web analytics
Warning: count(): Parameter must be an array or an object that implements Countable in /customers/8/a/2/hjorthen.org/httpd.www/wp-includes/post-template.php on line 284

Ja til mer tvang i psykiatrien

Lost souls
Creative Commons License photo credit: Funky64

Det er mye fokus på tvang i psykiatrien om dagen. Brennpunkt NRK hadde et program om dette på tirsdag, og en av dem som er med i programmet intervjues i Klassekampen her. Sigrun skriver om det både titt og ofte, Hildring har vært inne på det, og Gro Hillestad Thune hadde en kronikk om dette på Aftenpostens debattsider på onsdag. Bare for å nevne noe av det som har vært skrevet i det siste.

Nå så jeg ikke Brennpunkt-dokumentaren, og skal ikke skryte på meg å ha lest alt som har blitt skrevet om dette. Det er et viktig tema, viktig å ha fokus på tvangsbruk, og jobbe for å redusere det til det aller nødvendigste. Det er mange sterke historier, og det er akkurat det. Det blir så vanskelig å snakke rasjonelt rundt det faktum at tvang i noen tilfeller er en nødvendighet når man blir konfrontert med de vonde historiene, som det åpenbart finnes en del av.

Men det finnes andre historier også. Min for eksempel.

Jeg skal prøve å være kort.

Min mor døde når jeg gikk i andre klasse, min far tydde til flaska. Jeg har en søster som stadig slår over i nordnorsk dialekt uten forvarsel, og jeg har en ti år eldre bror med ganske seriøse psykiske problemer. Det kaller jeg et litt under snittet bra utgangspunkt for et lykkelig liv.

Jeg husker i grunnen ikke så mye av barndomsårene, men jeg begynte å skulke skolen etter at moren min døde, og etter at jeg hadde holdt på med det i et par år ble jeg sendt på spesialskole ute i distriktene. Pedagogisk Psykologisk Distriktssenter for Vest Telemark het det, og lå i Kviteseid. Ti mil unna Skien. Det betydde internatskole, og tre timer i buss hver mandag og fredag. Her gikk jeg fra fjerde klasse, og til jeg var ferdig på grunnskolen.

Nå skal jeg ikke syte over det, jeg hadde på mange måter en fin tid der. Problemet var at jeg lærte for lite, og at klassesituasjonen, med ganske nært forhold til lærerene, og bare en håndfull elever, gjorde at jeg var totalt uforberedt på den virkeligheten som ventet på meg i videregående. Jeg var god i norsk og i engelsk, i resten av fagene kunne jeg for lite, og jeg var overhodet ikke klar for videregående. Jeg holdt ut i litt over to uker, og stort mer utdannelse enn det har jeg i grunnen ikke.

Så der fikk de som lurer på hva jeg gjør som nattevakt i et hotell i havgapet endelig et svar på det spørsmålet antar jeg.

Mange av dem som gikk på denne spesialskolen sammen med meg ble etter noe tid forsøkt tilbakeført til en vanlig klasse. Først en dag eller to i uka, etterhvert mer, og gikk det greit så var man tilbake i den vanlige skolen. Dette ble aldri forsøkt med meg. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg har en liten mistanke om at min ovennevnte bror med psykiske problemer kan ha vært en medvirkende årsak.

For de psykiske problemene hans ble verre. I årene fra jeg var sånn ca. 12-13 og til jeg var ferdig på skolen som femtenåring så var det så ille at det ikke var noe særlig å være hjemme. Med temmelig jevne mellomrom, sånn ca hver tredje dag, så ble han merkbart uroligere, sint, og kunne være aggressiv, ihvertfall verbalt. Jeg pleide å rømme huset til jeg trodde det hadde roet seg igjen. Det er vanskelig for meg nå i ettertid å vurdere om han virkelig var farlig, for mitt vedkommende var det kun en gang at et slik anfall endte opp som noe mer enn bare ubehagelig, jeg var på rommet mitt, han var urolig og sint og kom plutselig ned gangen, og inn på rommet mitt. Jeg oppfattet ham som truende, så jeg slo til ham i ansiktet, og løp. Han løp etter meg, og fikk tak i genseren min og rev den i stykker. Men han slapp meg når søster Dumbo ropte ett eller annet fra første etasje. Jeg så da mitt snitt til å komme meg ut av huset.

Men det var andre episoder også, men da var jeg heldigvis ikke hjemme.

Psykiatriske var selvfølgelig koblet inn, og han var også innlagt der, men siden det var frivillig, han var verken tvangsinnlagt eller på noen lukket avdeling, så dro han til stadighet hjem. Jeg mener å huske at sykehuset i disse tilfellene ringte for å si fra om at han nå hadde stukket av, og sannsynligvis var på vei i vår retning.

Som sagt, det er vanskelig for meg å vurdere i ettertid hvor stor trussel han virkelig var, men jeg syntes det var ubehagelig. Når jeg var hjemme i helgene så ble det til at man hele tiden så etter tegn som kunne tyde på at et anfall var under oppbygging. Og det ble i grunnen verre og verre.

Til slutt så var det så ille at jeg en fredag sa fra på skolen at nå ville jeg ikke hjem. Jeg følte meg ikke trygg. Noen måtte da kunne gjøre noe?

Og skolen var svært så forståelsesfull, de kunne fortelle at de hadde vært i kontakt med sykehuset opptil flere ganger, uten at det hjalp det minste. Det var ingenting de kunne gjøre.

Så jeg dro hjem allikevel.

Nå sitter ikke jeg på noen sannhet her. Jeg husker ikke så mye av dette, selv om det kommer når jeg nøster i det, jeg har ikke sett mappa mi. Jeg vet ikke hvilke vurderinger som ble gjort. Hva man mente på sykehuset. Hvilke valg faren min tok i denne forbindelsen. Hvilke valg han egentlig hadde. Men jeg tror jeg var et rimelig oppvakt barn. Jeg hadde ingen lærevansker, ingen andre adferdsproblemer enn at jeg nok var temmelig sjenert, og altså ikke gikk noe særlig på skolen mellom andre og fjerde klasse. Det må ha vært grunner til at man anså at det var bedre for meg å gå skolen ut på denne internatskolen, i stedet for at jeg ble forsøkt tilbakeført til vanlig skole. Og for meg virker det plausibelt at situasjonen med broren min kan ha vært en svært så medvirkende årsak til dette.

Resultatet var at jeg, som vel i utgangspunktet er ganske så akademisk anlagt, ikke egentlig hadde noen reell sjanse til å komme meg igjennom videregående.

Jeg oppfattet det ihvertfall den gang, som om skolen, og også andre, bebreidet sykehuset for at de ikke kunne holde på ham, og hvis mine teorier her er riktige, så må min høyst subjektive konklusjon bli ja til mer tvang i psykiatrien.

Også forstår jeg selvfølgelig at det er jævlig vanskelig det hele, for man har selvfølgelig rettigheter også som psykisk syk. Og dette er jo gudhjelpe meg rundt 25 år siden, det har ikke nødvendigvis noen relevans for dagens situasjon i psykiatrien, hva vet jeg. Jeg hadde bare lyst til å si noe om at disse rettighetene noen ganger kan ha uheldige utslag på andre menneskers liv, og skape nærmest uløselige dilemmaer.

35 Comments

  • 31 October, 2008 - 11:59 am | Permalink

    Man kan ikke gjøre noe med fortiden.
    Men man kan ønske det.
    Og jeg har et fint ønske for deg (og det er tanken som teller, sant? Jadda. Nå blir det ikke julegave!).

    • Hjorthen
      31 October, 2008 - 12:17 pm | Permalink

      Du er bra Anja. Branja? Brangelinja?

      Men jeg må få si at fortiden ikke er noe jeg går og gnager på til vanlig altså. Jeg ser jo nå at det var en del ting som ikke var helt som de burde være, men jeg har ikke gått rundt og vært ulykkelig, verken som barn eller senere. Ihvertfall ikke som følge av oppveksten.

      Så jeg er ikke bitter, om deler av teksten skulle kunne tolkes slik altså.

      Men jeg tar gjerne i mot fine ønsker altså, selv om de kommer på bekostning av julegave!

      • 31 October, 2008 - 12:31 pm | Permalink

        Hahaha, nei, jeg skjønte jo dét da. Men jeg tenker at det må være greit å synes at noen hadde fortjent bedre. Eller mer av noe annet, kanskje, heller enn “bedre”. For selv om hverken du eller jeg går rundt og tenker tenker tenker på HVORDAN DET VAR og HVORDAN DET BLE og sånn, så hadde det sikkert, om ikke annet, gått mer på skinner om det var annerledes.
        Nå var jeg dyp.
        Best at jeg går og snakker litt om sminke med noen.

        • Hjorthen
          31 October, 2008 - 12:49 pm | Permalink

          Ja, det er klart ting kunne gått litt mer på skinner. Det hadde vært fint det. Og nå for tiden er jo toget sånn nogenlunde på sporet også. Det er et somletog, og det er ikke dobbeltspor, men det humper da og går.

          Også går man rundt med forståelsen av at om tilfeldighetene hadde villet det annerledes så kunne man fort vært virkelig ute å kjøre, og det er på en måte en nyttig kunnskap å ha bare det. Man skjønner at livet er stort og vanskelig,og menneskene små og skjøre eller noe annet sånn svadablada? Det er ikke sikkert man lærer sånt på dobbeltsporet vettu?

          Men du har rett, nå er det sminketid.

          • 31 October, 2008 - 3:32 pm | Permalink

            Jeg ville personlig kanskje ikke ha byttet (ok, bare av og til), men jeg vil jo fremdeles aller helst at det går på skinner for andre. Heh. Sånn er vel Folk, tenker jeg. Jeg er jo Folk. (Nå fikk jeg litt angst, men det er sant!)

            Jeg har ni eyelinere. Den jeg har på i dag er gressgrønn. …

          • Hjorthen
            1 November, 2008 - 1:20 am | Permalink

            Uff ja, tenk at vi er Folk vi også!?! Litt skummelt å tenke på…

            Jeg har ikke en eneste eyeliner, faktisk har jeg bare hatt på meg sminke en eneste gang, og det var når det var et eller annet slags idiotisk show på Arkaden i Skien. Der var greia at tre tilfeldige jenter fra publikum skulle sminke tre tilfeldige gutter fra publikum, og jeg ble plukket ut som en av gutta. Jeg prøvde å stritte i mot, men opp på scenen måtte jeg.

            Ikke vant vi heller, så alt jeg hadde igjen for det var å bli sminket rar og stygg foran hundrevis av mennesker, og ikke få sjansen til å vaske det av igjen før jeg var kommet hjem.

            Traumatisk.

  • Sigrun
    31 October, 2008 - 12:30 pm | Permalink

    Jeg mener at folk burde få hjelp uten tvang. Og nå snakker jeg om personer som ikke er farlige. Man bør ha krav på beskyttelse mot farlige personer.

    Men det skal da ikke være slik at det er enten tvang eller ingenting? Broren din burde vel ha bodd et annet sted enn sammen med familien?

    Norge bruker ekstremt mye tvang i forhold til resten av Europa, cirka åtte ganger mer enn i Danmark. Professor i medisinsk etikk Jan Helge Solbakk spurte i Dagens Medisin i 2001: “Er nordmenn galere enn mennesker i andre europeiske land?”

    Jeg vet at ting ikke alltid er enkle. Jeg har aldri opplevd tvang selv, men jeg kjenner andre som har det og vet det mange ganger kunne, og burde, vært unngått ved hjelp av andre tiltak. I tillegg virker tvangspotensialet skremmende også på meg. Jeg mener: Jeg har vært deprimert. Om jeg da ringte en fagperson, hvordan skulle jeg kunne være trygg på at vedkommende ikke fant ut at jeg trengte å legges inn på en psykiatrisk institusjon? En av de beste samtaler jeg har opplevd da jeg hadde det veldig vanskelig, var en telefonsamtale jeg med en psykiatriprofessor som er spesialist på selvmord, og som jeg ringte en gang. Men jeg ringte anonymt. Jeg turde ikke annet.

    Hege, som var med i Brennpunkt-dokumentaren, opplevde da hun var langt nede i forbindelse med at hun hadde født et prematurtbarn med alvorlig sykdom, nettopp å bli tvangsinnlagt, helt uten forvarsel. Heges historie er virkelig sterk.

    Men det er jammen din også, Hjorthen.

    • Hjorthen
      31 October, 2008 - 12:58 pm | Permalink

      Ja, det beste er jo om man får hjelp uten tvang, og jeg bestrider ikke at vi ikke er flinke nok i Norge, det har jeg verken grunnlag eller kompetanse til å mene noe om. Men jeg tror det er naivt å tro at man helt kan unngå tvangsbruk, og jeg reagerer på noe av ordbruken som forekommer der ute, der man nærmest snakker om psykiatrien som om den var en okkupasjonshær, en terroristorgansisajon eller rett og slett djevelens verk.

      Og så tror jeg det kan være litt skummelt om enkelthistorier får legge premissene for debatten, samtidig som det også er viktig at enkelthistoriene blir fortalt. Nok et dilemma det der altså.

      Men jeg var ikke egentlig ute etter noen debatt om temaet, jeg hadde bare lyst til å fortelle dette utdraget fra min historie fra “den andre siden” så og si. Broren min kunne sikkert bodd et annet sted, men det ville jo ikke hindret ham i å dra hjem når han måtte ønske. Og om han var farlig er vel et åpent spørsmål. Psykiatriske vurderte ham åpenbart dithen at han ikke var noen trussel for seg selv eller andre.

      At jeg opplevde det annerledes trenger ikke bety at jeg hadde rett.

    • 31 October, 2008 - 6:48 pm | Permalink

      Jeg kan ikke så fryktelig mye om tvangsbruk, men jeg leste en artikkel i dagens Aftenpost som får meg til å stusse litt på om det virkelig er så mye bedre i Danmark. Kan jo godt hende at tallene dine stemmer, Sigrun. Men terskelen for å i dømme tvangsbehandling til psykisk syke som begår kriminelle handlinger synes å være lavere i Danmark.

      Lenke til artikkelen: http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article2743872.ece

      • Sigrun
        31 October, 2008 - 10:55 pm | Permalink

        Flopsy, jeg hadde ikke i tankene dem som idømmes psykiatrisk behandling for lovbrudd, det blir en litt annen skål. Jeg tenkte på vanlige pasienter som tvangsinnlegges.

  • Sigrun
    31 October, 2008 - 12:38 pm | Permalink

    PS. Brennpunkt-programmet sendes forøvrig i reprise i dag kl. 20.05, og ligger ellers ute på nettet.

  • 31 October, 2008 - 1:10 pm | Permalink

    Takk for at du delte! Fant det veldig interessant og det er alltid spennende å lese synspunkter fra forskjellige sider i en slik debatt.

    • Hjorthen
      31 October, 2008 - 10:40 pm | Permalink

      Og takk for at du leste, og kommenterte. 🙂

  • Kakekai
    31 October, 2008 - 9:04 pm | Permalink

    Tøft Hjort!

    Introen til Brennpunkt var så tabloid at jeg stod over. Disse problemstillingene fortjener ekstremt grundig og nyansert behandling. Det er så mye vi veit og ikke veit om mennesket.

    • Hjorthen
      31 October, 2008 - 10:43 pm | Permalink

      Ja, jeg er nok helt enig med deg her. Det var lite ved forhåndsomtalen av Brennpunkt som signaliserte grundig og nyansert behandling. Sånt er jo så kjedelig 😉

  • Siri
    31 October, 2008 - 11:40 pm | Permalink

    Hei
    Når det gjelder psykiatri og tvang eller ikke så er det noen som alltid blir glemt og ikke hørt og det er de pårørende.
    Det kan godt være at kjære bror ikke var farlig, men det var ubehagelig og absolutt ikke koselig.
    Jeg husker historiene og jeg husker det meste som skjedde. Det som jeg opplevde som rimelig hårreisende er at etter den siste alvorlige episoden hvor han var innlagt på tvang hadde vi et møte hjemme med psykolog meg og vår far. Da var jeg klar i talen og sa ifra om redsel og frykt og at for meg var det best at han ikke var der. Jada dette skal vi ta til etterretning kom det fra psykologfyren. Faren vår sa ingenting og det handler nok om at han på mange måter var alt for snill.
    Det jeg så husker at det gikk en uke så var vår bror hjemme igjen uten tilsyn og hensyn til deg og meg ble ikke tatt.
    Siden da er nok mistroen til psykiatri og psykologer ganske stor.
    Jeg tror nok også du har rett i at skolen holdt deg der for ditt eget beste, men de kunne jo ha overført deg til skole i bygda.
    En annen ting var nok at i den tiden skulle det mye til at man blandet seg inn i familieforhold hvor foreldrene hadde en posisjon.

    • Hjorthen
      1 November, 2008 - 1:28 am | Permalink

      Egentlig var det vel et temmelig uløselig dilemma. Sykehusets oppgave er jo å ta vare på pasienten, de kan ikke tvangsinnlegge folk bare fordi det er mest bekvemt for pårørende. Gamlingen hadde vel ikke hjerte til å sette hardt mot hardt og si at dette går ikke, han kan ikke bo her lenger. Du var jo voksen, og skolen hadde jo åpenbart ingenting den skulle ha sagt. Kanskje burde barnevernet vært koblet inn, men det er langt fra sikkert at det hadde gjort situasjonen noe bedre.

      Noen ganger er vel bare ting sånn som de er.

      Trøsten får være at det kom meg for øre at han psykiateren som jeg mener hadde mest med saken vår å gjøre, noen år senere hadde fått det for vane å ta med seg pasienter hjem og la dem gjøre forefallende hagearbeid og den slags for seg.

      Det tok visst en plutselig slutt en dag en av dem kom på den strålende ideen å sette fyr på garasjen hans 😈

      • 21 November, 2008 - 7:12 pm | Permalink

        Noen ganger er ting bare som de er, ja. Og dilemmaene står i kø innenfor psykisk helsevern. Og dessverre går det an for psykopater med høy akademisk utdannelse å drive på med å skade folk med loven i hånden. De fleste vil imidlertid det gode – men evner det ikke alltid.

        Jeg er glad for at du har fått den garasjebrannen å godte deg over!

        Din historie har gjort et dypt inntrykk på meg. For en flott fyr du er!

  • 1 November, 2008 - 3:26 am | Permalink

    Spørsmålet jeg gjerne ville hatt svar på i dette tilfellet er om det var bedre for broren din å gå løs og plage resten av familien? Og fantes det behandling som kunne gjøre ham mindre skremmende for “normale” mennesker?
    Jeg har faktisk kjent en psykiatrisk pasient som motsatte seg behandling i årevis til han ble så voldelig at han ble tvangsinnlagt og tvangsbehandlet. Etter etpar år var han stabil nok til å kunne ferdes ute blant folk igjen (så lenge han tok medisinen sin) og leve sånn noenlunde normalt. Han sa at tvangsbehandling var det beste som noensinne hadde skjedd i livet hans, og jeg tviler ikke på at han mente det.
    Men hvis det ikke finnes effektiv behandling og valget er tvangsinnleggelse på livstid er det vel ikke så trivelig, om kanskje enklere for pårørende?

    • Hjorthen
      1 November, 2008 - 4:26 am | Permalink

      Det er litt vanskelig å bruke min historie som eksempel egentlig. Det er mye jeg ikke vet, og det er lenge siden. Om man klager på arroganse i psykiatrien i dag, så var det sannsynligvis langt verre for 25 år siden. Da visste legene best, og sånn var det vel med den saken?

      Og arrogansen gikk vel mest ut over oss pårørende i den saken virker det som, skjønt hvem vet. Broren min har sikkert noen historier å fortelle han også.

      Men i dag, hvor ting forhåpentligvis er ihvertfall litt annerledes, ville jeg tro at man hadde forsøkt å få til et tverrfaglig samarbeid mellom sykehus, skole, PP-tjeneste, foreldre, og pasienten selv da, om h*n var i stand til det. Og så ville man i det minste forsøkt å veie behov og aktuelle tiltak opp mot hverandre, og kanskje kommet til en løsning som så langt som mulig tok hensyn til alle berørte?

      Jeg er jo fullstendig enig i at det må være en temmelig høy terskel før man umyndiggjør og tvangsinnlegger noen.

  • 1 November, 2008 - 12:35 pm | Permalink

    Det er noen blogginnlegg som er sterkere å lese enn andre, og dette er en av dem. Det er bra og modig å fortelle, for det gir en viktig utdyping av slike programmer som det på Brennpunkt.

