Hjorthen ser film: Camp Australia
Astrid Kolbjørnsen skriver om Australia i Bergens Tidende:
«Australia» varer i nesten tre timer og den har en syltynn historie. Den har riktignok lekre Nicole Kidman i hovedrollen, men vi har sett henne spille bedre før. Samtlige i rollegalleriet er karikerte, skurkene er Skurker, heltene er Helter, og den elleville regissøren Baz Luhrmann går amok med alle de filmatiske virkemidler som finnes.
Det er hyggelig å for en gangs skyld kunne være enig med Kolbjørnsen, men det varer ikke så lenge. Til tross for dette så ender hun nemlig opp med å gi Australia fem øyne på terningen, og kaller dette en skikkelig feit film, som alle Luhrman-beundrere vil kose seg med.
Jeg tror ikke man trenger å lete så veldig lenge for å finne Luhrmann-beundrere som ikke koste seg nevneverdig med dette romantiske film-eposet fra unektelig vakre Australia, men det er nå så. Jeg koste meg ihvertfall ikke så voldsomt.
Visuelt er det jo ganske storslått, ingen tvil om det, selv om ordet kitsch til stadighet dukker opp i hodet mitt uten at jeg kan noe for det. Det må jeg nok ta på min egen kappe, for ifølge Wikipedia er definisjonen på kitsch masseproduserte gjenstander som likner på kunst, men som har liten verdi og kunstnerisk kvalitet, og selv om ordet i dag brukes på alt som er klisjepreget, uoriginalt, populært, og gjerne litt sentimentalt, så er det allikevel ikke helt riktig å kalle Australia for kitsch.
Australia er camp. Ihvertfall hvis vi holder oss til Wikipedia-definisjoner. Camp er gjerne en ironisk lek med tradisjonelle kitschgjenstander, overdrevent dekorativ estetikk eller elementer fra kommersiell populærkultur. Og det er vel akkurat det Baz Luhrman driver med her. Australia fremstår nærmest som en pastisj over Hollywoods gullalder. Tatt av vinden, Trollmannen fra Oz, Vivien Leigh, Clark Gable. Juneimit, og det kunne fungert, hadde det bare hatt en litt bedre story å bygge på.
Det er greit at Australia er en nesten tre timer lang klisje, vi har ikke noe i mot klisjeer som sådan. Hemmeligheten er den enkle, men akk så vanskelige resepten, man må få klisjeene til å føles duggfriske, og der mislykkes Australia på alle punkter. Vi vet hele tiden ganske nøyaktig hva som kommer til å skje.
Forsøkene på humor faller stort sett platt til jorden. Spennende er det ikke, siden vi jo for lengst har gjettet hva som skjer. Romantikken gir vi blaffen i. Det eneste som funker sånn nogenlunde er sentimentaliteten. Men det er antagelig fordi jeg er en bløt faen.
Nei, Australia er ikke bra i det hele tatt.
…men Moulin Rouge var jo også søppel, så helt bak mål er hun vel ikke.
[Reply]
Hjorthen Reply:
January 16th, 2009 at 1:43 am
Du mener at Luhrman-fansen faktisk liker søppel? Mulig det?
Jeg har ikke sett Moulin Rouge, og er ikke sikker på om jeg så Romeoo og Julie heller, tviler på det, så jeg skal ikke uttale meg om Luhrmans øvrige produksjon. Men jeg har sett flere kritikere påstå at de likte Moulin Rouge, men allikevel slakte Australia.
[Reply]
[...] af de mere interessante er Hjorthen udtaler sig, der blandt andet handler om film og har en ganske morsom omtale af det australske markedsføringsstunt; filmen Australia. På top 10-listen findes dog også [...]
Nå har jeg ikke sett filmen, men Jackman og Kidman i en og samme film kan umulig bare være dårlig. Men av en eller annen grunn klarer jeg ikke å tenke på denne filmen uten også å tenke på Far and Away – er det ikke akkurat samme filmen, da?
[Reply]
Hjorthen Reply:
January 18th, 2009 at 8:11 pm
Det er kanskje det, bortsett fra at Far and Away vel foregår i USA, og at Hugh Jackman er kulere enn Tom Cruise?
Men det er vel stort sett samme greia?
[Reply]
Jepp, klisjeen må føles duggfriske. Eller som Umberto Eco sa det (omtrent): Det er når de 100 klisjeene kommer i samtale med hverandre at leseren/tilskuerene blir grepet. Han skrev selv “Rosens navn” for å bevise poenget.
[Reply]
Hjorthen Reply:
January 18th, 2009 at 8:12 pm
Og det klarte han jo med glans!
[Reply]