Kartozoologi
Er det en mus, eller er det en liten grisunge? 
At vi har mye rart for oss fra tid til annen her på Hjortheblogg tør vel etterhvert være kjent for de fleste. Det spørs nok allikevel om det nå ikke har tippet fullstendig over i galskapen? Det bekymrer oss uansett fint lite, her i heimen er vi tvert imot veldig lykkelige for at lang tids forskning, leting, prøving og feiling nå endelig har gitt resultater.
Vi snakker her om den nye vitenskapen kartozoologi, eller Studiet av dyr hvis omriss fremtrer paradigmatisk i gatebildet i bykart, særlig med hensyn til fysiske tegn på dyrenes tilstedeværelse i det korresponderende terreng. Uhyre interessant.
Lenge har jeg gjennomsøkt bykartet over vår lille vestlandsby på jakt etter todimensjonalt dyreliv, og i dag så er det bevist. Florøfloraen har blitt et dyr rikere! Spørsmålet er bare hva slags dyr? Ser man på bildet over så ser man at med strek rundt området som helt klart er et dyr så ligner det veldig på en liten spissmus. Halestumpen ligger og vifter nede ved vannkanten og kystmuseet og jeg lurer meg på om det ikke rett og slett er en kystmus vi har her?
På den annen side så ser vi at uten svarte streker, men klippet ut, så ligner det vel mer på en liten grisunge? Hva slags dyr er dette egentlig? Det var på tide med en ekspedisjon…
Jeg la ut hjemmefra med plodden på øret og sola på månen. Optimismen var stor og nysgjerrigheten til å ta og føle på. Patti Smith ville ha meg med til 25 etasje, men det hadde jeg ikke tid til. Dyret måtte finnes.
Oppe ved kirkegården hadde plodden passende nok byttet til Stefan Sundstrøms hyllest til den nordiske våren, “Stell til med kalas”, og der snublet jeg over en død katt i veikanten. Den lå strukket ut på ryggen med magen i været og labbene under haka som om den ville ha kos i solskinnet. Hadde den blitt overkjørt, eller var det kystmusa som hadde gjort det? Jeg grøsset og gikk videre.
Ved Røde Kors-huset sjekket jeg kartet og det viste seg at dyret lå like der fremme. Noen få skritt til og langs Kinnveien gikk vi på pannen til dyret. Plodden og jeg. John Prine sang om blå paraplyer, solen varmet skikkelig og dyret lå på min venstre hånd. Var det en mus, eller var det en gris?
Fortsatt vanskelig å si ut av terrenget.
Jeg tok av fra Kinnvegen, inn i Vågåvegen og videre inn i Brendøvegen. Jeg var in the belly of the pig. or in the mouse. Whatever.
Brendøvegen går rundt inne i magen på dyret og er et sånt derre typisk byggefelt hvor husene ligger tett i tett med sine små hageflekker. Vi bygger jo større og større hus her i landet, mens tomtene blir mindre og mindre. Det ser ganske trivelig ut her inne i magen. Folk pusler i hagene sine, noe som forhåpentligvis er bra for fordøyelsen, og byggefeltet er gammelt nok til at hekker har kommet opp, busker blitt store og plener blitt grønne og flate. Ved et av husene står bilen til en fyr som kaller seg for “undervannsentrepenør”. Det hørtes spennende ut. Kanskje han har en Yellow Submarine liggende nede ved kystmuseet?
Og apropo kystmuseet, veien ned dit, som altså utgjør halen til dyret er ganske strak og fin. Om enn litt smal, og det er det som avgjør saken. Griser har da krøllete hale, denne er strak. Det må være en mus. Rett og slett en kystmus er det. (Men jeg håper den er snill med katter?)
Fra kystmuseet kan man følge sporet av det som da altså må være muselort ut over noen broer til Brendøyna, Presteholmen og videre innover. Det er en fin tur som jeg har gått mange ganger uten å vite at det er muselort jeg har gått på. I dag derimot så går jeg ikke den veien. Jeg fortsetter heller langs sløyfen jeg gikk på inne i magen til musa og går hjemover igjen. Oppdraget er utført og verden er et mysterie mindre. Livet er godt og jeg stikker innom en ordentlig gris på veien hjem, nemlig Super Grisen, og kjøper med meg en pose med sjokolade til Flopsy og Sprettkanorten. Alle var enige om at det hadde vært en fin tur…
Hjorthen
Kartozoolog og oppdagelsesreisende
Related posts:
