web analytics
Warning: count(): Parameter must be an array or an object that implements Countable in /customers/8/a/2/hjorthen.org/httpd.www/wp-includes/post-template.php on line 284

Hjorthen leser bok: Kraftfull bikkjekrim

The Power of the Dog

Det er nesten ikke måte på godord man kan lese på omslaget til Don Winslows episke krim, The Power of the Dog. Ian Rankin sier at Winslow er så god at du nesten vil beholde ham for deg selv, Val McDermid kaller boka “a damn good read“, mens James Ellroy mener at dette er den første store narkoromanen siden Dog Soldiers, og mener at den er både skremmende, trist, og intens. En nydelig komprimert visjon av helvete.

Ellroy vet hva han snakker om, han har levert noen vanvittig flotte versjoner av det samme helvetet selv, f.eks i American Tabloid, som tar for seg konspirasjoner, svik, mafia, CIA, FBI, Hollywood, J.Edgar Hoover, og drapet på John F.Kennedy, i et språk så skittent, og en historie så blodig, at man knapt har lest noe lignende, verken før eller siden.

Men Winslow følger Ellroy til døra i The Power of the Dog,  og mange vil antagelig mene at han overgår Ellroy i denne historien som følger krigen mot narkotika, fra grensetraktene mellom USA og Mexico, til Colombias jungel, og en liten visitt til Hong Kong for å kjøpe kinesiske våpen.

Bare så det er sagt, jeg synes Ellroy er bedre, men The Power of the Dog er så absolutt verdt å plukke opp, hvis du ikke orker å vente på filmen som vel kommer til å komme før eller siden.

The Power of the Dog handler altså om krigen mot narkotika. War on Drugs. En krig omtrent like vellykket og gjennomtenkt som den pågående krigen mot terror. Gjennom snaut 550 sider følger vi et knippe personer gjennom årene fra 1975 frem til 1999, med en bitteliten epilog lagt til 2004. Hovedpersonen er Art Keller, ex-bokser som har kommet hjem fra Vietnam, og fått seg jobb i DEA. En i utgangspunktet bra mann, som etterhvert får sitt moralske kompass forstyrret av en jakt på hevn for en død og torturert kollega.

Boka er handlingsdrevet, intens, og full av action. Det går på bekostning av karakterskildringene. Art Keller, som den middelmådige bokseren som vinner meksikanerens respekt fordi han tåler en trøkk er en klisje. Akkurat som de andre karakterene i boka er klisjeer. Den gode hore, Nora Hayden, som selger sex for dop som sekstenåring, men siden hun er så vanvittig pen får hun seg en vellykket horemamma som mentor, og blir luksusprostituert med enorme kunnskaper om alt som måtte være nødvendig for historien. Alt fra hvordan en narkobaron bør oppføre seg for å vinne tillit hos det meksikanske folket, til kinesesisk kultur og språk, muligens tilegnet seg i løpet av en liten flytur.

Eller leiemorderen med bakgrunn fra den irske mafiaen, som helst bare vil være snekker og ha det kjekt med sin kjæreste, men blir innhentet av fortiden og tvunget til den ene grusomheten etter den andre.

Og la oss ikke glemme den allstednærværende Sal Scachi som både er CIA, er involvert i hemmelige operasjoner med militæret i mellom-amerika og Colombia, har forbindelser til den italienske mafiaen, og som om ikke det skulle være nok, også er medlem i Opus Dei. Ikke en mann du ønsker å legge deg ut med.

Nei, det er ikke karakterene som er styrken i The Power of the Dog, de er pappfigurer, klisjeer javisst, men bare unntaksvis kommer dette i veien for handlingen.

Og handling er det altså mer enn nok av. Winslow tråkker gassen i bånn allerede fra første setning, The baby is dead in his mother’s arms, og han rører verken clutch eller brems før boka er ferdig. Sammenligningen med Ellroys American Tabloid er høyst naturlig, Winslow er minst like blodig. Vi får servert konspirasjoner som vi nok kan være ganske sikre på har ihvertfall en viss rot i virkeligheten. Iran-Contras, utdanningen av latinamerikanske soldater ved den såkalte School of America, og Operation Condor,  dødsskvadroner i sør og mellom-amerika kan være stikkord her. Krydret med at høyst virkelige personer som Colombias kokainkonger, Escobar og Orejuelabrødrene, Luis Colosio, presidentkandidaten som ble myrdet under mystiske omstendigheter i Tijuana, i 1994, og lederen for FARC-geriljaen, (som jeg ikke husker navnet på i farta, men han er vel dau nå) gjør små biroller her og der. Du sitter unektelig og lurer på akkurat hvor fakta glir over i fiksjon av og til.

Og i tillegg til Ellroy kan vi kanskje også slenge på en sammenligning med Steven Soderberghs film Traffic fra 2000, som kanskje er et eksempel på hvordan denne boka kunne ha vært om man hadde lagt litt mindre vekt på action, og gitt karakterene litt mer kjøtt på beina.

Men det er ikke meningen å klage altså, det er helt greit at Art Keller ikke er en ny versjon av Kurt Wallander, med sine personlige problemer, eller enda en variant av den hardkokte detektiven som alltid har en kvikk replikk på lager. Til tross for mine små innvendinger er denne boka en maktdemonstrasjon av Don Winslow. Han kan jeg godt lese mer av.

Konklusjonen: Val McDermid har rett. The Power of the Dog er a damn good read, selv om den kanskje ikke er en fremtidig klassiker?

Eller?

Leave a Reply

%d bloggers like this: