Er det nå så farlig med denne offerrollen da?
photo credit: Steven Fernandez
Jeg var i konfirmasjon sist søndag, og der traff jeg familie som jeg ikke hadde sett på år og dag. Noen av dem var det så lenge siden jeg hadde sett at jeg faktisk hadde glemt at jeg hadde dem, og det var hyggelig det. Noen av dem hadde fått med seg det som skjedde den sommeren for drøye to år siden, da Thomas døde, og jeg tror dette var noe de hadde tenkt litt på i forkant. Det var ihvertfall noe av det første som kom opp, at de hadde skjønt at det hadde vært tøffe tider, og de lurte på om det gikk bedre nå.
Noe det jo gjør.
Man lurte på om det var greit å snakke om det, og hadde vel kanskje lurt litt på forhånd hvordan man skulle forholde seg til dette.
Selv hadde jeg ikke tenkt over at dette kunne bli et tema, men jeg forsikret om at dette var noe jeg ikke hadde noen problemer med å snakke om. At det var helt greit, at det sikkert var vanskeligere for dem enn for meg. At det selvfølgelig var, og fortsatt kunne være noen, tunge stunder, men at man tross alt hadde klart å komme seg på beina igjen, og at det stort sett gikk veldig bra.
Og da pustet man lettet ut, og snakket stort sett om hyggeligere ting resten av dagen. Det er jo sånn det skal være, man har lov til å gå på en smell, men man må ikke ligge nede for lenge. Opp og stå. Stabbe videre i dette snodige kappløpet mot krematoriet. Vi unner deg ikke offerrollen. Som Tomas sier i en kommentar hos HvaHunSa:
La offerrollen ligge! Grin deg ferdig og rens resten med raseri! Drit i å la traumene vokse deg over hodet, eller stenge deg inne. Åpne kjeften og gi overgriperen all skyld og skam og dritt han fortjener!
Ja, han snakker jo om seksuelle overgrep da, overgriperen i mitt tilfelle er litt vanskeligere tigjengelig, enten man nå velger å tro på religion, skjebne eller tilfeldigheter som forklaringsbakgrunn.
Nå mener jeg ikke å sette likhetstegn mellom det å miste noen, og det å ha blitt utsatt for seksuelle overgrep. Det er offerrollen jeg er interessert i her. Den har jo blitt litt aktuell etter at Isabella Löwengrip og Martine Aurdal var i Studio 5 tidligere i uken og snakket om at de har vært utsatt for overgrep.
Mange har hyllet Aurdal og Löwengrip for at de er modige som snakker om dette, og det er greit det. Jeg er med på den, de er fine rollemodeller. Overgrep og alt annet som er vanskelig bør det være rom for å snakke om.
- Jeg følte en usigelig lettelse da jeg leste Isabellas blogg om overgrepet. Den slapp ut litt av skamfølelsen min. Jeg skulle ønske at jeg reagerte slik hun gjorde for 13 år siden. Men jeg var så redd for å få offerstempelet i panna mi, at jeg valgte å late som om ingenting hadde skjedd, sier Aurdal.
Og Löwengrip:
- Jeg måtte få det ut. Jeg har en halv million lesere hver uke, og så dette som en anledning til å kunne si til andre voldtatte jenter: Våg å prate om overgrepet, våg å anmelde det. Vi er ikke ofre. Vi har ingenting å skamme oss over, sier Löwengrip.
Det er vel en tendens til at man skal sky offerrollen som pesten i disse dager. Man skal være som Aurdal og Löwengrip. Sterke, modige, åpne om det man har opplevd, og avvisende til tanken om at man er et offer. Og man skal ihvertfall ikke mase om det! Få det ut, bli ferdig, gå videre.
Men går det for fort? Bør man ikke få lov til å være svak innimellom også? Trenger man være sterk hele forbanna tiden liksom?
Og ja, selvfølgelig skal man passe seg for å omfavne offerrollen. Det er noen mønster man bør se opp for, (noe man jo var med og synset om borte hos Frk.Skavlan for en tid siden) Men samtidig så bør man kanskje også få lov til å være et offer ihvertfall for en stund?
Kanskje er det for noen faktisk nødvendig at man våger å være et offer? At det er det som er veien tilbake til normalen igjen?
Elisabeth Hjort (fint navn, selv om hun har en H for lite!) skrev om dette i Expressen i sommer, og endelig får jeg brukt den teksten til noe:
Men det finns en annan förståelse av vad det är att vara offer. I antologin Lyckliga slut. Sjutton berättelser om vardagsvåldet som kom förra året undersöker forskarna Viveka Enander och Carin Holmberg vad det är som gör att kvinnor till sist bestämmer sig för att lämna män som misshandlar dem. Förvånande nog var det först när de intervjuade kvinnorna kunde se sig själva som offer som de fick handlingskraft nog att bryta upp, att göra slut på sin situation.
Dette er interessant. Hjort skriver at det i dagens samfunn er kort vei fra offer til taper, og ingen vil vel være en taper? Denne forståelsen er altså en hindring for at kvinner bryter opp fra voldelige partnere, man vil ikke være et offer. Ikke en taper: Ikke en av dem, så man blir i stedet værende hos mannen som slår.
Mens de som altså klarte å se på seg selv som et offer, fikk handlingskraft nok til å bryte opp. Gjøre noe med situasjonen.
Ta in det. Offeridentiteten som subversiv kraft. En förlorare som förmår identifiera förlusten och ur det läget resa sig och gå. Att veta sig vara offer måste inte vara paralyserande eller passivt, det kan lika gärna röra sig om insikten att vara värd bättre.
Og egentlig er vel ikke dette så forskjellig fra det Tomas, Aurdal og Löwengrip sier. Det handler fortsatt om å få flyttet skam og skyldfølelse vekk fra seg selv. Forstå et det ikke er en selv som er problemet.
Men noen må kanskje tillate seg å være svake før de kan bli sterke igjen?
I så fall synes jeg de skal få lov til det, selv om det tar litt tid.
Related posts:
Strålende post, Hjorthen! Jeg har tenkt på det lenge, at denne grin-det-ut-og-bli-ferdig-med-det-holdningen er i tråd med et slags ufølsomhetsideal. Det kan lyde som en god idé i utgangspunktet, men folk begynner jo ganske fort å si til en som har opplevd noe vanskelig: nå må du legge det bak deg og gå videre. Og hvis man ikke greier dét, er det ikke da man virkelig blir et offer? Ikke for det opprinnelige overgrepet, men for velmenende trøstere som legger skam og press til byrden. Som du sier, det er ikke langt fra offer til taper. Og hvis også tida man bruker på å legge noe bak seg blir et mål på suksess, og på en måte nok et element i konkurranseidealet, er det ikke noe som skurrer da?
[Reply]
Hjorthen Reply:
September 18th, 2008 at 10:07 pm
Grin det ut og bli ferdig med det er jo helt fint det, men det er ikke alle som klarer det. Noen trenger hjelp til det, eller noen trenger å grine mer og lenger enn andre, og da kan forventningene fra omverdenen om at “nå er det på tide å komme seg videre” kanskje bidra til at det blir vanskeligere nettopp å komme seg videre?
Det blir et nederlag på toppen av det man allerede sliter med?
[Reply]
fr.martinsen Reply:
September 18th, 2008 at 10:21 pm
Det er vanskelig å si generelle ting om dette, jeg har hele tiden lyst å si: det kommer an på. Men likevel, jeg må prøve. Til syvende og sist mener jeg at så lenge vi snakker individ til individ så er det personen det gjelder som må definere når det er på tide å komme seg videre. Den andre i forholdet får heller velge å trekke seg unna.
[Reply]
Hjorthen Reply:
September 18th, 2008 at 10:33 pm
Det kommer an på, er vel nesten det viktigste man kan huske på, sånn helt generelt?
Dette er helt greit så lenge en holder seg til sin “egen tilværelse”.
Shit happens, og det er ofte høyst betimelig å betrakte seg selv som offer.
Men “offerrollen” blir atskillig mer problematisk når den snus og brukes “offensivt”, -mot andre.
Det typiske eksempelet er religiøse grupper, minoritetsgrupper, særinteresse-grupper, osv.
(Jeg anbefaler gjerne Bertrand Russel: “On the superior Virtue of the Oppressed”.)
Cassanders
In Cod we trust
[Reply]
Hjorthen Reply:
September 18th, 2008 at 10:12 pm
Ja, du har selvfølgelig helt rett, og offerrollen kan jo snus og brukes offensivt også på det personlige plan. Som et element i å skaffe seg sympati, slippe å ta ansvar, etc, og det er utrolig slitsomt for menneskene som må forholde seg til det.
Så det er viktig, antagelig både på individ og gruppenivå, at man på et eller annet tidspunkt kommer seg ut av offerrollen?
[Reply]
Martine Votvik Reply:
September 19th, 2008 at 3:21 am
Apropos det å bruke en offerrolle for å få sympati og oppmerksomhet. Når jeg ser tilbake på ungdomstiden min kan det virke som om litt av grunnen til at jeg ikke hadde noen nære venner var at jeg var kronisk redd for å virke som om jeg trengte noen som helst. Jeg ville ikke være et offer, jeg ville ikke trenge noen og jeg så på det som klengete og forestillte meg at det ville være ubehagelig for andre.
Men jeg ser tilbake og jeg husker øyeblikk, kanskje i en tosom samtale der den jeg snakker med stopper litt opp, blir litt usikker, kanskje til og med såret, og så forsvinner plutselig kimen til fellesskap. Og det var vel konsekvent fordi jeg med holdning og ord gjorde mitt beste for å si “jeg trenger ingen, og i hvert fall ikke deg”.
Og jeg trodde jeg gjorde folk en tjeneste, jeg trodde jeg skånet dem for å måtte forholde seg til min svakhet.
Jeg er 25 nå og tar meg fremdeles i det, men jeg prøver, og verden blir plutselig et varmere og mindre ensom.
[Reply]
Hjorthen Reply:
September 19th, 2008 at 8:54 am
Tøffe Martine:-)
Av og til er det godt man er ferdig med ungdomstida, ikke alltid så lett å vite hvordan man skulle oppføre seg i enhver situasjon, og hjertet ytterst på fingertuppene hele tiden, samtidig som man jo følte seg udødelig?
Jeg husker godt enkelte som oppførte seg veldig klengete, og de var jo som regel en pest og en plage, så det kan jo hende det var bedre å være den som ikke ville trenge noen?
Men pendelen kan selvfølgelig svinge for langt den veien også.
Ja.
Det er en effektivitetsvind over oss for tiden, også når det gjelder følelser som sorg, vær flink, bli ferdig. Og det protesterer jeg mot.
En annen sak er at jeg en gang følte meg presset inn i en offerrolle der jeg ikke følte meg som offer: jeg var enslig forsørger. Det var fryktelig ubekvemt.
Jeg får ikke til å tenke mer i farta, må jobbe litt også. Men posten var god, jeg ville si det.
[Reply]
Hjorthen Reply:
September 18th, 2008 at 10:16 pm
Gode greier, jeg synes det er alt for få “Flott post” kommentarer i bloggsfæren generelt
Dette begynner å bli komplisert nå, men ja, det er klart man kan bli presset inn i en offerrolle også. Det er nok ikke noe særlig.
[Reply]
Her har vi lest Tomas sin kommentar veldig forskjellig ser jeg. Jeg leser hans innlegg som et slags forsøk på “enpowering” av ofre som sliter, en slags oppmuntring, ikke at han mener at folk ikke må få lov til å eie sine reaksjoner, uavhengig av hvordan de takler traumene.
[Reply]
Hjorthen Reply:
September 18th, 2008 at 10:25 pm
Tomas er en bra mann, han mener garantert ikke at folk ikke skal få lov til å eie sine reaksjoner, eller takle traumene på forskjellige måter. Jeg brukte sitatet hans, sammen med Aurdal og Blondinbellas uttalelser, bare for å vise eksempler på hva jeg innbiller meg er slik man nå for tiden forventer at overgrepsofre skal håndtere det som har skjedd med dem.
Og som jeg sier til Bharfot, empowering, eller grin deg ferdig og gå videre, vær sint på den som faktisk har skylda, det er veldig bra når det funker. Men det funker ikke for alle.
Når vi mistet Thomas fikk vi høre fra alle kanter at det var viktig å huske på at folk sørget forskjellig, men dette gjenspeilet seg ikke noe større i det vi opplevde som forventningene fra folk flest om hvordan vi skulle takle det.
Og det er i grunnen det som er hele poenget med denne posten, prøve å si noe om at det er greit å reagere på andre måter enn det man kanskje opplever som forventet.
[Reply]
[...] og utgangspunktet er utspill fra Martine Aurdal og Blondinbella på Studio 5. Sigrun, HvaHunSa og Hjorthen har uttalt [...]
Enig med Oda i at dette er en strålende post. Og det er Odas egen kommentar også.
Jeg har sett andre steder at “et offer” beskrives som en som ligger handlingslammet og sammenkrøllet under dyna. Men hva om hun så i perioder gjør det? Er det fritt fram for å stigmatisere noen for en depresjon nå?
Og tror de som beskriver et offer på denne stereotype måten, at ofre er noen som ikke SAMTIDIG har andre egenskaper?
[Reply]
Hjorthen Reply:
September 18th, 2008 at 10:29 pm
Ofre er vel like forskjellige som andre mennesker. Noen ligger handlingslammet og sammenkrøllet under dyna, andre sier opp jobben, flytter til en annen kant av landet og begynner et nytt liv? Noen gjør kanskje begge deler, noen gjør ingen av delene?
[Reply]
Meget bra post. Verd å ta til ettertanke.
Det er en tendens til at man går fra det ene ytterpunktet til det andre. Noen påstår sågar at det er en naturlov at pendelen vil slå hardt til begge sider før den kan stabilisere seg på en normal/midt linje.
Båser og fastlåste rubikker er skjeldent konstruktivt. Alle som gjenomgår kriser vil oppleve at det svinger. At man er svak og sterk. Det kan til tider gjøre det hele verre fordi man ikke synes man “bør” eller “kan” endre seg så mye.
Dette var
- Godt skrevet.
- Godt tenkt.
- Godt formidlet.
[Reply]
Hjorthen Reply:
September 18th, 2008 at 10:31 pm
Takk skal du ha Randi, vi får håpe du har rett i at pendelen vil stabilisere seg på normalen før eller siden.
På mange områder!
[Reply]
Etter 6 timer innelåst i en leilighet, med kniven på strupen, kvelertak og voldtekt på repeat (og man er skråsikker på at døden er den eneste utveien)
- blir det det ubetydelig om man omtaler seg som et offer eller ikke i ettertid.
Iallefall for den det gjelder.
I dette tilfellet meg.
Det har tatt meg 6 år å tørre å se virkeligheten i øynene.
Men at jeg har gjort det – er det viktigste.
Hvordan dere andre omtaler meg, er meg klinkende likegyldig.
Jeg vil bare ha en returbillett til livet.
Og forhåpentligvis er det den jeg løser ut nå.
[Reply]
Hjorthen Reply:
September 19th, 2008 at 8:49 am
Tøft at du er på vei tilbake til livet. Håper du klarer det!
Det er ikke så lett for meg å sette meg inn i din situasjon, men er det virkelig helt ubetydelig hvordan man omtaler seg i ettertid? Det er mye kaos i hodet antar jeg. Mye vondt som skal sorteres. Skam og skyld som skal fordeles?
Du skriver på bloggen din om at du har funnet din vei ut av offerrollen, at du innser at du har blitt voldtatt, og at du tør å si det høyt.
Og at det har tatt seks år å komme dit.
Det har vel vært en prosess, og det er jo det jeg prøver å si noe om, at man må ta den tiden det tar, og at andres forventninger til at man skal bli “seg selv igjen” relativt kjapt, kan gjøre den prosessen vanskeligere.
Jeg vet jo ikke hvordan du har opplevd dette…
[Reply]
CurtainsAside Reply:
September 22nd, 2008 at 10:37 pm
Jeg har vel kanskje ikke kommet så langt ennå,
at jeg ser viktigheten av om jeg skal omtales som et offer eller ikke.
Men det kommer sikkert…
For jeg klarte ikke å være den sterke
Fikset ikke å plassere skyld
Jeg omfavnet skammen
Som om den skulle vært min beste venn
Og lot alt hatet og sinne gå utover meg selv
Og resten av verden
Enda jeg innerst inne visste bedre
Visste hva som måtte til
Men jeg bare orket ikke
Orket ikke ta det oppgjøret med meg selv
Ta tak i den skadeskutte sjela og ordne opp
Jeg ville bare synke
Selv om jeg for lengst hadde nådd bunnen
Utenpå har jeg levd halvveis
Jeg har hatt jobb, riktignok var jeg overkvalifisert,
Men det gjorde at jeg kunne leve dobbeltspillet
Slik at familie og venner bare trodde at jeg hadde det småkjipt
Uten å vite hvilken fluktrute jeg hadde begitt meg utpå
Jeg bukket under for forventningene
Om at dette var noe jeg skulle takle
Og min måte var å finne en rømningsvei
Ved å forsvinne inn i en røyksky av fornektelse
Presset ble for stort og jeg kunne ikke innfri
Så jeg lot som på utsiden
Og stakk av fra meg selv på innsiden
Det er tøft å møte seg selv igjen
Etter 6 år på rømmen
Men det viktigste er jo at jeg har meldt meg
Og er tilbake igjen
Og forklarer meg for meg selv
(Og foreløpig ser det lyst ut:)
PS! Glemte å si det sist da, men jeg likte posten din, altså:)
[Reply]
Veldig bra (dvs typisk Hjorthekvalitet) artikkel det der, Hjorthen. Du peker på noe veldig vesentlig, hvordan et svært fornuftig prinsipp om ikke å la seg gjøre til passivt offer, om å kjempe og overleve og legge skylden der den hører hjemme, av og til bikker helt over, og gjør det å være offer illegitimt og forkastelig, en SKAL være sterk, uansett. Kravet om å være sterk, for det framstår ofte som et krav, kan jo bli en del av problemet for den som ligger nede? Av og til må det da være lov å være svak, å være skadet, å være nede, i dette helvetes dynamiske konkurransesamfunnet også? Jeg har enorm respekt for de som tør å si at de ikke orker mer, som tør å framstå som svake. Det er jo snart det modigste du kan gjøre iet samfunn der “TENK POSITIVT” er et absolutt påbud i enhver sammenheng?
“Opp å gå til Nordpolen gutt, ikke ligg der og syt med det brukne beinet ditt”, blir liksom av og til konsekvensen?
… men dette er vel alle enige i, også… jeg mener stort sånne ting som alle er enige i, jeg..
[Reply]
Hjorthen Reply:
September 20th, 2008 at 8:14 am
Prøver du å fortelle oss at du er politisk korrekt?
Bare si det, det er ingenting å skamme seg over!
Men her er vi nok skjønt enige ja, og når noen vil ha meg til å tenke positivt blir jeg som regel mer negativ enn noensinne. Gjerne direkte sur
[Reply]
“Gode greier, jeg synes det er alt for få “Flott post” kommentarer i bloggsfæren generelt”
Flott post!
[Reply]
Hjorthen Reply:
September 20th, 2008 at 8:22 am
Bra jobba Titta!
Flott kommentar!
[Reply]
Jeg vil også si at det var en virkelig god post. Må virkelig begynne å vanke her oftere.
Og ja: Hei, jeg er tilbake (som Lars Lillo synger)
[Reply]
Hjorthen Reply:
September 20th, 2008 at 8:28 am
Rart med det, men man leser vel blogger i perioder? Ihvertfall gjør jeg det. Finner jeg en blogg jeg liker så leser jeg alt som kommer i en periode, men så blir det ofte mer sporadisk.
Og så kan det “blusse opp” igjen etter en stund, og sånn går dagene.
Skal jeg dømme etter hvem som til enhver tid kommenterer her hos meg så er det nok mange som har det sånn, noen har vært her hele tiden, mens andre kommer og går. Det er vel sånn det skal være.
Som Lars Lillo synger så har du vært lenge vekk fra byen. Det er kjekt at du har funnet veien tilbake igjen.
Og takk!
[Reply]
Veldig enig i det du skriver i den ene kommentaren, Hjorthen – dette med at folk som f.eks. sørger “utenfor normen”, blir sett på som emosjonelt forkvaklet.
Jeg personlig er ikke en person som sørger noe særlig, eller for den saks skyld blir veldig entusiastisk eller deppa eller noe – jeg har ikke spesielle følelsemessige bølgedaler – jeg er mer eller mindre på samme nivå hele tiden.
Det medfører også at jeg, når jeg egentlig “burde” sørge, om det nå er over personer som har gått bort, eller personlige hendelser, så gjør jeg sjelden det. Selvsagt er det tomt uten den og den personen i livet sitt, men det hjelper jo heller ikke å sture.
Jeg er kanskje spesiell, jeg vet ikke. Jeg kan ikke sette meg inn i situasjoner som å miste barn, eller bli utsatt for overgrep – jeg har aldri opplevd det. Men jeg mistenker at selv om det ville være en forferdelig opplevelse, så ville jeg taklet det på “min måte”, og neppe vært et offer – folk flest ville kanskje kalle meg ufølsom.
[Reply]
Hjorthen Reply:
September 21st, 2008 at 12:25 am
Håhå, du er åpenbart en sosiopat og bør tvangsinnlegges snarest før du gjør skade på noen
Neida, du har helt rett, men heldigvis for deg så er du vel av den mannlige delen av befolkningen. Da er det nok større rom for å reagere slik du antyder, enn om du hadde vært kvinne?
[Reply]
Grin det ut og skrik det ut, og bruk den tida du trenger på det. Men klarer du ikke å stoppe å grine, eller stoppe å rase mot verden og deg selv og fandens oldemor … da trenger du hjelp til å komme ut av det. Da er du et hjelpeløst offer.
Jeg tror ikke mye på å sette opp én riktig måte å gjøre dette på. Vi får så forskjellige sår, og vi er så forskjellig utstyrt for å lege dem, at vi nesten må føle oss frem.
Vi må føle oss frem når vi snakker med og forsøker å gi råd til de som er rammet, og vi trenger å føle oss frem når vi selv rammes. Gi råd når det trengs, men nøy deg med å være tilstede for de som bare trenger den tryggheten.
Når det gjelder selv-heling, tror jeg litt på å grine og rase med klart hode innimellom, for å finne ut hvorfor jeg raser og hvordan jeg griner. Opplever at det er mulig å bruke både fornuft og følelser i slike stunder også, og at det hjelper.
[Reply]
For å understreke: prøver å si at det er forskjellige måter å være offer på. Ikke alle offer er hjelpeløse.
[Reply]
Jeg tror vi er ganske enige Tomas!
[Reply]