web analytics
Warning: count(): Parameter must be an array or an object that implements Countable in /customers/8/a/2/hjorthen.org/httpd.www/wp-includes/post-template.php on line 284

Hjorthen ser film: The Brood

The Brood
The Brood

Okay, alle vet jo at det er beinhardt å være mann. Du blir født, har det jolly i et års tid hvis du er heldig, men så er det rett inn i den feminiserte barnehagen. Bare kvinnfolk så langt øyet kan se, og enda verre blir det når du begynner på skolen. Det er et helvete. Du må sitte stille på stolen din, enda så mye det klør i beina. Du må lære ting, og det hadde ikke vært så ille, hadde det ikke vært for at de jævla jentene alltid er flinkere enn deg. Ikke får du lov til å sloss med dem, og ikke får du lov til å kalle dem for horer.

Ja, ikke at du lar det stoppe deg altså.

Så kommer puberteten, og den lange ørkenvandringen der alt dreier seg om å finne noen som er villig til å ligge med deg. Og som samtidig ser tålelig bra ut. Du vil jo ikke ligge med noen som er psykisk utviklingshemmet heller. Jaja, noen ganger tenker du at det ikke er så nøye, bare ikke kompisene finner det ut, men halve moroa er jo å skryte av det etterpå, så nei. Ingen psykisk utviklingshemmede. Dette er en tung periode.

Så skal du ut i arbeidslivet, samtidig som jakten på akseptabel dame fortsetter, og det er et jævla press, men hvis du er heldig så finner du faktisk noen, og da er det så vidt du vet ordet av det før du sitter der med dobbel garasje og skrikerunge på vei. Nye rom må pusses opp hele tiden. Dama vil til syden. Mas mas mas, så du gjemmer deg på jobben. Når du en sjelden gang slipper fri hjemmefra for å gå på byen med gutta, så fortsetter jakten på noen som vil ligge med deg. Eller i det minste gi deg en kjapp blowjob før du stikker hjem til dragen.

Og så plutselig så vil hun skilles.

Da sitter du virkelig i saksa. Hun tar både barna, huset, og pengene dine, og dessuten sladrer hun til alle venninene sine om hvor fæl du er, og ryktet sprer seg fort. Nå er det ihvertfall ingen som vil ligge med deg, og på jobben blir du forbigått av en ung, vakker og nyutdannet berte med korte skjørt og overlegent intellekt.

Du innser at du har tapt på alle fronter i livet. Hva gjør du?

Noen skyter seg en kule for pannen, andre skriver dårlige kronikker i Aftenposten og Dagbladet, klager på at kvinnene ruler på kjønnsmarkedet, og at likestillingen går for langt. Atter andre fortsetter å snuble videre i denne jammerdalen av et liv uten å gjøre noe større ut av seg.

Og noen lager skrekkfilm.

David Cronenberg tilhører den siste kategorien, og godt er vel i grunnen det. The Brood er et direkte resultat av hans skilsmisse fra kona, og kampen om datteren deres. Hans versjon av Kramer vs Kramer så og si, og resultatet er noe skikkelig kræisiføkkedøppsjitt. Skikkelig syttitalls-horror, nesten som en blanding av Don’t look now, og Night of the Living Dead, og det er faktisk både spennende og creepy.

Vår helt er Frank Carveth, han har en kone, Nola, som er klin kokos, og derfor er hun plassert i terapi hos doktor Hal Raglan på The Somafree Clinic. De har en datter på seks år som får lov å besøke moren sin på klinikken annenhver helg, men ellers er moren i isolasjon, med unntak av terapi med doktor Raglan.

Raglan har utviklet en ny type terapi, som han kaller for Psychoplasmics. Den fungerer sånn at pasientenes sinne gir seg fysiske utslag, i form av blåmerker, byller, og det som verre er.

Frank finner blåmerker på datterens rygg, og konkluderer med at det er Nola som har slått henne, han bestemmer seg derfor for at han ikke vil at datteren skal besøke moren på klinikken lenger. Og dermed er drapene i gang. Det skjuler seg nemlig en hemmelighet på The Somafree Clinic, og mer skal jeg kanskje ikke si, i tilfelle noen faktisk skulle finne på å se denne filmen?

Joda, bare litt til, du får stoppe her hvis du ikke vil ha spoilere.

Psychoplasmics har nemlig den effekten på Nola Carvaith at hun føder fysiske manifestasjoner av sinnet sitt. Små deformerte barn som er fysiske forlengelser av hennes følelser. Når hun blir sint er de i stand til å drepe dem hun er sint på og ønsker livet av.

Ja, jeg sa det var noe kræisiføkkedøppsjitt, men det er mye bedre enn enda en kronikk av Lars Daniel Krutzkoff Jakobsen. Faktisk så er det en effektiv, spennende og guffen skrekkfilm, blant de bedre jeg har sett på ganske lenge. Jepp jepp!

Så får vi bare håpe at Cronenberg har fått et litt lysere syn på dette med familie og den slags i årene som har gått siden denne filmen så dagens lys.

Det var forresten snakk om en remake av denne for et par år siden. La oss inderlig håpe at de planene aldri blir noe av!

18 Comments

  • 15 January, 2009 - 8:58 pm | Permalink

    Ha, ha – Jeg er så inderlig glad for at det finnes menn som deg. Og det sier jeg på minst mulig kastrerende måte!

    • Hjorthen
      16 January, 2009 - 1:52 am | Permalink

      Øyh! Ikke noe flørting i kommentarfeltene!

  • 15 January, 2009 - 9:07 pm | Permalink

    Ble sikkelig grepet av omtalen om filmen, men den virker helt syk. Er det virkelig så beinhardt å være mann at man lager en så jævlig film?

    • Hjorthen
      16 January, 2009 - 1:56 am | Permalink

      Hehe, det kan være beinhardt å være menneske av og til, men det er neppe noe verre å være mann enn å være noe annet.

      Men skilsmisse kan være en skikkelig påkjenning det, og Cronenbergs skilsmisse var av de verre tror jeg. Det var snakk om at eks-kona skulle ta med seg datteren deres fra Canada til California. Hun var muligens involvert i noe som minnet om en sekt av et eller annet slag, så det er vel forståelig at det var en tøff tid for Cronenberg dette. Filmen var vel en slags terapi da tenker jeg.

  • tb
    16 January, 2009 - 9:30 am | Permalink

    Terapi? Når en (dvs jeg) ser filmene Cronenberg lager (og det gjør vi (dvs jeg) jo gjerne, har gjort i alle fall), blir man (dvs jeg) av og til glad for at han lager film. Alternativet kunne vært mye verre. Virker som om han ikke er helt i vater, hele tiden?

    • Hjorthen
      16 January, 2009 - 2:36 pm | Permalink

      Hehe, ja, jeg har vel tenkt den tanken jeg også!

  • 16 January, 2009 - 10:43 am | Permalink

    Kjære Hjorten.
    Har De selv gått i terapi for dine traumatiske kvinnefølelser?

    • Hjorthen
      16 January, 2009 - 2:38 pm | Permalink

      Psykiateren min sier bare at traume er et fint ord, og mente jeg ellers var frsik nok til å møte verden uten medikamenter. Viser bare hvor føkked øpp psykiatrien er 😈

  • 16 January, 2009 - 12:16 pm | Permalink

    Cronenberg var jo bedre før, det må sies. The Brood er en knallfilm!

    • Hjorthen
      16 January, 2009 - 2:40 pm | Permalink

      Hør hør! The Brood er definitivt en knallfilm! Men jeg synes Cronenberg holder bra koken ennå jeg da. Jaja, jeg har ikke sett noe av det han gjorde mellom Dead Ringers og Spider da, men fra Spider og ut har det da vært mer interessant enn det meste som dukker opp på kino synes jeg.

  • 16 January, 2009 - 1:16 pm | Permalink

    Its a maaaans world! Ser ut som en knallfilm det der gitt! 🙂

    • Hjorthen
      16 January, 2009 - 2:43 pm | Permalink

      Bare å kjøpe, men kanskje ikke den versjonen jeg kjøpte, fra Anchor Bay. Det var en 2-disc-utgave med den amerikanske og den engelske utgaven. Forskjellen er at den engelske er klippet i stykker, så den er det ikke noen vits å ha uansett. Og på den amerikanske utgaven kunne nok bildet vært bedre, og tekst var ikke et alternativ.

      Men jeg tror det finnes andre utgaver.

  • tb
    16 January, 2009 - 2:09 pm | Permalink

    Knallfilmer, det meste av de Cronenberg har laget. (I alle fall de gamle tingene, jeg har ikke fulgt helt med i det siste) Av de få som faktisk er genuint skremmende. Men jeg tror han har et litt anstrengt forhold til dette med kropp og sånt? 😕

    • Hjorthen
      16 January, 2009 - 2:46 pm | Permalink

      Ja, kanskje han ikke er helt i kontakt med kroppen sin? Dårlig balanse? Den høyre hunden vet ikke hva den venstre hunden driver på med?

      Men det blir mye bra kræisiføkkedøppsjitt av det da!

  • 16 January, 2009 - 10:25 pm | Permalink

    Nydelig, nydelig film. Og nydelig anmeldelse.

    • Hjorthen
      18 January, 2009 - 8:21 pm | Permalink

      Takk takk, det betyr litt når det kommer fra mesteren!

  • 17 January, 2009 - 12:47 am | Permalink

    Jeg skulle likt å se en skrekkfilm av Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen, ja. Det var nok av elementer i “5 Løgner” som tyder på at dette kunne vært en bedre sjanger for han.

    Men kronikkene hans er jo kjempegøye og.

    • Hjorthen
      18 January, 2009 - 8:22 pm | Permalink

      Kronikkene er jo rene skrekkfilmene de også? Jo, jeg tror nok det er veien å gå for ham!

  • Leave a Reply

    %d bloggers like this: