web analytics
Warning: count(): Parameter must be an array or an object that implements Countable in /customers/8/a/2/hjorthen.org/httpd.www/wp-includes/post-template.php on line 284

Nye naboer og Joe Sacco (Hjorthen leser tegneserie)

I sommer har jeg fått nye naboer.

Det grønne huset ved siden av oss ble som forventet lagt ut for salg, og solgt til en pris rett rundt takst, og vi var veldig spente på hvem de nye naboene kom til å være.

Det viste seg at våre nye naboer var en familie på fem fra Palestina.

Så nå er jeg litt bekymret for om det begynner å suse quassamraketter rundt ørene mine om jeg ikke er påpasselig med å klippe gresset og holde generell orden i hagen. Jeg har gitt både den røde og den kvite pusen klare formaninger om heretter å gjøre fra seg hos den andre naboen, der det fortsatt står tomt. Jeg vil jo ikke bli selvmordsbombet på grunn av litt kattebæsj i feil blomsterbed.

Og for å lære naboene bedre å kjenne gikk jeg på biblioteket og lånte meg Joe Saccos reisebrev i tegneserieformat, Palestine.

Noen har hevdet at Palestine er verdens beste tegneserie. Noe jeg nok ikke er enig i, men den er fin, det er den. Sacco både tegner og skriver, og temaet er hans to måneders opphold i Israel, Gaza og Vestbredden i desember 1991/januar 1992.

Men nå er det altså 2008, og det faktum at våre nye naboer er fra Palestina byr på noen utfordringer.

Ja, ikke det at det er noe som helst galt med dem altså, utfordringene ligger vel heller inne i mitt eget hode.

For som dere vel vet så er jo jeg bare enda en av disse politisk korrekte idiotene som gjerne vil tro på fargerike fellesskap, kulturelle mangfold, fred, kjærlighet, fri sex og reseptfri angrepille. Men samtidig så er jeg en sånn derre tilbakeholden og fåmælt nordmann som ikke er så god på det der med å ta kontakt med fremmede folk eller nye naboer helt uoppfordret.

Hadde de nye naboene vært nordmenn så hadde det ikke vært noe problem. Da hadde det ikke vært forventet at jeg skulle invitere dem over på grillmat og maltwhisky, og jeg hadde visst det. Et høflig nikk over gjerdet, eller et kort heisann over søppelkassene hadde vært helt tilstrekkelig, vi hadde begge vært helt på det rene med det, og dermed kunne alt bare gått sin gang.

Men nå er det straks litt vanskeligere. Som politisk korrekt nordmann og forsøksvis hyggelig fyr så vil jeg jo at våre nye naboer skal føle seg velkomne både i gata, byen og landet. Og dermed blir jeg plutselig så veldig bevisst på hvordan jeg ter meg, hvis dere skjønner hva jeg mener. Når jeg nå nikker høflig over gjerdet så føles det utilstrekkelig. Og hva forventer våre nye naboer av meg?

Joe Sacco besøker mange mennesker i sine to måneder i Palestina, og det virker å være gjestfrie mennesker. Hyggelige mennesker. Og overalt hvor han kommer blir han tilbudt te. Jo hyggeligere det er, jo mer sukker får han i teen. Og så kommer lidelseshistoriene. Alle har vært i fengsel. Alle har mistet noen. Flere har blitt skutt. Banket opp. Fått oliventrærne sine hugget ned.

Kan jeg invitere naboene over på sterkt sukret te og fortelle historien om den gangen jeg rømte fra militæret i Steinkjer? Levde på rømmen i en drøy måned før jeg ble dimmitert. Det endte med politiavhør og påtaleunnlatelse.

Nei, det blir vel litt stusselig. Jeg kan vel ikke akkurat lyve på meg avhør som minnet om tortur, eller dra på med historier om hvordan MilitærPolitiet jevnet husene til familien med jorden i sin jakt på desertøren heller. Sjansen for å bli avslørt som løgner er nok for stor.

Men hva med naboene? Kanskje de kunne fortelle om hvordan det er der nede? Om hvorfor de er i Norge?

Eller er de lei av å snakke om det? Vil de legge det bak seg?

Kanskje de rett og slett helst vil være i fred? Starte på nytt uten at de alltid må gjøre rede for seg?

Hvorfor ditt?

Hvorfor datt?

Så som dere skjønner så har min tilnærming til de nye naboene hittil vært omtrent akkurat slik den ville vært om de var nordmenn. Høflige nikk når jeg ser dem over gjerdet.

Jeg bare tenker mer på det enn jeg ville gjort om det hadde vært en familie fra Rakkestad.

Joe Sacco kommer til Israel som relativt nøytral tror jeg. Før ankomst diskuterer han med noen fra Egypt, og der sier han at han ikke har noe i mot israelerne. At de er omtrent som europeere. Men etterhvert som han kommer til Vestbredden og Gaza, og snakker med stadig flere palestinere så tar han mer og mer deres side. Det er deres historier som dominerer. Sacco selv blir mindre nøytral etterhvert som vi kommer lenger ut i boka, han overnatter hos intervjuobjekter, deler mat med dem. Sniker seg rundt, ute etter leggetid. Tilskueren blir mer og mer deltager.

Det geniale med boka er ikke først og fremst historiene, for dem har man jo hørt noen ganger før hvis man har gjort et forsøk på å sette seg inn i hva konflikten mellom Israel og palestinerene dreier seg om. (Forbausende mange har vel egentlig ikke peiling på dette, men kommer med sånne morsomme utbrudd foran tv-skjermen hver gang det har skjedd ett eller annet, om at det er like greit at de gærningene bare tar livet av hverandre først som sist, så blir det kanskje fred en gang?)

Det geniale ligger i formatet. Tegneserien som reisebrev. Å bruke noe som vanligvis er forbeholdt menn med underbuksa utenpå stillongsen til å formidle vonde historier fra en komplisert konflikt. Det er svinaktig godt gjort, og det hele blir så tilgjengelig når det blir fortalt på denne måten. Alle burde lese Palestine.

Når det gjelder våre nye naboer så blir det vel å fortsette som før tenker jeg, med høflige nikk og korte hilsener. De virker ganske tilbakeholdne de også, ihvertfall de voksne, så det er kanskje greit nok sånn. Barna slipper imidlertid å tenke så mye på slike kompliserte ting. Der kan det virke som om forbrødringen over grensene så smått har begynt å sette inn allerede.

Jeg håper ihvertfall at våre nye naboer etterhvert finner seg godt til rette i byen. Og så håper jeg at det ikke blir noen israelere som flytter inn i det tomme gule huset på andre siden av oss. Jeg er ikke særlig lysten på et åtte meter høyt sikkerhetsgjerde langt inne på vår eiendom!

10 Comments

  • 24 August, 2008 - 3:24 pm | Permalink

    Hvis du hadde vært der jeg kom fra så kunne du bare gitt dem et kilo moltebær så ville de skjønt alt sammen. Men de måtte vel også vært fra nordnorge for å skjønne moltespråket så da er vi like langt egentlig.

    • Hjorthen
      25 August, 2008 - 12:10 am | Permalink

      Jah, moltespråket er ikke noe jeg snakker flytende altså. Kanskje palestinerene hadde tatt det som en fornærmelse?

  • 24 August, 2008 - 10:21 pm | Permalink

    Å forholde seg til nye naboer fra Palestina akkurat som man ville forholdt seg til nye naboer fra Rakkestad er kanskje ikke så dumt. Folk er tross alt ikke så veldig forskjellige, uansett hvor de kommer fra.

    Min egen erfaring er riktignok at det går ikke i det hele tatt an å bli kjent med familier uansett, men det er kanskje fordi jeg ikke har unger?

    • Hjorthen
      25 August, 2008 - 12:14 am | Permalink

      Ja, jeg tror jo også at det er greit altså, det er bare det at siden de ikke er fra Rakkestad så tenker man plutselig på oppførselen sin på en litt annen måte.

      Jeg satser på at det går greit.

      I det hele tatt er det vel vanskelig å bli kjent med folk etter en viss alder, bortsett fra på jobb?

  • 27 August, 2008 - 12:50 pm | Permalink

    Som du selv sier, unger har det litt enklere. Du kan jo bare bruke det da, og bare ta tiden til hjelp. Ungenes vennskap utvikler seg da til noe mer. Det hjelper med venlig høflighet bare også. Har en eldre dame som nabo, ikke palestiner da, som nesten fikk panikkanfall hver gang jeg gikk forbi. Men sakte men sikkert etter et høflig hei fra meg hver gang har hun nå begynt å hilse, smile og utveksle små høflighetsfraser. 😯 😆

    • Hjorthen
      27 August, 2008 - 9:15 pm | Permalink

      Håhå, panikkanfall av den skumle Shoaib da gitt! Uffameg!

      Neida, det blir bare å ta tiden til hjelp dette, så får det utvikle seg som det vil. Det er jo ikke nødvendig å være bestevenn med naboen heller.

      Men jeg må se å få klippet det grasset snart…

  • Pingback: Hjorthen uttaler seg om ting han ikke har greie på » Konsekvensen

  • 9 September, 2008 - 7:28 pm | Permalink

    Men, men, de kan da ikke være palestinere, ja for palestinere finnes ikke, har jeg lest borte hos Målmannen. ❓

    Rakkestad, derimot finnes, det kan jeg bevitne

  • Pingback: Små land midt i østen

  • Pingback: Hjorthen leser bok: Romantegneserie som svinger | Hjorthen uttaler seg om ting han ikke har greie på

  • Leave a Reply

    %d bloggers like this: