web analytics

En amerikansk helt. Dagens Hyllest!

I gårsdagens hyllest fortalte vi som kjent om Raphael Lemkin og hans kamp for å få det internasjonale samfunn til å vedta en forpliktende lovgivning mot folkemord. Han gjorde en formidabel innsats, men døde uten å oppleve at verdens ledende nasjon ratifiserte Lemkin og FNs Genocidekonvensjon. I dag fortsetter vi historien.

Hvorfor motsatte USA seg å skrive under konvensjonen? Det var flere årsaker. Man fryktet at dette ville slå tilbake på USA selv, f.eks i forhold til deres tidligere behandling av indianerene. En frykt uten feste i virkeligheten siden konvensjonen ikke var gitt tilbakevirkende kraft. Motstanden var sterkest i sørstatene der man fryktet at segregeringen av den afro-amerikanske befolkningen ville bli rammet av loven. Også dette en unødvendig frykt siden Lemkins lov ikke var ment for å ramme diskriminering av minoriteter. Men mest av alt så var vel grunnen amerikanerenes innebygde motvilje mot å gi fra seg suverenitet. Uansett hva som var grunnen så var det etter Lemkins død ikke lenger noen som kjempet for å få USA til å godkjenne avtalen. I noen år var det stille om saken, helt til en advokat fra Milwaukee, Bruno Bitker, sparket i gang en ny bølge av interesse da han kontaktet en senator fra Wisconsin for å få ham til å fremme saken på nytt for senatet.

Senatoren het William Proxmire og han skilte seg fra Lemkin på den måten at han hade hatt et langt mer priviligiert liv. Uteksaminert fra Yale, to mastergrader fra Harvard og gift med en Rockefeller, men i likhet med Lemkin var han på mange måter en ensom ulv, kjent for å bryte konvensjoner. Han kom fra en familie full av staute republikanere, men Proxmire ærklærte seg som demokrat og flyttet til Wisconsin i slutten av førtiårene. Der stilte han i kampen for å bli guvernør i 52, 54 og 56 og tapte hver gang. I 57 stilte han imidlertid opp i kampen om plassen i senatet som hadde tilhørt den nå avdøde Joseph McCarthy og klarte å vri sine foregående nederlag til sin fordel. “La min motstander få stemmene til hver mann som aldri har fridd til en jente og fått nei” talte Proxmire. “Jeg tar taperne…hvis alle dem som en gang har tapt i forretninger, sport eller politikk vil stemme på meg, en som vet hvordan det er å ha tapt og komme tilbake, så skal jeg gladelig gi min motstander støtten til alle de heldige velgerene som aldri har tapt noen ting.” Det ble seier.

Men Proxmire kunne neppe valgt en sak med mindre sjanse for gjennomslag enn saken om USAs ratifisering av Genocidekonvensjonen. Saken hadde i realiteten vært død siden Eisenhower i 1953 hadde gjort en avtale med senator Brickner om å droppe den, og frem til januar 1967 så hadde ingen igjen brydd seg med å reise saken for senatet. 11.januar sto imidlertid Proxmire opp og erklærte at han ville starte en kampanje som ikke ville ta slutt før USA hadde ratifisert avtalen. “Senatets manglende vilje til å handle har blitt en nasjonal skam…fra nå er det min intensjon å tale hver dag i denne sal for å minne senatet på dette, og om nødvendigheten for å ta affære”. Senatet var ikke akkurat rystet.

Proxmire hadde mange ritualer som senator, hans tale-hver-dag var bare en av mange. Blant annet hadde han blitt upopulær blant mange av sine kolleger fordi han delte ut en månedlig “Golden Fleece Award” til statlig bruk av penger på bortkastede saker. Den første prisen gikk til National Science Foundation som hadde bevilget 84000 dollar til en undersøkelse om hvorfor folk forelsker seg. Andre prosjekter som fikk prisen var et 27000 dollars bidrag til forskning på “Hvorfor fanger ønsker å rømme”, 25000 dollar til forskning på hvorfor folk lyver, bedrar og opptrer uhøflig på tennisbanene i Virginia o.l. Proxmire fikk allikevel noen allierte i sin kamp for Lemkins lov, og Proxmire holdt sitt løfte om å levere en tale om saken hver eneste dag. Like sikkert som at solen sto opp, men like variert som været. Det måtte nemlig være en original tale. Proxmires kontor utarbeidet arkiver over hvert eneste tilfelle av folkemord som var kjent, og hans medarbeidere gikk på rotasjon igjennom dem ukentlig for å finne nye temaer. Morgenavisen ga også Proxmire materiale for sine taler. Dessverre. I 68 ba han om handling for å stoppe sulten i Biafra etter at Nigeria hadde kuttet ut all matlevering til sivile. Mer enn 1 million døde uten at Proxmire ble hørt. I 71 drepte pakistanske tropper mellom 1 og to millioner bengalere, og voldtok rundt 200 000 kvinner. Proxmire talte igjen for døve ører om amerikansk intervensjon. I 72 i Burundi slaktet Tutsiene mellom 100 000 og 150 000 av Hutuer uten at USA brydde seg om å fordømme det.

Til tross for stadige nyheter om grusomheter rundt om i verden så var det ikke lett for Proxmire og hans stab alltid å komme opp med en ny tale. Noen ganger måtte man grave virkelig dypt for å komme opp med et nytt tema. En kveld de satt og jobbet med morgendagens tale ble de jaget ut av kontorene av folk som skulle deinifisere bygget mot insekter. Dagen etter begynte Proxmire sin tale med at “gårsdagens beøk av insektsutryddere minner meg igjen, herr president, om viktigheten av å ratifisere genocidekonvensjonen”. Allikevel så var det aldri noen som forsøkte å lure inn en gammel tale i rekka. Proxmire hadde hukommelse som en elefant, og ingen turde å prøve seg på noe slikt. Proxmire brukte sin daglige tale til å rette opp feiltolkningar av konvensjonen som hadde eksistert siden Lemkins tid. Han visste at de mektig høyrefløyisolasjonistene aldri ville la seg rikke, men han mente at flertallet av amerikanere ikke hadde noe i mot at USA undertegnet avtalen. At de kun var feilinformert og at den farligste og mest dødelige fienden til menneskerettigheter for alle var “Ignorance and indifference”. Han brukte talen til å utdanne. Når kritikerene plukket Lemkins lov fra hverandre og fokuserte på hvor den kom til kort svarte Proxmire at han ikke overså manglene, men hvis USAs lovgivende forsamling kun skulle godkjenne lover uten en eneste brist i seg ville man fortsatt ha tilgode å godkjenne en eneste lov. Proxmire mente at verdens største, mektigste og beste nasjon kunne gjøre langt mer for å forhindre folkemord. USA kunne få andre nasjoner til å stoppe opp og tenke seg om før de satte i gang med folkemord. Han kunne rett og slett ikke forstå at USA ikke skulle vedta en folkemordkonvensjon, og trodde at hans kampanje for å få saken igjennom i høyden ville ta et år eller to. Det tok nitten år og 3211 taler før USA skulle skrive under, og når det først skjedde så var det fordi Ronald Reagan hadde tabbet seg ut ved et besøk i Vest Tyskland.

Reagans besøk skulle markere førtiårsdagen for slutten på andre verdenskrig og Reagan skulle legge ned en krans ved Bitburgkirkegården. Det kom imidlertid ut i pressen at Reagan hadde takket nei til å besøke minnesmerker for Holocaust, mens det på Bitburgkirkegården lå 49 SS-offiserer begravet. Det ble et rabalder uten like. Reagan gjorde hva han kunne for å forsvare seg, la inn et besøk ved Bergen-Belsen. Rasjonaliserte og forklarte som best han kunne, men nektet å gjøre det eneste som ville stoppe kritikken. Nemlig å droppe besøket ved Bitburg. Reagan falt på meningsmålingene, mistet all støtte han måtte ha hatt fra de amerikanske jødene, og man trengte noe for å snu vinden. Valget falt på genocidekonvensjonen, som på den tiden var fullstendig død i USA. Proxmire var den eneste mannen som fortsatt snakket om den. Nå la Reagan sin fulle tyngde inn på å få den godkjent, og da var det lenger ingen vei utenom. I 1986 vedtok senatet å skrive under genocidekonvensjonen, om enn med visse forbehold, som land nummer 98 i verden. Senere klarte motstanderene av loven å bremse den formelle godkjenningen av vedtaket frem til oktober 88, men til slutt kunne altså Reagan signere loven under en seremoni i Chicago. Reagan la i sin tale vekt på arbeidet til Raphael Lemkin, men William Proxmire var ikke invitert.

5 Comments

  • Anonymous
    28 September, 2004 - 12:59 pm | Permalink

    Så var det tirsdag da, og hederen gikk til en amerikaner. Dette vil jeg antageligvis bruke lang tid på å komme over.

    Nedtrykt Persille.

  • 28 September, 2004 - 1:23 pm | Permalink

    Som en representant for den seriøse presse er det viktig for oss å beholde vår redaksjonelle frihet.

    Det er mulig jeg har en åpning på torsdag…

  • Anonymous
    28 September, 2004 - 1:33 pm | Permalink

    Torsdag har alltid vært en bra dag, men i min ydmykhet turte jeg ikke be om den dagen.

    Ærbødigst Persille på opptur.

  • Anonymous
    28 September, 2004 - 3:38 pm | Permalink

    Imponerende! Både artikkelen din og Proxmire (som jeg faktisk har lest om før, blant annet i Doonsbury, tror jeg…); godt sånne folk finnes/fantes! Sånne amerikanere er en av grunnene til at jeg er så glad i USA, tross alt…

    “Bonzo goes to Bitburg”, var det ikke det Ramones-sangen het forresten? 😉

    tb

  • 22 May, 2008 - 4:06 pm | Permalink

    jeg er helt enig med “Anonymous”. jeg har også en veldig god venn fra USA som er helt akkurat slik som er blitt beskrevet.

  • Leave a Reply

    %d bloggers like this: