web analytics

Å vokse opp, før og nå

Home is away
Creative Commons License photo credit: Hadjek

I en av åpningsscenene i Killer of Sheep er vi vitne til hvordan en gjeng med afro-amerikanske barn leker og herjer på et stort og forlatt område ved jernbanen. De kaster stein på godstogene som snegler seg forbi, og de leker krig. Ikke sånn godslig cowboy og indianer-krig, men en krig der de gjemmer seg bak improviserte skjold, våpnene består av stein, flasker, og hva de ellers kan finne på å kaste på hverandre, og poenget ser ut til å være en slags form for kongen på haugen.

Senere ser vi barn klatre opp på et hustak, løpe bortover, og hoppe over til neste hustak, og så videre, ned på bakken igjen, og så tilbake til start og samme runden om igjen.

Fra Killer of Sheep
Fra Killer of Sheep

Det er oppvekst på 70-tallet, og selv om det er langt fra Watts, Los Angeles, til Skotfoss, Telemark, i fysisk avstand, og jeg ikke på noen måte skal påstå at det var den samme oppveksten, så virker allikevel disse bildene ganske kjente.

Ja, jeg var jo han litt “jentete”, og forsiktige sønnen til doktoren, som likte best å sitte inne og lese, så jeg gikk vel glipp av en god del av det. Men det gikk gjetord om krigene som ble ført mellom Granheim og Kastet. De kunne være ganske brutale. Å hoppe rundt på tømmerstokkene som lå buntet sammen langs elva, med fiskestang i neven, var helt dagligdags fra ganske ung alder, og man hadde ikke voksne med. Aldri. Hemmelige områder ble erobret, og beskyttet med lumske feller som kunne gjort en Rambo misunnelig. Mora til Bassen gikk i en av dem en gang, plutselig sto hun til over livet i gjørme.

Vi gikk på selvstyr alle sammen. Noen mer enn andre såklart. Noen måtte være hjemme til middag da og da, til kvelds på slaget, og fikk ikke lov til å skitne seg til. De fleste hadde langt løsere regler å forholde seg til.

Kontrasten til dagens gjennomregulerte barndom er ganske skarp, og jeg tenker på: Hva har vi tapt på disse siste 30-40 åra? Hva har vi vunnet? Var det lettere å vokse opp på sytitallet enn det er i dag?

Har barna i dag det bedre enn det min generasjon hadde det?

Jeg tenker på dette fordi sider av dette til stadighet er oppe i mediene. Familieterapeutene Gunnar Holmen og Jon Aarsland hadde en temmelig dårlig kronikk i Dagbladet tidligere i høst der de snakket nostalgisk om den gamle farsrollen som de, og vel også jeg, vokste opp med.

(…) står en i fare for å gi slipp på viktige verdier som det er viktig å ha med seg i vårt moderne likestilte samfunn? Våre fedre hadde en sterk omsorgsfølelse både for mor og barn. Men denne omsorgen kom til uttrykk på andre måter enn det som vi i dag mener er rett. De beste minner om far har vi fra at vi gjorde ting sammen, enten det var å hente poteter, lære å svømme og sykle eller sparkefotball. Knutene han lærte oss den gang, husker vi ikke navnene på, men bruker dem i dag når vi fortøyer båten.

HvaHunSa har forlengst tatt for seg denne forresten.

Og så var det debatten om barnehagene da, som Simen Tveitereid dro igang gjennom bok og kronikk i Dagbladet. Jeg skrev om den her, og siden så har vel debatten rullet og godt. (Ja, ikke på grunn av min bloggpost da, for all del!) Jeg skal ikke bidra ytterligere til den, annet enn at jeg ser at Thomas Chr. Wyller skriver om saken og boka i siste utgave av Dag og Tid, og jeg merker meg at det begynner å bli vanlig å referere til bruken av barnehager i stort omfang som et sosial eksperiment. Jeg mener, jeg er for bedre barnehager, mer og bedre utdannet personell, jeg tror mange barn har godt av å vente til de nærmer seg tre år før de begynner i barnehagen, men sosialt eksperiment? Jeg får assosiasjoner til menn med sprøyter, hvite frakker, Josef Mengele, og mener det blir litt for sterkt.

Og så registrerer jeg at svenskene har hatt mye av den samme debatten. Moderaterna går visst inn for å sette en maxgrense på førti timer i uken for barnahagebarna, og det ene med det andre, og vips har jeg havnet hos Niklas Hellgren som skriver noe som jeg tror jeg er enig med ham i:

Jag tror (med betoning på tror) att barn i dag har det oändligt mycket bättre än hur barn hade det när jag var liten. De har en mycket mer nära och kärleksfull relation till sina föräldrar än då, och relationen präglas inte av auktoritetstro och disciplin

Selvfølgelig en generalisering, men er det ikke riktig? Jeg deler ihvertfall inntrykket av at dagens barn har et nærmere forhold til sine barn enn det min generasjon hadde.

I skammekroken med deg!
I skammekroken med deg!

Bildene som tegnes i mediene er dog gjerne litt motstridende. Den ene dagen kan man få inntrykk av at dagens foreldre er en gjeng med Tårnfrider som aller helst vil sette bort omsorgen for barna til andre i hver eneste av døgnets våkne timer. Den andre dagen advares det mot curlingforeldrene som går foran, feier unna ethvert problem, og i grunnen gjør alt de kan og mere til for barna sine. Den ene dagen kan vi lese Jesper Juuls tanker om hvordan man som foreldre skal utøve foreldremakten, uten å krenke barnet. Den andre dagen kan vi se Supernanny på TV, med time-outs, belønningstavler, og nøye utporsjonert TV-tid. Og bakom synger forrige generasjon foreldre med sine oppfatninger om hvordan ting bør være.

Som nybakt og usikker forelder kan det være vrient å vite hvordan man skal legge opp løpet.

Men for å vende tilbake til det som var utgangspunktet her. Vi har vel alle en tendens til å se tilbake på barndommen med rosenrøde og nostalgiske briller. Ihvertfall har jeg det, og det var fint å vokse opp på syttitalet, for all del. Jeg tror allikevel at barn har vunnet mer enn de har tapt i de påfølgende generasjonene.

Nå gjelder det bare å passe på at vi ikke mister det igjen?

2 Comments

  • blåstrømpe
    12 November, 2008 - 11:04 pm | Permalink

    Fin post med mye gjenkjennelse.
    Min barndom var slik som du beskriver. Vi gikk til og fra skolen alene fra første stund. Etterpå var det ut og leke uten tilsyn. Fks dro jeg på stranden alene med jevnaldrene uten å kunne svømme. Kan heller ikke huske at vi hadde lekser som tok timevis å gjennomføre etter skolen. Det var også krav om ganske omfattende tilsyn av yngre søken, samt utstrakt hjelp med husarbeid osv. fra man var ganske liten. Jeg kan likevel aldri huske at jeg som barn ikke følte meg ivaretatt av mine foreldre.
    Kontrasten til hvordan mine barn og deres jevnaldrene ivaretas kan ikke være større.
    De har egentlig liten frihet sammenliknet med oss.Samtidig er jeg mye mer sammen med mine barn enn det mine foreldre var og dette regimet vi har igangsatt er jo høyst frivillig. Det rare er jo at det er helt likt i alle de familiene jeg forholder meg til.

    • Hjorthen
      13 November, 2008 - 4:25 am | Permalink

      Ja ikke sant, på den ene siden hadde vi jo en enorm frihet, mens vi på den andre siden hadde foreldre som var mer autoritære enn det man er i dag? Noe som vel også ga seg utslag i større respekt for andre voksne?

      Den gangen så skulle man gjøre som man fikk beskjed om, men nå skal man utvikle et demokratisk lite menneske som får blir sett, får sine behov anerkjent, kan forhandle, tenker selv og vokser opp med en lærdom om at man skal tenke selv, og stille spørsmål ved autoriteter?

      På godt og vondt sikkert, men mest godt. Håper jeg.

  • Leave a Reply

    %d bloggers like this: