Ja, jeg er altså fortsatt på filmfestival, og har hatt en beinhard dag i dag. Jeg har sett film sammen med krompen, spist gresk mat, drukket retsina, og som om ikke det var nok så var det feiring av at Motlys fyller 25 år i år, med Mathias Rust Band m.fl på scenen, sjømat og gratis vin og øl. Ein zvei drei, Satan.

Så dere tilgir meg sikkert for at filmomtalene blir litt korte denne gangen, etter en tøff arbeidsdag så må selv Hjorther unne seg litt søvn av og til.

Vi startet dagen med lettvekteren Leatherheads, en film regissert av George Clooney, som også spiller hovedrollen. Med seg har han fått Renee Zellveger og John Krasinksi, og det er en ganske koselig film. Et forsøk på å lage en screwballkomedie fra 20-årene, og den profesjonelle amerikanske fotballens spede begynnelse.

Som sagt en koselig liten sak, men som screwballkomedie har den kanskje litt mye ball, og litt lite screw? Ihvertfall føles den akkurat litt for lang, selv om det selvfølgelig blir plusspoeng for musikken, som Randy Newman har stått for. Han har også en liten gjesteopptreden i filmen som pianist med godt grep om flasken.

Så var det videre til neste film, og det viste seg å være en overraskende liten perle.

Hvem skulle trodd at Trygve Allister Diesen hadde en slik film som dette under vesten, etter at han debuterte med den forferdelige Mørkets øy i 1997?

Red er egentlig en ganske enkel historie om den eldre karen Avery Ludlow, som etter å ha mistet kone og barn lever alene, kun med hunden Red som selskap. Når tre unge gutter skyter Red bare for kødd så begir han seg ut på en lang vei for å oppnå rettferdighet. Verken sheriff, rettsvesen, eller guttas foreldre er videre interessert i å bidra til dette, men Ludlow gir seg ikke.

Det er en flott liten film, strengt redigert, uten en overflødig scene, uten et overflødig ord, og skuepillerene gjør en fabelaktig jobb. Spesielt Brian Cox i hovedrollen, han er intet mindre enn strålende, men han får også god hjelp av birollene, der vi blant andre finner Tom Sizemore, Kim Dickens (Deadwood), Amanda Plummer, Robert Englund, og vel også en ukreditert og alltid velkommen Wilford Brimley.

Ingen lettvint hevnthriller, men heller en poetisk-spennende film om en hederlig mann som gjør så godt han kan.

Og som det sies i den neste filmen: Du må alltid tilgi mennesker som gjør så godt de kan.

Denne gjengen her utgjør ensembelet i Eva Isaksens filamtisering av Karin Fossums ikke-krim De gales hus. Den handler ikke om livet på Byens Beste Hotell, men altså om livet på et psykiatrisk sykehus. Litt sånn Gjøkeredet, minus systemkritikken.

Karin Fossum var til stede på premieren, og ble kalt opp på scenen sammen med regissør, skuespillere og annet nøkkelpersonell, og jeg må tilstå at jeg nesten ble litt rørt av å se henne. Hun har skrevet et par av de beste krimbøkene i norsk historie, og det er noe med menneskesynet hennes som gjør meg så glad i henne. Hennes omsorg og forståelse for de utstøtte og svake. Verden trenger rett og slett litt mere Karin Fossum.

Og heldigvis så klarer filmen å fange inn akkurat dette menneskesynet, og gi det et både sårt, trist, men også vakkert og humoristisk uttrykk. Ingrid Bolsø Berdal er ypperlig i hovedrollen som Aina som blir lagt inn på sykehuset etter å ha forsøkt å ta livet av seg ved å kaste seg gjennom et butikkvindu. Heldigvis er ikke Aina utstyrt med noen utdypende forhistorie, til psykiateren sin, spilt av Rolf Lassgård, hevder hun tvert i mot at han hadde en lykkelig barndom. Og dette er nok et bevisst valg, hvor budskapet er at psykiske sykdommer kan ramme hvem som helst. Man trenger ikke ha en oppvekst full av overgrep for å bli gal, selv om det vel hjelper?

Resten av skuespillerene gjør også en fin jobb, med særlig pluss til Fritjov Såheim. Fin jobb, fin film.

Og så til slutt så ble det denne:

Son of Rambow er historien om vennskapet som vokser frem mellom WIll, som kommer fra en familie som er så religiøs at han ikke får lov til å se på TV på skolen, og Lee som bor sammen med broren sin, mor og stefar tilbringer mesteparten av tiden i Spania, han er skolens verste pøbel. Siden Will må på gengen når de viser TV på skolen, og Lee må på gangen hele tiden, så treffes de, og når Will en dag får være med Lee hjem og ser den første Rambo-filmen First Blood, så blir han helt frelst.

Ganske snart er gutta i ferd med å lage sin egen film, med tittelen Son of Rambow.

Som Trondjo skriver på Speilet:

Son of Rambow er oppskriftsmessig feel good og scorer høyt på sjarm og nostalgi. Miljøbeskrivelsene av 80-tallet er fremragende, og de to unge skuespillerne er perfekt castet med herlig kjemi: den Freddie Highmore-aktige Bill Milner i rollen som Will og den River Phoenix-aktige (slik han er i Stand by Me) Will Poulter som Lee Carter.

Resultatet er ihvertfall strålende vellykket, her er det smørt på med morsomme scener, og en liten dose sentimentalitet på tampen fikser vi vel?

I morgen vender jeg nesa hjemover igjen, men et par filmer til skal jeg vel rekke over før flyet går. I’ll be back.

Related posts:

1. Hjorthen i 2000: En kvikk kavalkade
2. Hjorthen ser film: Jenta som lekte med ilden
3. Hjorthen ser film: Alle de vakre hestene
4. Hjorthen ser film: Hipp serri happ serri hotsi Tsotsi
5. Hjorthen ser film: Suspiria