web analytics

Raphael Lemkin. Dagens Hyllest!

I vår Hyllestuke har jeg i dag tenkt å benytte anledningen til å kaste litt lys på en av det forrige århundres virkelige helter, selv om han kanskje ikke er så godt kjent blant folk flest?

Raphael Lemkin ble født i Polen sommeren 1901, studerte filologi før han satset på en karriere innen jus og ble advokat. Han representerte Polen i en rekke konferanser om internasjonal lovgivning, og foreleste også ved universitetet i Warsawa. Lemkin hadde blitt svært opprørt av Tyrkerenes massemord på Armenere under første verdenskrig, og senere av irakerenes massakre av assyrere i 1933. Hvordan kunne slikt skje, og hva kunne gjøres for å forhindre det? Lemkin så et behov for en internasjonal lov som forpliktet omverdenen til å reagere mot denne typen handlinger. Han satte opp et dokument som skulle kriminalisere slik barbaritet og vandalisme og presenterte det for “League of nations” under en konferanse i Madrid. Han ba om at dette skulle bli brukt som et instrument for å beskytte minoriteter verden over. Han talte for døve ører (Vel, for å være nøyaktig så talte han ikke en gang. Polens utenriksminister nektet Lemkin å dra til Madrid for å presentere sitt dokument, han måtte nøye seg med å la noen andre lese det opp for forsamlingen) og falt deretter i unåde hos polske myndigheter som den gangen ikke ville fornærme Nazi-Tyskland. Lemkin trakk seg tilbake fra sin offentlige posisjon og praktiserte i stedet som advokat i Warsawa fra 1934 til 1939.

Så invaderte Hitler Polen og på flukt fra tyskerene ble Lemkin såret i benet og tilbragte de neste seks månedene i skjul i de polske skoger. Han kom seg etterhvert til Litauen og videre til Sverige hvor han fikk jobb ved universitetet i Stockholm og begynte arbeidet med å samle materiale om nazistenes styring av de okkuperte statene i Europa. Lemkin var imidlertid ikke fornøyd. Han ønsket seg til USA, som han idealiserte, og han fikk tilsagn om en stilling ved Duke universitetet i North Carolina via en kollega. Så Lemkin var snart på reise igjen, med den Transsibirske jernbanen gjennom Russland til Vladivostok. Så med en liten båt, en flytende likkiste ifølge flyktningene som var med, til Japan. Derfra med båt til Vancouver og så til Seattle og USA. Lemkin startet umiddelbart på sin kamp for å gjøre kjent for amerikanerene hva som foregikk i de tyske konsentrasjonsleirene i Europa. Han møtte visepresident Henry Wallace, og kontaktet også president Roosevelt uten noe resultat som tilfredsstilte Lemkin. Under sin lobbyvirksomhet tenkte Lemkin tilbake på en tale Churchill hadde holdt i BBC i 1941:
” The whole of Europe has been wrecked and trampled down by the mechanical weapons and the barbaric fury of the nazis…As his armies advance, whole districts are exterminated…We are in the presence of a crime without a name!”
Dette fikk Lemkin til å lure på om det var der problemet lå? At grunnen til at han hadde blitt ignorert i Madrid, og bare ble møtt med tomme ord i Washingtons korridorer rett og slett var at forbrytelsen ikke hadde noe navn? At vi i mangel av den rette knaggen å hekte forbrytelsene på ikke var i stand til å forestille oss alvorlighetsgraden av de pågående massakrer? Lemkin var som nevnt filolog. Han snakket ni språk flytende og kunne lese tretten. Hele hans nærmeste familie var savnet, høyst sannsynlig i tyske konsentrasjonsleirer. (senere viste det seg at de alle var døde, med unntak av hans bror) Hvem kunne passe bedre tilå gi verden det nødvendige ordet for å klassifisere forbrytelser mot menneskeheten av denne art? Lemkin gikk til arbeidet med fornyet glød.

For å gjøre en lang historie kort. Lemkin kom opp med ordet “Genocide”, skjønte at ordet trengte noe mer enn en oppføring i Oxford Dictionary, og forfattet også en lov om folkemord. Godt hjulpet av de alliertes seier over aksemaktene i 45, Nurnbergprosessen og det nye Forente Nasjoner begynte ting endelig å gå Lemkins vei. Niende desember 1948 vedtok generalforsamlingen i FN Lemkins lov som forbød folkemord. 55 delegater stemte for, ingen stemte imot. Lemkins kamp var blitt kronet med seier. Journalistene som ville intervjue ham etter triumfen kunne først ikke finne ham, og når de først fant ham vinket han dem gråtende avgårde med et ønske om å få være alene. Senere den natten kollapset han av utmattelse og tilbragte tre uker på sykehus i Paris.

Kampen var imidlertid ikke over. Tyve land måtte ratifisere FNs vedtak for at det skulle godkjennes som internasjonal lov. Dermed måtte Lemkin nok en gang forvandle seg til en”one-man,one-globe, multilingual, single-issue lobbying machine”.* Hans arbeid ble nok en gang kronet med suksess. I oktober 1950 undertegnet det tyvende landet avtalen, og Lemkin beskrev det som den vakreste dagen i sitt liv.

Det var imidlertid en torne på rosen. USA hadde ennå ikke ratifisert genocidekonvensjonen, og den utrettelige Lemkin konsentrte seg nå om denne oppgaven, vel vitende om at en internasjonal lov som ikke hadde verdens ledende og mektigste nasjon bak seg kunne vise seg å være verdiløs. Og til slutt måtte altså Lemkin melde pass. USA lot seg ikke rikke og Lemkin døde i 1959 uten å oppleve at det USA som han hadde beundret sluttet seg til Lemkins Lov. Han hadde blitt nominert til Nobels fredspris fem ganger siden 1950, men han levde de siste årene på små donasjoner fra jødiske og øst-europeiske immigrantgrupper. Til sin siste dag kjempet han for sin sak, han døde av et hjerteinfarkt 59 år gammel, uten en krone etter seg, og uten en kone å etterlate dem til. Han hadde ikke hatt tid til slikt. Etter et kvart århundres kamp for menneskehetens beste kom det syv personer i hans begravelse.

*Samantha Power, “A problem from Hell”

2 Comments

  • Anonymous
    27 September, 2004 - 8:45 am | Permalink

    Interessant!!

    Kanskje ikke så rart at polske myndigheter ikke så med så stor velvilje på mannens arbeid i utgangspunktet, Polen hadde ikke akkurat Europas beste rulleblad når det gjelder behandling av minoriteter på det tidspunktet…

    Har USA ratifisert folkemordkonvensjonen nå forresten?

    tb

  • 27 September, 2004 - 9:26 am | Permalink

    Ja, de har ratifisert den nå, men det skal jeg komme tilbake til en senere hyllest. En mann tok nemlig opp stafettpinnen etter Lemkin…

  • Leave a Reply

    %d bloggers like this: