web analytics

Hjorthen ser film: Mamma Mia så mye skit!

Det er på tide med en oppsamlingspost igjen, og jeg beklager å måtte si det, men her har det ikke vært sett mye god film i det siste. Men det er forskjell på skit også. Vi tar det i omvendt kronologisk rekkefølge, vi driver jo tross alt en blogg her.

Jeg klarte å styre unna Mamma Mia! første gang vi hadde den på kinoen, så da tok slevfølgelig kinosjefen og satte den opp på nytt. Onsdag kveld var det ingen vei utenom, så sammen med 311 andre Høljeværinger måtte jeg inn og trampe takten til en hel rekke ABBA-klassikere. La oss fokusere på det positive først: Det var ingen som sang med.

Ja, det var forresten ikke helt sant. Når dattera til Meryl Streep, som var såpass forglemmelig at jeg ikke en gang kommer på hva hun het, har besluttet at det ikke er noen grunn til å gifte seg allikevel, og Pierce Brosnan synes det er dumt å kaste bort et bryllup på den måten, og frir ved å forsøke å få Meryl Streep til å synge med på I do I do I do I do I do…ja, siden hun er litt tung å be, så er det en mann i salen som plutselig stemmer i med refrenget. I do I do I do I do I do.

Ja, teknisk sett så sang han ikke med, han kom på en måte Meryl Streep i forkjøpet hvis dere skjønner hva jeg mener.

Jeg skal ikke spekulere i om grunnen til utbruddet var at han var klar for å gifte seg med Brosnan selv, eller om han bare ville at Streep skulle se til å svare ja slik at vi kunne bli ferdig med denne filmen og komme oss hjem igjen, men I do I do I do I do I do er jo en av de mest utålelige ABBA-sangene, med sin enerverende dansebandsaksofon, så jeg tenker jo mitt. Uansett så fikk denne mannens utbrudd meg til å tenke på Skiens gode gamle byoriginal, Steitus.

Det slo aldri feil, når Odd spilte hjemmekamp på Falkum, gjerne mot Kvik-Halden, og det begynte å nærme seg pause. Spillerene var allerede i garderoben mentalt, og publikum var i ferd med å skifte fokus over til posisjonering i pølsekøen, med den naturlige konsekvens at det var stille på stadion. Da var det Steitus hevet røsten og stemte i:

Å heia heia heia heia heia heia Odd
Heia heia Odd
Heia Heia Odd

Å heia heia heia heia heia heie Odd
Heia Odd
Heia Odd

Heia heia Odd!

Og hver gang sang han helt alene, det var ingen som lot seg ildne opp. Ingen som fant på å hive seg med i koret.

Og Odd gikk til pause med 0-0.

En gang var jeg på Pors Stadion for å se Odd spille treningskamp mot Pors, og da var Steitus der. Han kom og satte seg ved siden av meg, og snakket fotball. Steitus holdt med Arsenal, og syntes at Nigel Winterburn hadde det tøffeste navnet i fotballen ever. Med Stewart Robson som en god nummer to. Plutselig sier han til meg:

Har du en femtilapp så stikker jeg bort og kjøper pølse og cola til oss?

Og det betydde ikke at han også hadde en femtilapp å kjøpe pølse og cola for, bare så det er sagt.

Hadde jeg vært smart så hadde jeg tatt det trikset selv, der jeg satt og prøvde å holde meg våken under Mamma Mia! Jeg skulle henvendt meg til sidemannen og spurt:

Har du en tusenlapp så tar jeg nattbussen til Oslo og kjøper litt sushi på Deli de luca til oss.

Og jeg liker ikke sushi en gang, men for å slippe unna The Winner takes it all så hadde det vært verdt det. Et lite øyeblikk der så var jeg redd for at Meryl Streep trodde hun var med i Rosmersholm i stedet for denne lettbente fillemusicalen, og kom til å kaste seg i fossen. Men så vel var det jo ikke.

Det er sannsynligvis meg det er noe galt med, for de andre trehundreogelleve i salen virket å ha en ypperlig kveld, men for meg fremstår Mamma Mia! litt som en gammel Elvis-film. Litt som Fun in Acapulco, uten Elvis. Og uten Fun, men med mer sang.

Hvilket jo er en god ting, for noen av sangnumrene har forsåvidt litt energi, og av og til et snev av sjarm. Men så fort de slutter å synge så er dette omtrent like gøyalt som når Tom Sterri var med i Hotel Cæsar.

Nei, ta for all del ikke mitt ord for det, men dette var kjipe greier.

Det finnes skit og det finnes skit. Og så finnes det filmer med Jean-Claude Van Damme. The Muscles from Brussels. Dere hadde vel ikke glemt ham? Mannen som skal ha lært engelsk ved å se på tegneserien The Flintstones? (Ikke at jeg skal hovere av den grunn, jeg lærte det jo ved å lese Shoot)

I Sudden Death spiller han den traumatiserte brannmannen Darren McCord, som til tross for sitt skotsk-klingende navn som vanlig har en umiskjennelig euro-trash aksent. Etter en uheldig episode der et barn dør så er ikke McCord lenger psykisk fit nok til å ha aktiv brannmanntjeneste, i stedet så er han nå ansvarlig for brannsikerheten i The Pittsburgh Civic Arena. Noe som er kjekt når den avgjørende kampen i Stanley Cup skal spilles akkurat der. Da kan han nemlig fikse fribilletter til sine to små barn.

Men fanden kødder med de best lagte planer, og finalen blir til et mareritt når terrorister tar seg inn i arenaen, tar visepresidenten til fange, og krever mange millioner for å la være å sprenge hele arenaen i luften.

Det der hadde de nok ikke turt hvis det var Sarah Hockeymom Palin som var visepresident.

Og hadde de visst at dette var en Jean-Claude Van Damme-film så hadde de nok også tenkt seg om to ganger, for den tapre brannmann lar seg selvfølgelig ikke pelle på nesa. Han fremstår tvert i mot som en fin krysning av Brannmann Sam, MacGyver og Jim Marthinsen der han både redder dagen for visepresidenten, tilskuerene, FBI og Secret Service, og dessuten gjør et kort innhopp som målvakt for Pittsburgh Penguins. Fabelaktig!

I tillegg til et imponerende helikopterstunt på slutten, så er vel høydepunktet her at en av disse maskotene som alle amerikanske lag uten repsekt for seg selv har endelig blir tatt livet av på oppfinnsomt vis.

Skit altså, men ikke helt uten underholdningsverdi.

Så var det M.Night Shyamalans siste epos da, The Happening. Eller Shit Happens, som den kanskje burde ha hett? Shyamalan er en omstridt regissør, elsket av noen, hatet av mange. Jeg har egentlig likt de tidligere filmene hans ganske godt, men The Happening er skikkelig skikkelig dårlig.

Ikke på grunn av plottet, selv om det i og for seg er ille nok. Naturen har sett seg lei på menneskenes ubarmhjertige fremferd, og bestemmer seg for å slå tilbake. Trærne utskiller plutselig et stoff som får menneskene til å ta hoppe ut fra høye bygninger, henge seg fra høye trær, eller stikke seg i halsen med skarpe gjenstander. Dette gir oss noen gufne scener, og en litt creepy stemning, ihvertfall i starten av filmen.

Men det som er den virkelige katastrofen her er skuespillet og dialogen.

Mark Wahlberg er nok en noe begrenset skuespiller, men har så langt vært ganske flink til å plukke roller som passer ham, i filmer som leverer det de skal, men her vaser han rundt og ser bare fullstendig bortkommen ut. Jeg tipper det er mer Shyamalans skyld, enn Wahlbergs egen. Selv ikke verdens beste skuespillere kunne vel reddet den hjelpeløse dialogen, og det totalt usannsynlige manuset, der våre hovedpersoner gjør sit beste for å gjøre det aller minst logiske i enhver situasjon.

Huff altså.

Og i tillegg: Edward Norton har tatt over etter Eric Bana som Bruce Banner, aka Hulken. Det er et godt bytte. Men så har man byttet ut Jennifer Connelly med Liv Tyler. Det er ikke et godt bytte. Tim Roth er med og gjør en god jobb, og alt i alt så er The Incredible Hulk et par hakk bedre enn Ang Lees tunge og treige forsøk på å gi Hulken et kinoliv, men allikevel så er altså dette temmelig forglemmelige saker.

Og skal man dømme etter slutten her så blir det neste altså Iron Man vs. The Incredible Hulk. Jeg verken gleder eller gruer meg, for å si det slik.

Hancock er også forglemmelige saker, selv om vrien med å gjøre Hancock til en selvdetruktiv og alkoholisert superhelt er relativt original, og gir et par-tre morsomme scener i starten av filmen. Kjærlighetstriangelet forutså jeg ikke må jeg innrømme, men ellers så savner filmen en superskurk. Man kan da ikke lage superheltfilm uten en superskurk?

Will Smith spiller Will Smith, Jason Bateman er som vanlig en likandes kar, og Charlize Theron er vel relativt søt. Dette er altså vanskelig å mislike, men desto lettere å glemme når filmen er ferdig.

Hancock er jo på en måte en anti-superhelt, men man tar det ikke langt nok, og bruken av komediesjangeren gjør at den ikke teller helt, men snart må det vel komme en film som tar den stadige strømmen av superhelter på kino og lager en skikkelig anti-superheltfilm? Litt sånn som italienerene gjorde med westernsjangeren? Spaghetti-Super Heroes?

Og så har jeg en følelse av at jeg har glemt noe her, men det får i så fall komme i en senere post.

20 Comments

  • 12 September, 2008 - 5:32 pm | Permalink

    Hallo, gamlefar! Jeg gadd ikke lese alt, men Streitus syns jeg du burde skrive mer om. Sudden Death er forresten knall, Powers Boothe er en super skurkejævel.

    • Hjorthen
      12 September, 2008 - 6:37 pm | Permalink

      Sudden Death var perfekt der og da, en skikkelig godbit når man vil se noe som man strengt tatt ikke trenger å følge noe særlig med på. Og når Van Damme kommer inn som keeper så er jo kvelden reddet.

  • 12 September, 2008 - 6:30 pm | Permalink

    Anti-superheltfilmen er allerede på vei. Den heter Watchmen, og er (så klart) basert på Alan Moores episke tegneserie.

    • Hjorthen
      12 September, 2008 - 6:39 pm | Permalink

      Jeg vet jo at Watchmen kommer, men jeg kjenner ikke tegneserien, så jeg aner ikke hva jeg kan se frem til. Men bra folk gleder seg, så da er jeg jo litt spent jeg også.

  • 12 September, 2008 - 9:39 pm | Permalink

    Artig å se noen igjen som overhodet ikke likte Mamma Mia! Selv om jeg vanligvis kjeder meg gjennom slike filmer, så syntes jeg denne var ganske underholdene, mest på grunn av musikken. Men jeg er enig i at I do, I do osv. er fæl. Sånn for sammenligningens skyld (og som dårlig skjult reklame) kan jeg jo henvise til min egen anmeldelse av denne filmen:

    Filmens verden: Mamma Mia!

    • Hjorthen
      12 September, 2008 - 10:57 pm | Permalink

      Joda, av og til opplever jeg jo til min forbauselse at jeg blir litt revet med, men da er det bare å ta en slurk av coalen, sjekke mailen på mobilen, og vente på at det går over 😉

  • 13 September, 2008 - 12:59 am | Permalink

    Det er alltid like deilig å lese en slakt av Mamma Mia, selv får jeg fortsatt onde flashbacks fra filmen når jeg minst venter det, og frykter at jeg er skadet for livet. Enig i absolutt alt du skriver, bortsett fra at dansenumrene har sjarm.

    Men hva er tingen med at jeg får stadig mer lyst til å se The Happening jo fler som slakter den? Greit, så har jeg fortsatt et oppheng på fyren etter Unbreakable og Sixth Sense, men så mange oppegående folk som hater The Happening burde jeg vel lukta lunta? Åh neida.

    Men Hancock slakter jo også alle, og den likte jeg skikkelig godt! Ikke bare er det morsomt at Will Smith er så gretten og slurvete som superhelt, men det er deilig å slippe en superskurk (joda, klart det går an!), og attpåtil kommer denne supersymbolske love-passion-destruction-slutten (“skjebnen er ikke alt, vi kan også velge, og den eneste måten vi kan overleve på er ved å skilles fra hverandre, min elskede, akk”). Nam nam.

    • Hjorthen
      13 September, 2008 - 1:08 am | Permalink

      Noen av dansemumrene, langt fra alle. Egentlig husker jeg bare Does your mother know, dessuten var jeg litt fascinert av at oversetteren hadde oversatt sangtekstene til norsk også. (Godt den ikke var dubba) Du er en Dancing Queen, ung og fin, rytme tempo adrenalin etc.

      Og se for all del The Happening, men kom ikke og si at du ikke ble advart;-)

      Så du forresten den forrige filmen til Shyamalan? Lady in the Water? Det er den eneste jeg ikke har sett av ham tror jeg, og jeg lurer jo på om det er verdt å gjøre noe med det?

  • 13 September, 2008 - 2:20 pm | Permalink

    Du ser ut til å ha lista opp nokon av sommaren/haustens største filmar eg ikkje har tenkt til å sjå. Bortsett frå «Hancock» som eg fekk rett opp i fanget. Men kan like filmplakaten til «The Happening».

  • 14 September, 2008 - 12:20 am | Permalink

    Jeg liker Sound of Music (seriøst), og har nesten falt for fristelsen til å gå på Mamma Mia. Trenger jeg profesjonell hjelp?

    🙂

    I seriøs modus: flotte anmeldelser. Nå slipper jeg å se “mamma”, og kan heller dra en Van Damme og en pizzadeal!

  • 14 September, 2008 - 9:43 am | Permalink

    Bare en kommentar til den første filmen, Mamma Mia. Den er nok beregnet for oss eldre kjerringer over 50. Egentlig burde filmen være forbudt for yngre uten følge med sine mødre. Eller bestemødre.

    Tynt manus? Spiller ingen rolle.

    Hilsen en som elsket å hata Abba i 70 – åra.

    Jeg innrømmer 😳 at jeg elsket filmen – enten det nå er på grunn av
    1) spillegleden og den ikke fulltsåglattesomforeksempel nyinnspillingen av Hairspray – framføringa av låtene 😆
    2) Meryl Streep 😀
    3) eller at jeg begynner å bli senil 🙄

  • 14 September, 2008 - 10:46 am | Permalink

    Jeg så Mamma Mia sammen med homsevenn som allerede hadde sett filmen 3 ganger.

    Helge Samuelsen: Liker du Sound of Music, så er du nok av en slik type som vil like å se Mamma Mia noen ganger også. Mot slikt hjelper verken bønn eller annet.

    Veldig tøff Hjorthen: Tvinge oppmerksomheten vekk fra filmen når den begynner å svinge. Liker du også egentlig Sound of Music?

    • Hjorthen
      16 September, 2008 - 12:24 am | Permalink

      Ikke vær frekk!

      Men Sound of Music var en kjempehit her i byen den gangen den gikk på kino. Et eller annet sted på samfunnshuset finnes det et diplom som kinoen fikk fordi dette visstnok var den kinoen som trakk flest besøkende på Sound of Music i forhold til folketallet.

      Ja, jeg var ikke der altså!

      • 16 September, 2008 - 10:48 am | Permalink

        Men det var jeg!!

        Det må ha vært i 1965 eller 66 (e.v.t eller e.kr) og lokalet var det gamle samfunnshuset, Fram. Og om jeg ikke husker feil, så var det Constanse som var sjef i lokalet den gangen. Constanse Stavang, var den tøffeste dama i by`n. Som vaktmester for lokalet, så hadde hun full styring enten det var kino eller dans. Mang en lokal slåsskjempe ble forvandlet til snille lam da Constanse tok et tak i nakkeskinnet.

        • Hjorthen
          17 September, 2008 - 11:09 am | Permalink

          Constanse er jo en legende som man snakker om enda. Jeg kan aldri bli en ekte Høljeværing, for jeg har aldri opplevd å få kjeft av den myndige damen.

          selv om det nå altså er jeg som er den tøffeste dama i by’n…

  • 14 September, 2008 - 7:38 pm | Permalink

    Chuck Norris støtter Palin, men hvem støtter Van Damme? ❓

    • Hjorthen
      16 September, 2008 - 12:25 am | Permalink

      Si det, det må nok være den kandidaten som står opp tidligst om morran?

      Før Van Damme har fått sko på?

  • 14 September, 2008 - 9:45 pm | Permalink

    De beste Abba-filmene kommer fra Australia: Priscilla Queen of the Desert og Muriels Wedding. Muriel og to brudepiker marsjerer opp midtgangen til I Do I Do I Do – i takt med musikken (i den grad det går an) . Ubetalelig.

    Jeg skal se Mamma Mia. Jeg bare må. Men jeg er ikke 50, altså!

    • Hjorthen
      16 September, 2008 - 12:26 am | Permalink

      Priscilla har jeg ikke sett, men Muriels Wedding er ganske riktig brillefin. Den kunne jeg godt sett igjen.

      Ja, heller den enn Mamma Mia ihvertfall!

  • 27 October, 2008 - 9:37 pm | Permalink

    Mamma Mia så jeg aldri ferdig…

    Lady In The Water likte jeg overhode ikke og er fremdeles ikke helt sikker på om den faktisk handlet om noe, men så er ikke jeg spesielt begeistret for M. Night. Eller – jeg synes det er 50/50 med ham.

    Støtter deg i anmeldelsen av The Happening og The Incredible Hulk, men jeg likte Hancock rimelig bra. Men så er jeg også lett å begeistre med kombinasjonen superkrefter og humor, da! 😉

  • Leave a Reply

    %d bloggers like this: