web analytics

Hjorthen leser bok: Mødre og andre monstre

Mødre og andre monstre
Mødre og andre monstre

Maureen F. McHugh er en av disse forfatterene som danser grasiøst på stolryggene, og glatt ignorerer risikoen for å falle ned. Mellom stolene altså. Selv om risikoen er der hele tiden. I hennes første novellesamling, Mothers and Other Monsters møter vi varulver, klonede barn, og spøkelser. I The Lincoln Train er vi i en alternativ virkelighet der Abraham Lincoln overlevde drapsforsøket i teateret, men er så redusert at langt mer hatefulle menn sanker inn tidligere slave-eiere, og sender dem til arbeidsleire i Lincolns navn.  I The Cost to Be Wise er vi ute i verdensrommet, i en ikke alt for fjern fremtid.

Hvilket jo burde bety at dette er Science Fiction, eventuelt Fantasy.

Men skraper vi bort alle disse elementene, sitter vi igjen med 13 historier, som alle sammen handler om mennesker, mødre, eller andre monstre, som på et eller annet vis befinner seg i en situasjon der de har ansvaret for et annet menneske. Alle sammen føler seg på et eller annet vis fanget. Enten det nå er Diyat, som i novellen Nekropolis har solgt seg selv som slave, men forelsker seg i en biologisk fremstilt androide, og drømmer om frihet og kjærlighet. Eller om det er den unge kvinnen i The Lincoln Train, som har ansvaret for sin senile mor.

Folk med Alzheimers er et tilbakevendende tema, i Oversite har moren i huset ansvaret, både for sin tenåringsdatter, og for sin demente mor. Hun sørger for at de begge får en dingseboms implementert i armen, slik at hun kan se hvor de befinner seg til enhver tid. I Presence er det ektemannen som har fått langt fremskreden Alzheimers, de selger huset og blir med på et eksperimentelt program som hevder å kunne kurere Alzheimers. Men de kan ikke kurere personen med Alzheimers. Han blir som et barn igjen.

Og boka er dedikert til McHughs mor, som ikke helt overraskende har Alzheimers.  

Så på den ene siden har vi altså disse luftige SF/Fantasy-elementene, mens vi på den annen side har temaer som er veldig jordnære, realistiske, og ganske allmengyldige. Man kan diskutere om det strengt tatt er nødvendig å inkludere SF/Fantasy-elementene. Ofte glemmer man at de i det hele tatt er der. De er sjeldent, om noen gang,  så viktige for historien McHugh forteller, at hun ikke med letthet, og bare små justeringer, kunne fjernet dem.

Kanskje hadde hun gjort det lettere for seg selv på det viset, for mange av SF-fansen vil nok finne disse novellene litt kjedelige, mens de mer streite lesergruppene, som i utgangspunktet kanskje er den nærmeste målgruppa her, har en tendens til å styre unna alt som har et snev av Science Fiction over seg.

Men jeg liker det. De små hintene av SF-krydder åpner sansene, og øker ihvertfall min leseropplevelse.

Jeg liker at McHugh bruker et ganske enkelt og tilforlatelig språk, uten noe unødvendig dilldall. Etter å ha lukket denne boka hoppet jeg over på den første boka til Stieg Larsson, og etter 35 sider er jeg allerede litt småirritert over hvor pratsom den er. Jeg blir mer og mer glad i forfattere som klarer å fatte seg i korthet.

Jeg liker at novellene er lavmælte, og ikke byr på enkle løsninger for de involverte. I grunnen byr de ikke på løsninger i det hele tatt, men lar oss henge litt i luften. Men aldri uten håp, og en lys tone. Det finnes ikke enkle løsninger, ikke alltid en vei bort, men alt er ikke nødvendigvis håpløst av den grunn.

Og jeg liker den empatien som gjennomsyrer alle novellene her. Forståelsen for personene, og de vanskelige situasjonene. Som i Frankensteins Daughter, der mor i huset er fraskilt og alene om omsorgen for en tenåringssønn, og en datter som er klonet fra en eldre datter som døde i en bilulykke. (Noe som ikke var helt vellykket, hun er utviklingshemmet og kommer ikke til å bli eldre enn kanskje 12 år, men det er ikke viktig her) En natt sniker tenåringssønnen seg ut av huset, tagger ned politistasjonen, og blir tatt. Moren og den fraskilte faren henter ham på politistasjonen, og de blir enige om at sønnen skal flytte til faren. At det blir for mye for mor.

Men sønnen vil ikke, og legger på sprang, mens mor står igjen og tenker:

I open my mouth, drawing in the breath to shout his name, and he is running, long legs like his father’s, full of health and desperation, running pointlessly. It’s inescapable, what he is running from, but in the instant before I shout his name I am glad, glad to see him running, this boy of mine who will, I think, survive. “Robert!” I shout, at exactly the same time as his father, but Robert is heading down the street, head up, arms pumping. He won’t go far.

“Robert!” his father shouts again.

I am glad, oh so glad. Run, I think joyfully. Run, you sweet bastard. Run!

Leave a Reply

%d bloggers like this: