig skal være forlist, dette medfører at det begynner å ryktes at Kongeskipet er senil, og paparazziene, som snakker som Hans Wilhelm Steinfeldt, skyr ingenting når de tror at de står på kanten av scoopet.

Alle synes at paparazziene er en pest og en plage, muligens unntatt kapitalisten Rocke Gabrielsen II som bruker dem til å fremme sin egen sak, men paparazziene ser på seg selv som riddere av det frie ord. Med ytringsfriheten som skjold har de byttet ut Vær Varsom-plakaten med Vær Grusom-plakaten, og de tror sikkert de er i folkets, unnskyld, båtenes tjeneste.

Og som seer misliker vi selvsagt paparazziene i en slik grad at vi til og med jubler for den sværkjeftede og selvgode sunnmøringen Tråle, når han gir disse paparazzibåtene en skikkelig lærepenge. Ingen liker paparazzier, ingen liker kjendisjournalistikk. Selv om det ikke er lov å være så fin på det at man skryter av at man bruker maldonsalt i matlagingen, så er det fortsatt fullt tillatt å rakke ned på Se og Hør. (Og VG og Dagbladet)

Så bloggsfærens riddere av det frie ord har fortsatt ikke kommet Se og Hør til unnsetning i saken som nå verserer for Høyesterett, der bladet i to rettsinstanser har blitt dømt fordi de publiserte bilder av, og skrev om bryllupet til Lars Lillo Stenberg og Andrine Sæther på en privat holme på Tjøme. Til tross for at Generalsekretær i Norsk Redaktørforening Nils E. Øy mener at en dom mot Se og Hør vil innskrenke pressefriheten.

Og det er klart, Se og Hør oppførere seg omtrent som Eliasfilmens paparazzier i denne saken. All anstendighet tilsier at de burde spurt om lov, og respektert det avslaget de ville fått. Å ligge i båt med telelinse for å få bilder av de dyktige kunstnerene, men tross alt lite interessante offentlige personene Lillo Stenberg og Sæther er unødvendig. Det har liten offentlig interesse, og bidrar ikke til noen offentlig samtale.

Det vil si, i og med at resultatet har blitt rettssak så har det jo det allikevel, men det er vel en høyst utilsiktet bivirkning.

Men at det verken er offentlig interessant eller samfunnsnyttig betyr vel ikke nødvendigvis at det bør være forbudt?

En vielse er en offentlig handling, den foregår i friluft, selve reportasjen kan neppe sies å være verken krenkende eller spesielt sensitiv. Å gjøre det forbudt å skrive om dette er kanskje i overkant. Akkurat som det blir teit av Ole Gunnar Solskjær å kreve at pressen ikke skal ta bilder av barna hans når han tar dem med seg på en offentlig hendelse som en avskjedskamp jo er, og til og med løper æresrunde med dem på stadion, mens 70 000 mennesker har full anledning til å knipse løs med mobiltelefoner og digitalkameraer, og TV-kameraene ruller, så skulle man kanskje tro at Sæther og Lillo Stenberg ville lagt sin vielse innendørs hvis det var så om å gjøre å hindre medieomtale. Klart offentlige personer har krav på privatliv, men man bør vel også ta konsekvensen av at man er en offentlig person, og ikke legge arrangementer som det er grunn til å tro vil vekke oppmerksomhet til offentlige eller semi-offentlige rom?

Så er det noe greier med en dom fra Strasbourg og Prinsesse Caroline som gjør at det vel er gode muligheter for at Se og Hør ender opp med et nederlag til slutt, men det er i skrivende stund ikke avgjort om de får anken sin opp i Høyesterett.

Nå skal ikke jeg heller gråte så mange tårene for Se og Hør, man kan jo også argumentere slik at hvis pressens selvjustis ikke fungerer så må rettsvesenet inn og regulere på et eller annet vis. Det som plager meg mest med en eventuell dom til ukebladet er at det vil kunne gjøre det slik at det finnes en lov som gir kjente mennesker med god nok økonomi til å ta opp saken i rettsvesenet beskyttelse, mens det fortsatt vil være temmelig vanskelig for vanlige folk å beskytte seg mot hets på internett.

Jada, vi har snakket om dette før, selv om det har vært et par dommer, og noen saker har blit løst i forliksråd, så er det fortsatt ganske tilfeldig om du blir tatt på alvor om du kommer til politiet med en klage på mobbing og hets på internett. Der Se og Hør kan bli dømt, selv om deres reportasje er både positiv og sann, så vil en privatperson stå maktesløs mot omtale på nett fra en annen privatperson, hvis da ikke omtalen er beviselig usann.

Man kunne kanskje tro at dette var et tilfeldig utslag, men sannelig så ser man akkurat den samme tendensen i forslaget til ny injurielovgivning som er ute til høring i disse dager.

Norske medieorganisasjoner betegner forslaget som komplisert og kontroversielt, og klager på at departementet har gitt en kortere høringsfrist enn de lovpålagte tre måneder. Hvorfor de har gjort det skal ikke jeg spekulere over, men jeg synes det låter svært betenkelig hvis det er slik som advokat Anine Kierulf sier til Journalisten:

– Lovforslaget innebærer et klart brudd med den rettstenkningen som er kommet fra Strasbourg de siste 10-15 årene. Det som nå foreslås er et reaksjonært tilbakeskritt – det undergraver den helhetstenkning omkring liberale rettigheter som Strasbourg og ytringsfrihetskommisjonen mener er avgjørende for å opprettholde et demokratisk samfunn, sier Kierulf.

Spesifikt peker hun på at praksisen fra menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg er at mediene gis en videre ytringsfrihet når den fungerer som vaktbikkje.

– Stikk i strid med dette foreslås det at ytringer fremsatt i et massemedium skal bedømmes strengere enn andre. Dette er en tankegang vi finner i land vi helst ikke ønsker å sammenligne oss med, en tankegang land i Øst-Europa som nå er demokratisert jobber for å kvitte seg med.

Det er da fullstendig meningsløst at ytringer fremsatt i pressen skal være utsatt for en sterkere bedømmelse enn andre, er det ikke? Pressen har en oppgave som vaktbikkje, den har en redaktør, en redaksjon, og et faglig utvalg som man kan klage til når man mener at god presseskikk har blitt brutt. Og som i Se og Hør vs. Lillo Stenberg/Sæther, så kan man klage dem inn for retten om man mener de har gått over streken om man har penger til å tape.

Ja, man kan vel til og med gå til retten for å få erklært uttalelser for døde og maktesløse, men der skal det også komme en endring.

Ifølge Kierulf så vil dette forslaget til injurielovgivning nemlig også gi domstolene i oppdrag å avgjøre om noe er sant eller ikke, i motsetning til slik det er nå, der domstolene kun avgjør om noe er bevist eller ei. Dette høres meget merkelig ut. Hun skisserer følgende eksempel:

– Hvis forslagene går igjennom, kan vi tenke oss at noen hevder en bok om humanitære overgrep i Rwanda er injurierende, og hvis motparten ikke kan bevislegge forskningen tilfredsstillende kan domstolen ikke bare bestemme at den er krenkende og ikke bevist, men faktisk at den er usann og ulovlig å publisere. Hvis man senere så finner bevis for påstandene, skal man da godta at historien en gang for alle er revidert av en norsk domstol?

Jeg vet ikke om vi trenger en ny injurielovgivning, men hvis Kierulfs beskrivelse av dette forslaget er riktig så ser det ut til at vi vil få en ny lovgivning som virker å være designet for å gi de med makt og penger en sterkere beskyttelse enn de har i dag.

Og det kan da vel ikke være nødvendig?

Elias og Kongeskipet er forresten en ypperlig barnefilm!

7 Comments

  • 17 August, 2008 - 7:34 pm | Permalink

    Jeg spiser maldonsalt og havner ofte i situasjoner der jeg forsvarer VG og Dagbladet og satt akkurat og tenkte på saken om bryllupsbildene med litt motsatt fortegn.

    Jeg tenker på hvorfor det er så viktig for meg å ikke vise fjeset mitt på bloggen min og hvorfor mine grenser for det private (selv om jeg later som jeg ikke har noen) går akkurat der de går. Og det har jeg ikke svaret på, det er det ergelige.

    Men det er noe som er galt når man ikke kan ytre seg i en sammenheng (på scenen) uten at alt du gjør utenfor stua kan bli tilgjengelig for andre og noe er galt når du ikke kan ytre deg i ett medium (fagbladet Rus og Samfunn – Vigdis Hjort) uten å bli forsida på VG neste dag.

    Klarer jeg likevel å sette dette inn en fornuftlig lov? Nei.

    • Hjorthen
      20 August, 2008 - 2:28 am | Permalink

      Her går det treigt med å følge opp kommentarene gitt, sorry!

      Men vi er nok skjønt enige tror jeg. Anstendighetsmessig så er VGs Vigdis Hjorth-oppslag helt på trynet, men hun ytrer seg offentlig, man kan på en måte ikke lovfeste at tabloidene ikke skal vinkle referatet dubiøst?

      Og samme med Se og Hør, jeg skjønner ikke vurderinga deres i det hele tatt, interessen rundt det brylluppet var vel ikke stor nok til at selv opplaget kan brukes som unnskyldning. Men allikevel så synes jeg det blir for strengt å forby dem å ta bilder fra et offentlig område, og skrive om bryllup i dårlig språk?

  • 18 August, 2008 - 9:19 am | Permalink

    Hjorthefar har bursdag i dag, hipp hurra!

  • tb
    18 August, 2008 - 10:21 am | Permalink

    Gratulerer, Hjorth!

    For øvrig, for å være seriøs og holde meg on topic; holder ytringsfriheten på å begå selvmord? Er ytringsfiendes verste fiender Se&Hor og det brødre og søster, og ikke religiøse fundamentalister?

    Blir jo nesten litt komisk å snakke om pressen som “vaktbikkje” og alt det der, så lenge nevnte organ hører hjemme i den kategorien der?

    • Hjorthen
      20 August, 2008 - 2:32 am | Permalink

      “Er ytringsfiendes verste fiender Se&Hor og det brødre og søster, og ikke religiøse fundamentalister?”

      Det kan se ut som om det er slik ja?

      Og det blir komisk å snakke om pressen som vaktbikkje hvis dette også gjelder Se og Hør, men samtidig så må de samme reglene gjelde for alle? Vi kan ikke ha egne lover bare for kjendisjournalistikken?

      Men det kan meget vel være at personvernet bør styrkes noe på bekostning av ytringsfriheten, jeg ser ikke bort fra det?

  • Pingback: Norsk film : hildring

  • Leave a Reply

    %d bloggers like this: