Montague Rhodes James satte i 1929 opp fem nøkkelpunkter, viktige for den klassiske engelske spøkelseshistorie. James hadde ikke funnet på dem selv, eller ihvertfall så var det en professor Coffman som var først til å summere dem opp i en forelesning, men det er ikke så viktig hvem som var først. Men skal man skape den perfekte spøkelseshistorie, så er disse punktene fortsatt noe man bør ta hensyn til. Her er de:

1. Man skal gi inntrykk av å fortelle en sann historie.

Vi skal altså ikke ha noe tull av typen, alt sammen var bare en drøm. Rasjonelle forklaringer bør også unngås. I den grad de forekommer er det viktig at det alltid er litt rom for tvil. Etter historien skal man sitte igjen med en liten “hva om…” i bakhodet et sted.

2. Det skal være “Et godt grøss”

Selvfølgelig, dette er hele poenget med spøkelseshistorien.

3. Ingen unødvendig blodsutgytelse, eller sex.

Dette er selvfølgelig gammeldags, men allikevel. En spøkelseshistorie skal by på snikende uhygge, ikke sjokkeffekter, blod og gørr. Den slags overlater vi til andre arter av horrorsjangeren.

4. Historien skal utspille seg i nåtid.

Ikke noe helt absolutt krav tror jeg, men ihvertfall tilnærmet nåtid. Karakterene skal snakke, og kle seg, omtrent som dagens mennesker.

5. Ingen forklaring av maskineriet.

Dette er nok fortsatt en god regel. Vi må ikke få se for mye av det overnaturlige. For mye forklaringer ødelegger magien. Show, don’t tell.

El Orfanato, eller The Orphanage som den het på norsk, lå under juletreet i år, og den har jeg gledet meg til lenge. Jeg ble ikke skuffet. Det er en perfekt spøkelseshistorie. Og selv om den er spansk, så oppfyller den i grunnen også M.R.James’ krav til den engelske spøkelseshistorie. Ihvertfall om vi tøyer kravene noe.

Det er en psykologisk spøkelseshistorie, i tradisjonen etter Henry James fine The Turn of the Screw, der man kan diskutere om spøkelsene virkelig eksisterer, eller om det hele bare foregår i hovedpersonens hode. Den byr på krypende spenning, og noen skikkelige grøss. Den er langsom, men ikke kjedelig et sekund. Den byr på flotte bilder, gode skuespillerprestasjoner, og et flott soundtrack. Den er sannsynligvis en av de beste filmene jeg har sett i år. 

Noen kritikere har ment at den har boltret seg i klisjeer, og slik kan man kanskje se det, jeg ville heller sagt at den står trygt forankret i tradisjonen til den klassiske spøkelseshistorien. Andre har pekt på store hull i plottet, uten å fortelle hvilke hull det siktes til. Da blir det vanskelig å argumentere i mot. Men greit nok, det er kanskje et element her som er litt tynt, om enn ikke helt umulig å akseptere. Siden jeg ikke har kjørt noe handlingsreferat her, og heller ikke har tenkt til å gjøre det, så får dere se filmen og gjøre dere opp en egen mening angående små eller store hull i plottet.

Jeg var ihvertfall godt fornøyd, og det var Fred ut også. Karismakapteinen var litt mer forbeholden. 

…og så får vi ta noen få ord om det jeg har sett, men fortsatt ikke skrevet om, i løpet av 2008, slik at man kanskje er ajour før fyrverkeriet:

The Creeping Terror, som er en av de utrolig dårlige filmene i MST3K-serien. Den har et monster som ser ut som et bevegelig loppemarked, og er i grunnen ganske underholdende, all sin dårlighet til tross. Minner litt om Teenagers from outer space.

Bloodlust, er også del av MST3K, men skiller seg ut ved å ikke være fullt så dårlig som de to andre jeg hittil har sett. Noe som ikke betyr at den på noen måte er bra altså. Fire ungdommer er på båttur, da de plutselig oppdager en øy som hittil har vært skjult av tåken. De bestemmer seg for å gå i land, og der treffer de på en eksentrisk kar som har slått seg til på øya. Siden dette var før både internett og satelitt-tv, så fordriver han tiden med å jakte på mennesker. Dårlig, men kos allikevel.

Burn after reading, som er en ny film fra Coenbrødrene. John Malkovich, Brad Pitt, George Clooney og Tilda Swinton er bare noen av dem som utgjør stjernelaget foran kameraet. Coenbrødrene skrev manuset samtidig med manuset til No Cuntry for Old Men, og her får de utløp for all den lekenheten de kanskje måtte legge bånd på i arbeidet med McCarthys dystre krimhistorie. Det er en slags forviklingskomedie, som ikke kommer til å bli husket som Coenbrødrenes beste, eller viktigste, film, men jeg koser meg glugg i hjel, hele veien fra start til mål.

The Chronicles of Narnia, The Lion, The Witch and the Wardrobe, har jeg jo sett før. Til og med flere ganger, men jammen så jeg den igjen på TV nå i jula. Tilda Swinton er fortsatt like sexy som Heksa Hvit, og kan få bruke pisken på meg når hun måtte ønske, og filmen er slettes ikke så verst. Jeg legger på et ekstra poeng fra forrige gang, og dermed er den vel å karakterisere som middels pluss tenker jeg.

Engler i sneen er en usedvanlig traurig filmatisering av Bjørnstads bok, Vinterbyen. Får Wam og Vennerød til å fremstå som norges svar på Coenbrødrene, selv med en bokmålstalende Jon Eikemo i en av hovedrollene. Trekantdrama om to menn som har et forhold til samme kvinne. Faen Pelle, jeg fikser’e ikke!

Varg Veum: Tornerose. Et steg opp fra den første filmen, som ihvertfall jeg mente var på grensen til mislykket. Stort sett ålreite skuespillerprestasjoner, selv om dialogen ikke alltid er helt der den bør være. Helt grei TV-krim.

Kurt blir grusom har fått gjennomgående gode kritikker, men sannelig om jeg skjønner hvorfor. RIktignok synes jeg den ser ganske kul ut, men med unntak av trønderbartepolitimannen, så trekker jeg ikke på smilebåndet en eneste gang. Rett og slett kjedelig, og det virket ikke som om barna i salen var så overvettes begeistret heller?

Så som i himmelen hadde jeg også sett før, men snappet den opp på TV i julen. Jeg opplever fortsatt blandingen av søt feelgood, med alvorligere temaer som vold i hjemmet som litt kynisk, og får en litt vond smak i munnen av den. Dessuten er den både overtydelig og forutsigbar. Jeg liker den ikke noe særlig, selv om jeg ser hvorfor den ble en såpass stor suksess. Hvorfor den ble nominert til Oscar skjønner jeg dog ikke noe av.

102 filmer så langt i år altså, det er 8 færre enn i fjor, enda jeg har vært på filmfestival i Haugesund og greier. Skuffende. Men jeg rekker vel å korte inn på differansen littegrann før vi skriver 2009 tenker jeg.

Related posts:

1. Hjorthen ser film: Tungur knivur, lett film
2. Hjorthen ser film: The Ox-Bow Incident
3. Hjorthen ser film: Jernanger
4. Hjorthen ser film: Grave of the Fireflies
5. Hjorthen ser film: Bottle Rocket