    De hadde helt klart trukket frem noen ganske grelle eksempler, spesielt det ene. Det var det umulig å ikke reagere på. Det var den unge nyblitte moren. Det andre, eksempel en, er jeg mer i tvil om. Men sannsynligvis kunne også det ha vært løst på en bedre måte, og det ble det da også til slutt.

    Men å si at tvangsbehandling aldri er riktig, blir helt feil. Ditt eksempel belyser jo dessuten at det ikke bare handler om psykiatrien vs. pasienten, men også om de pårørende til pasienten. Når en av disse er et lite barn, så blir det ekstra ille.

    • Hjorthen
      2 November, 2008 - 1:41 am | Permalink

      Håhå, 1980-utgaven av undertegnede ville blitt dødelig fornærmet av å bli omtalt som et lite barn skal jeg si deg!

      Jeg har fortsatt ikke sett Brennpunkt, men det er ingen tvil om at det finnes en del grelle eksempler på slett arbeid i psykiatrien. Det kommer det nok alltid til å være, dette er så komplisert at det på en måte aldri kommer til å bli bra nok?

      Noe som selvfølgelig ikke betyr at man ikke skal kjempe for å nå utopien.

  • 2 November, 2008 - 8:47 pm | Permalink

    Hm. Sterk historie. Jeg håper du er stolt av hva du har fått til. Det er godt gjort å ikke slite med aggresjon etter sånne opplevelser; jeg tror det er ganske vanlig.

    Og så er det aldri for sent å begynne å studere, da. Du har vel såkalt realkompetanse nå, så du trenger vel ikke videregående lenger? Nattevakt kan jo også være ypperlig å kombinere med studier?

    • Hjorthen
      2 November, 2008 - 9:16 pm | Permalink

      Jeg synes dette med realkompetanse er litt diffust, det er vanskelig å få noe konkret bilde av hva som skal til for å få den godkjent. Og så er det et økonomisk spørsmål selvfølgelig, men ja, jeg har planer om å få vurdert realkompetansen min og karre meg inn på et deltidsstudium fra høsten av.

      • 3 November, 2008 - 1:29 am | Permalink

        Nei, jeg er ikke helt sikker på nøyaktig hva det går i, jeg heller, men jeg innbiller meg at det er noe sånt som at når du har jobbet noen år, så teller det som videregående. Kravene til generell studiekompetanse er vel heller ikke så stringente som de var for noen år siden?

        Men uansett, hvis du finner noe du liker, tror jeg det kan være ypperlig å kombinere studier og resepsjon. Jeg har faktisk vært inne på tanken selv. Det er så mye jeg har lyst til å studere, og så vanskelig å kombinere med full jobb. Men det krever jo at resepsjonen er litt stille og rolig, selvfølgelig. Det vanskeligste for mange (voksne) tror jeg kan være å finne ut hva de vil.

        Håper iallfall at du gir deg selv de sjansene du fortjener.

        • Hjorthen
          3 November, 2008 - 3:38 am | Permalink

          Generell studiekompetanse består vel fortsatt av fem – eller har det blitt seks – artiumsfag nå? Norsk, engelsk, matte, samfunnslære, naturfag, og kanskje historie? Og det hjelper ikke bare å ha jobbet noen år nei 😉

          Men om du er over 25 så kan du be om å få realkompetansen din vurdert opp mot det studiet du ønsker å søke på, og det er den enkelte studieplass som bestemmer hva som blir godkjent. Så om man, slik som jeg, ikke har stort mer enn grunnskolen, (jeg har to av artiumsfagene) så kommer man neppe inn på f.eks lærerutdanningen, for der skal man helst ha ihvertfall matematikk. Og man kan selvfølgelig ikke bli lege el.l for der er det krav til fysikk og kjemi som er temmelig vanskelig å tilegene seg via realkompetanse.

          Jeg regner med at det burde være mulig å få sneket seg inn på noe sånt som sosiologi, statsvitenskap, etc, men det er vel tvilsomt om det gir meg særlige jobbmuligheter her i byen.Ikke finnes de fagene desentralisert heller tror jeg?

          Så jeg tenkte at jeg skulle prøve å karre meg inn på førskolelærerutdanningen, det burde være overkommelig.

  • 3 November, 2008 - 4:15 pm | Permalink

    En historie som din burde vært med i Brennpunkt, i alle fall. Der var poenget at tvang er feil og fælt. Punktum. Og det er vanskelig å være uenig når det gjelder det ene tilfellet som andre har nevnt her, med den nybakte mora.

    Historien din viser at tvang&psykiatri&sånn er vanskelig. Hvis en ikke har det som utgangspunkt, kommer en i hvert fall ikke videre i noen diskusjon.

    Jeg har en slektning som jobba på Gaustad på seksti-tallet, den gang legen virkelig var Gud. La oss si at noe tross alt er bedre i dag.

  • 3 November, 2008 - 8:06 pm | Permalink

    Jeg er glad du deler denne personlige historien. Ikke minst siden det var et par ganger under Brennpunkt programmet at jeg tenkte at legene nok gjorde rett i å vurdere tvang.

    Jeg har en jobb der jeg leser MYE tvangsdokumenter ifht tvang i psykiatrien og uten en skygge av tvil finnes det mennesker som *må ha tvang*. Mennesker som ikke tar medisinen sin og blir skikkelig syke, mennesker som er voldelige, mennesker som er ekstremt suicdale men ikke vil ha hjelp, mennesker med alvorlige psykoser osv. En del av sykdomsbildet i mange psykiske lidelser er at man ikke ser selv at man trenger hjelp og/eller medisiner eller ikke har mental kapasitet til å følge opp et nødvendig opplegg.

    Derfor vil jeg være grunnleggende uenig med alle som sier at tvangsparagrafene i psykiatrien må vekk. Det er slik jeg ser det en komplett manglende forståelse av sammensatte sykdomsbilder.

    • Hjorthen
      3 November, 2008 - 10:04 pm | Permalink

      Ja, vi er nok helt enige, og det er viktig at også historiene fra andre siden kommer frem. Takk skal du ha!

  • 3 November, 2008 - 8:12 pm | Permalink

    @Sigrun: ut i fra det de leste opp og forklarte ifht Hege sin situasjon i Brennpunkt har jeg full forståelse for at legen ville vurdere å tvangsinnlegge henne. Han opplevde henne som akutt suicidal og hun forsøkte nektet å møte opp til time. Men det som er HØYST kritikkverdig er måten tvangsinnleggelsen ble utført på. At ikke familie fikk umiddelbar beskjed feks. Eller at det ikke ble tilrettelagt for amming av baby. Og det er jo her mye av problemet med tvang ligger – nemlig gjennomføringen og ikke konseptet så mye i seg selv. For å være ærlig driter jeg i om noen opplever det som krenkende å måtte få psykiatrisk behandling på tvang så lenge konsekvensen hver gang de blir fjernet fra tvang er at de slutter på medisinen, blir psykotisk og går hjem og svinebanker sin gamle mor.

    (I tillegg har jeg en nær slektning jeg er veldig glad i som kun er i live i dag fordi han var tvangsinnlagt i ukesvis. Faren til en god venn av meg blir jevnlig utrolig manisk, tror han er Jesus og må tvangsinnlegges fordi han selv ikke opplever seg som syk.)

    • Sigrun
      14 January, 2009 - 9:35 pm | Permalink

      “Sigrun: ut i fra det de leste opp og forklarte ifht Hege sin situasjon i Brennpunkt har jeg full forståelse for at legen ville vurdere å tvangsinnlegge henne.”:

      Du mer enn sjokkerer meg, Delirium!!!

  • Pingback: Om livsfarlige menn, knivmenn og tikkende bomber

  • Pingback: Om livsfarlige menn, knivmenn og tikkende bomber « ~ psykisk ~

  • 10 December, 2008 - 8:44 am | Permalink

    Har du undersøkt muligheten for å få noe slags erstatning eller økonomisk kompensasjon for manglende utdanning? Du har jo åpenbart ikke fått den oppfølgingen og opplæringen du skulle hatt mens du var mindreårig – da burde samfunnet gjøre sitt beste for å kompensere dette nå, slik at det i det minste ikke blir en økonomisk belastning for deg å forsøke å ta igjen noe av det tapte.

  • Pingback: - Kom hit litt da, så skal du få sjokolade! « Hjorthen uttaler seg om ting han ikke har greie på

  • Leave a Reply

    %d bloggers like this: